Ikke lenge etter at Ørstavik flyttet til Italia for å leve sammen med mannen i sitt liv blir han diagnostisert med kreft i bukspyttkjertelen, en kreftform man svært sjelden kommer levende fra. De har giftet seg, de elsker hverandre dypt og inderlig, endelig skal de få bo sammen, jobbe sammen, reise sammen og virkelig nyte livet. Så blir mannen syk, og absolutt alt blir snudd på hodet. Og det er denne perioden i livet Ørstavik klarer å formidle så opprivende, så ømt, så nakent og så dypt personlig at det river i sjela bare av å lese.
Selv har jeg mistet både en mor og en far til kreften og det eneste jeg kan huske fra denne perioden er tåke - det å ikke strekke til, å ikke kunne gjøre noe som helst, å føle seg fullstendig maktesløs i forhold til det som er i ferd med å skje. Og oppi dette, så skriver altså Ørstavik denne boka. Som en overlevelsesstrategi, kanskje. Som noe å holde fast i, en konkret oppgave, som også hennes mann under sykdommen oppmuntret henne til å gjøre. Å skrive, som en adspredelse for å balansere dagene.
 |
| Hanne Ørstavik Bildekilde: adressa.no |
"..samtidig som det er i dagene vi lever livet vårt, så er det livet jeg lever i romanen, når jeg skriver den, kanskje det dypeste, sanneste og mest presise uttrykket for det livet som pågår i dagene rundt, både i tiden før, underveis i og etter romanen.
Romanen er innsiden av livet jeg lever og henter fram stoff i meg fra forskjellige tider og atskilte lag som jeg ofte ikke aner er akkurat det som nå trenger å møtes og væres hos, sånn en sitter ved sengekanten om kvelden og holder hånda til et barn, en bare er, romanen har en innsikt som er mye dypere enn min, og fordi den har kontakt med denne selve livskraften, så vet den også mye mer enn meg om hvor den bølgen hver roman er, bringer meg hen."
Ektemannen snakket ikke om døden i det hele tatt, verken med dem på sykehuset eller med sin kone. Ørstavik er alene om å lese sykehusrapportene. Tema i romanen er ensomheten som oppstår når den ene vet hva som kommer til å skje, mens den andre ønsker å leve i uvitenhet om fremtiden.
En sterk historie skrevet av en flott forfatter.
Anbefales uten forbehold.
En annen svært god bok jeg har lest fra forfatteren er Kjærlighet. Omtale ligger HER.
Kilde: Biblioteket - Utgitt: 2020 - Forlag: Oktober - Sider: 93 - Sjanger: Skjønnlitterær biografi
 |
| Drøm |
Ja,dette var en sterk og gripende bok. Det må ha vært tøft men samtidig nødvendig for henne å skrive denne boken. Fikk så vondt av henne på intervjuet hun gjorde på God morgen Norge i forbindelse med utgivelsen,hun var naturlig nok fremdeles preget av det hun hadde vært gjennom. Må være tøft når den ene parten ikke vil snakke når en selv har behov for det, og han hadde sine grunner for ikke å orke.
SvarSlettJeg kan ikke helt forstå hvorfor jeg ikke har lest mer av Ørstavik tidligere, for Kjærlighet var jo så utrolig god. Må nok kikke nærmere på henne (også) ja. Man går liksom ikke tom for leseinspirasjon :) Må imidlertid avreagere med litt sci-fi etter denne boka, kjenner jeg. Murderbot-series av Wells - den ultimate motpart til Ti Amo, hehe.
SlettPhew... bare å lese omtalen din, får klumpen i halsen til å kommunisere med tårekanalene. Jeg kjenner at jeg mye heller vil bli syk selv, enn at min kjære skal bli det. Skal kvinne meg opp til å lese den, men må vente til de nevnte kroppsdeler (klumpen og kanalene) ikke er på krigsstien :)
SvarSlettHa en nydelig dag Marianne!
Ja enig, takler bedre egen sykdom enn å se andre man er glad i lide. Men nå er ikke denne boka så trist likevel, selv om den både er naken og sår. Det er det som er så fascinerende med skriveteknikken her. Hun følger flere tidsplan kronologisk parallelt, og det ene balanserer det andre på et vis. Vanskelig å forklare. Boka må oppleves. Den er helt spesiell. Klumpen og kanalene på krigsstien... nå blir du rene poeten her :) Fiine dagen til deg også. Snø og sol. Herlig!
SlettJeg har også lest denne og er enig med deg at den var veldig sterk. Skjønt jeg ville gjerne sluppet alt det kroppslige hun skriver om (skummet noen steder, må jeg innrømme)
SvarSlettJeg mistet min søster av senvirkninger av stråleskader og ny kreft, i sommer, og det er ekstra sterkt å lese en slik bok når man har mistet en i nær familie nylig. Jeg leste også Beate Grimsruds roman i høst. Så nå holder det med kreft for en stund.
Vi (mua den ene av oss fire søsken, samt min mor) fikk ikke treffe henne de siste ukene, fordi hun ikke orket, og ville at vi skulle huske henne som hun var. Hun ville ikke snakke om det å dø, annet enn at hun sa til mamma at hun ikke var redd. Til oss sa hun bare at hun ikke orket mer. (hun avsluttet dialysebehandlingen pga ny kreft i magen)
Jaja-- kreft er ingen hyggelig sykdom, det er sikkert, og det å dø skjer i mange varianter.
Jeg tror at for en forfatter som Hanne Ørstavik så var det helt nødvendig å skrive om dette og andre ting som skjer henne. Mye av det hun har skrevet er jo svært nært hennes liv, hennes egne erfaringer.
Hun er også en av mine norske favorittforfattere.
Ja Ørstavik antyder også i boka at hun må skrive livet sitt, eller bruke livet sitt, i bøkene sine. Det kan det bli god litteratur ut av. Det var vanskelig å lese om utviklingen av kreftspredningen gjennom historien, selv om det nå er fem og seks år siden foreldrene mine døde.
SlettLeit å høre om din søster, Anita. Døden er det sikreste vi vet om livet, men likevel kommer den som kastet på oss når det skjer.
Ørstavik er et forfatterskap jeg skal lese mer fra. Jeg likte veldig godt Kjærlighet og forstår ikke helt hvorfor hun har gått litt i glemmeboka. Sånn sett er det å rusle rundt på biblioteket utrolig inspirerende. Jeg kommer over mye gammelt gull der :)
Ja, det er sikkert.
SlettEn bok jeg likte godt sv henne er En åpen plass i Bordeaux. Og Kjætlighet som du har lest. Sistnevte selges stadig vekk til utlandet , ifølge Oktobers nyhetsbrev .
Jeg har noen andre av henne også, liggende på vent etter kjøp på salg .
Enig i at det er artig å gå på biblioteket. Jeg må også dit med jevne mellomrom og kikke i hyllene .
Må bare holde igjen så ikke jeg kommer hjem med bunker ... har liksom nok ulest her 🙈
Haha ja, her er det også hauger med bibliotekbøker nå. Jeg må skaffe meg en sånn liten tralle på hjul jeg har sett noen har. IKEA tro? Ser utrolig praktisk ut til sortering av bøker. Det verste er de på 1-ukes lån. Der sliter jeg big time med 2 timer rundtur til biblioteket...
SlettHehe. Ja, jeg har også en sånn hylle, IKEA ja. Til 1001- og lesesirkelbøker og nye bøker , men den er også full 😂 ukeslån prøver jeg å unngå, men noen ganger fristes jeg der også . Nå har Den fremmede kommet, men jeg holder meg litt hard og skal lese ut et par som skal leveres før jeg henter den..
SlettFin nær omtale, Marianne
SvarSlettJeg kan lese om det meste i bokform uten å la meg affisere, men kreft ... Jeg takler det ikke. Jeg blir for sårbar,
Jeg forstår deg. Da er det ikke denne boka du skal lese. Kjærlighet fra Ørstavik, derimot :)
SlettJeg har tenkt litt frem og tilbake på denne boken. Jeg ikke helt sikker på om jeg er tøff nok til å kunne ta innover meg en så tøff historie. Men jeg får veldig lyst til å lese den når jeg leser hva du har skrevet.
SvarSlettHistorien er tøff, men jeg syns den er skrevet på en så fin måte. Den er veldig balansert, om jeg kan si det sånn. Med alle de "forbudte" tankene som også kan komme i en krise som denne. Det er selvfølgelig en vond slutt på historien - mannen hennes døde ifjor sommer - men måten Ørstavik skrev den på var fin, tross utfallet. Jeg tror kanskje det man selv har med i ryggsekken under lesing påvirker boka like mye som selve historien :)
Slett