Sebastian i draum - Georg Trakl gjendiktet av Jon Fosse

Jeg har tidligere lest at Jon Fosse har hatt et helt spesielt forhold til østerrikske Georg Trakl fra Fosse var ung. Sebastian i draum er hovedverket til Trakl og diktsamlingen ble opprinnelig utgitt våren 1915, noen måneder etter Trakl selv døde av en hjertesvikt etter en overdose kokain november 1914 bare 27 år gammel. 

Trakl er regnet som en av de viktigste tyskspråklige poetene og som den mest sentrale i den tyske ekspressionismen og for den unge Fosse var Trakl den store lyrikeren. Han likte sannhetene og stemningene Trakl uttrykket med diktene sine, og ikke minst billedspråket og det Fosse kaller den repetitive musikaliteten. 

Jeg forstår hva Fosse mener etter jeg har lest gjendiktningen, men uansett hvor hardt jeg prøver, hvor seint jeg leser og dypt jeg søker å forstå så når ikke Trakl Fosse engang til midt på leggen når det gjelder verken billedlig språk, ei heller repetitiv musikalitet.

Når det er sagt så liker jeg likevel flere av diktene i samlingen, oversatt til nynorsk som de er. Alle er ikke like enkle å forstå, men jeg liker likevel lagene med dulge hentydninger. 

Flere dikt er stilet direkte til personer jeg ikke har noen bakgrunn for å kjenne - en modernistisk arkitekt, arkitektens kone, en forlegger, en forfatter og journalist osv. Det er mulig diktene gir dem mer mening enn meg? Best er Fosses gjendikning av de åpnere diktene til Trakl:

SOLA

Dagleg kjem den gule sola over haugen.
Vakker er skogen, det mørke dyret,
mennesket, jeger eller gjetar.

Raudleg stig fisken i den grøne tjørna.
Under den runde himmelen
fer fiskaren stilt i den blåe båten.

Langsamt mognar drua og kornet.
Når dagen lutar seg stilt
er godt og vondt klare.

Når det vert natt
lyfter vandraren stilt på tunge augnelok,
sola bryt fram frå mørkt gjel.

HOHENBURG

Det er ingen i huset. Haust i romma,
månelys sonate
og oppvakninga ved kanten av den mørknande skogen.

Alltid tenkjer du på det kvite andletet til menneska
fjernt frå ståket i tida,
over drøymande lutar seg grøne greiner,

kross og kveld,
den tonande omfamnar med purpurraude armar si stjerne
som stig opp til fråflytte vindaugo.

Difor skjelv den framande i mørkret
då han stilt lyfter augneloka opp over det menneskelege
langt borte, vindens sølvrøyst i gangen.

Georg Trakl
Bildekilde: derstandard.at

 
For meg blir flere av diktene litt lite tilgjengelige, for vanskelige å forstå seg på. Da faller jeg fort av lasset. Andre er enklere og gir meg fine øyeblikk av gjenkjennelse. Språket er gjennomgående nydelig, men - det blir ødelagt av noe som ikke har irritert meg i en eneste diktsamling så langt i livet - en hang til å bruke ordet purpurrødt og sammensetninger av ordet sølv... - igjen, og igjen og igjen og... 

Ja - irriterende. Det er neppe dette Fosse kaller den repeterende musikaliteten hos Trakl. Og det er dette, utrolig nok, som trekker ned diktsamlingen for min del. For i den siste tredjedelen av tekstene søkte jeg mer etter ordet enn meningen bak tekstene...

Kilde: Biblioteket - Utgitt: 2019 - Forlag: Samlaget - Sider: 70 - Sjanger: Dikt, Diktsamling, Lyrikk

Det er vinter,
Norge er nedstengt.
Stille faller snøen
over høyreiste graner
 om natten, Marianne i draum
Whistler