Historien handler om en alenemor med en 16 år gammel sønn som bor i en slitt liten leilighet i Oslo. Far til Ronny er kriminell og fraværende og moren gjør alt hun kan for å fylle begge rollene. Som alenemødre flest vokter hun over sin sønn og vil ham det beste, selv om sønnen er som gutter flest på den alderen - han låser seg inn på rommet, har et mer meningsfyllt forhold til mobiltelefonen enn sin mor og er generelt svært lite kommunikativ. En kveld kommer Ronny seint hjem og med blod på klærne. Uten at moren forteller sønnen hva hun har observert blir hun svært bekymret og begynner på egenhånd å rote seg inn i det som potensielt kan ha skjedd. Dette kan jo ikke ende bra - eller gjør det?
Helt i starten der tenkte jeg at dette blir en lettbeint og heller overfladisk historie om en stereotyp, hormonell gutt og en lettere hysterisk hønemor som likner på huttetuenes onde tante. Hvor feil kunne jeg ta. Eller, kanskje ikke feil? Overfladisk er nok historien lett, men det ligger en svært så sår undertone der. Om en mor som er villig til å gjøre alt for å beskytte sin sønn. Relasjonen mellom mor Jorunn og Ronny er lett å identifisere seg med og er beskrevet med stor innsikt. Når det er sagt så er det vel få om ingen som ville gått så ekstremt til verks som hjertegode Jorunn, men historien får meg til å tenke. Lenge etter boka er kjapt ferdiglest. Du skal ære din far og din mor. Skjer det her? Og hvem er det egentlig som ærer hvem? Om noen?
Hmmm... Jo. Definitivt. Denne likte jeg!
Kilde: Biblioteket - Utgitt: 2020 - Forlag: Vigmostad&Bjørke - Sider: 159
 |
| Sukk Lenge siden - lenge til... |
