Korrektur av et sorgens kapittel av Eivind Riise Hauge

Jeg starter denne gang til en forandring med forlagets egen beskrivelse av boka:
"Man er uskyldig inntil det motsatte er bevist - eller? Rorgen sitter inne. Varetekt. Det er ikke første gang, han kjenner veggene, rutinene, folkene. Likevel er noe annerledes denne gangen. Dette er hans fortelling, hans frie forklaring. Gjennom Rorgen gir Eivind Riise Hauge en stemme til de innsatte og de utstøtte, en stemme til dem som vanligvis ikke blir hørt, og i hvert fall ikke trodd. Rorgen forteller med kløkt, nådeløs selvinnsikt og humor, stikker både til høyre og venstre, river oss alle ned fra pidestallen og gjør oss litt klokere."

Jeg tror årsakene til at boka pirret nysgjerrigheten min er mange. For det første har jeg en datter som i disse dager tar et masterstudie innenfor rus og rusrehabilitering. Dernest så minnet beskrivelsen av boka svært mye om et tilsvarende prosjekt, nemlig boka Badboy skrevet av Jørn Lier Horst. Ei bok jeg likte svært godt. Og sist, men ikke minst, så syns jeg det er flott at mennesker på skråplanet som tilsynelatende ikke passer inn i et A4-liv får komme til orde og bli hørt. For hva vet vi her utenfor murene egentlig om dem? Hva de føler. Hvordan de tenker. Og bakgrunnen til hvorfor de havnet der de nå sitter. Jeg var spent på boka. Og litt bekymret på Rorgens vegne. No need to worry. Dette var, i mangel på et mer intelligent uttrykk, sabla bra gjort av Eivind Riise Hauge. (Med et ekstrapoeng for å starte boka som Melville i hans klassiker Moby Dick ;-)

Møt Rorgen - en belest pyroman. Ansvarlig for overfall, tyveri og trusler. Morder. Et utskudd ingen etterhvert vil ha verken som venn, kjæreste, svigersønn eller pappa. Ut og inn av fengsel. En bipolar dranker av en sjømann som far som forsvant da han var ung. En mor som var lærer, men som ender opp som pillemisbruker. Og Rorgen selv, som liker å se ting brenne. Går det an å få medfølelse med en slik karakter? Ja, det er akkurat det vi får.

Historien er bygget opp som en lang enetale, en selvfremstillende fortelling i jeg-format hvor Rorgen får fritt spillerom. Boka er skrevet som en lang stream-of-consciousness hvor vi får bli med hovedpersonen når han ser tilbake på livet sitt fra cella i fengselet. En lang bevissthetsstrøm hvor Rorgen hopper frem og tilbake i tid, men likevel har en rød tråd. Hans egen fortelling. Om hvorfor han har endt opp der han er. Hvordan det har vært å ikke være et A4-menneske som passer i A4-tilværelsen han mener samfunnet legger opp til.

Eivind Riise Hauge
Bildekilde: forfatterkatalogen

Fortellerteknikken til Eivind Riise Hauge er magisk. Jeg blir dratt med Rorgen. Frem og tilbake. Fra fengselscella tilbake til barndommen. Mobbingen han blir utsatt for på skolen. Kjæresten Andrea som han aldri glemmer. Andrea med det fantastiske håret som til slutt dør av en overdose. Jenny og sønnen Krister. Det nesten normale livet en stakket stund. Så fengselspresten Evensen. Fengselsbuddyen Totti som klikker. Daglig cellesjekk og opphold på firern, isolatet. Jeg drives gjennom boka. Jeg føler med Rorgen. Jeg forstår hvordan han kan ha endt opp her han er, hvorfor han føler urettferdighet, uten at jeg forsvarer det han har gjort. 

Korrektur av et sorgens kapittel er skremmende samfunnsrealisme. I all sin enkelhet. I all sin kompleksitet. Og gjennom hele historien til Rorgen dukker sangtekstene til en av mine desidert største musikalske helter gjennom tidene opp, Mark Knopfler. Dette er faktisk min private favoritt:

"Så sitter vi her, da.
Og det er sånn, sånn som Mark Knopfler synger det, sannheten, ikke sant, rett ut, og sannheten som kommer med natten, den renser dagen med alle løgnene, løgner du faen ikke kommer deg gjennom én dag i fengsel uten:


And what have you got
At the end of the day?
What have you got
To take away?
A bottle of whisky
And a new set of lies
Blinds on a window
And a pain behind the eyes."


Scarred for life
No compensation
Private investigations...

Anbefales. Sterkt!

Kilde: Leseeksemplar - Utgitt: 2021 - Forlag: Vigmostad Bjørke - Sider: 219 - Sjanger: Sakprosa



Kommentarer

  1. Fy f... for en fin omtale. Jeg er snart ferdig med boken. Gjør inntrykk, ja.

    SvarSlett
    Svar
    1. Åå takk, snille du. Jeg ble inspirert. Og så glad for denne boka. Den passet nå. Veldig. Jeg vet det høres fullstendig far fetched å sammenlikne følelsen jeg sitter igjen med etter lest bok, men jeg ble hensatt dit To the Lighthouse av Woolf satte meg. Og til dels en del tekster fra Jon Fosse. Jeg vet. De to sistnevnte hører definitivt ikke sammen med en hardbarket, samfunnsrealistisk Rorgen. Men likevel. Gode bøker kan frembringe mye rart :)
      Ha en glitrende helg, Augusta!

      Slett
    2. Lest boken ferdig - og har skrevet om den. Forstår koblingen din To the Lighthouse. Å klare å skrive tankestrømmer så det gir mening ... wow

      Slett
    3. Ja nemlig - wow! Elsker det :)

      Slett
  2. Enig med Augusta her, dette var en fryd å lese. Det var jo også boken til Hauge, likte alt med den, og ikke minst medfølelsen og forståelsen han vekket i meg, for mennesker med denne type utfordringer.

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk Tine. Jeg ble virkelig tatt av denne boka. Og mye pga det du nevner - medfølelsen og forståelsen Hauge brakte fram i meg. Jeg forstår hvorfor min datter har valgt "karrieren" (om jeg nå kan kalle det det, eller hva sier du Anita) innenfor rusomsorg/fengsel/hjelpe unge mennesker på skråplanet. Jeg kunne ikke gjort det selv, men bøker som dette får en livsførsel og bakgrunnen for denne frem i lyst for oss som ikke jobber med dette til daglig. Og kanskje gjør oss litt klokere og mer forståelsesfulle? Og ikke minst takknemlige for hvor vi er.

      Slett
  3. Jøss, ja, denne høres bra ut. Kanskje jeg skal jeg be om den lell. Har lest en del sånne bøker, men er det godt gjort, som du skildrer det her, så bør det absolutt revurderes.
    Jeg synes det er viktig at det kommer slike fortellinger med jevne mellomrom. Litteraturen kan gi innsikt, medfølelse, innlevelse i mennesker som faller som utafor, og deres livsvilkår, det er sabla viktig. Ja, som du vet, så har jeg valgt yrkesvei med å jobbe for de som har falt utafor. Da jeg gikk på sosialhøgskolen hadde jeg et prosjekt om fengsel, og vi besøkte flere typer fengsel- og soningsplasser. Det interesser meg fortsatt.
    Det er nok et helt annet kaliber over denne boka, enn Vigdis Hjorths "30 dager i Sandefjord" og Ida Skjellbakkens "Fange på nr.13". i innhold.

    Er datteren din ferdig med Barnevernstudiet? Årene går så fort.. siden hun nå går videre med Master i Rus. Viktig og interessant område. Men ikke lett. Jeg har også videreutdanning i rusproblematikk og har jobbet en del innen rusfeltet. Ønsk henne lykke til:)

    SvarSlett
    Svar
    1. 30 dager i Sandefjord var en helt annen greie ja. Kan definitivt ikke sammenliknes. Men jeg likte nå den også godt da, selv om den var vinklet helt forskjellig. Jeg spiser nesten all Hjorth rå ;-)
      Trude er ferdig med sosionomutdannelsen ja. Nå til sommeren er hun ferdig med videreutdanning/et masterår (ikke et fullstendig masterstudium, men på masternivå) innenfor rusfeltet. Hun stortrives og syns det er svært interessant. Det er nok ikke lett nei, men jeg tror faktisk hun har havnet på en nokså rett hylle. Det vil vel tiden vise etter hun har jobbet noen år. Hun kommer hjem nå til sommeren. Da er også sambo'en ferdig med sin bachelor innenfor fornybar energi. Kommer ikke til å bo hjemme her, men fant (heldigvis) kjæreste som kommer fra Sandnes, så de kommer ihvertfall til å begynne med å slå seg ned her i Rogaland et sted. Det liker jo jeg. Skal ønske henne lykke til fra deg :-)

      Slett
    2. Ok. Ja, trodde hun gikk barnevern, men husket feil. Sosionom er mye bedre vettu;) I alle fall mye mer anvendelig.
      Ja, de har organisert videreutdanningene som del av master nå etter det nye systemet for noen år siden.
      Det trengs i alle fall folk med kompetanse på rusfeltet med bakgrunn i sosialfaglig grunnutdanning, nå som mer og mer har blitt helseorientert. Mye bra med at "rusen" legges under helse, men kompetansemessig har det vist seg at flere av "våre " stillinger har falt bort til fordel for sykepleiere. I alle fall her i byen, men jeg ser det også har skjedd i andre deler av landet. Det samme har skjedd innenfor psykisk helse. Men ting omorganiseres stadig vekk, så hvem vet hvordan det ser ut om ti år.
      Så hun får noe å fighte for, datteren din:) Jaja --- ikke meningen å bable om det, men sånn blir det;)
      Godt at du får henne og sambo nærmere hjemme etterhvert.

      Slett
    3. Godt å høre fra noen med erfaring på feltet, Anita. Jeg kjenner ikke helsenorge på samme måte. IT-Norge derimot :-) Godt å høre at sosionomutdannelsen vurderes sterkere enn barnevern for Trude sin del. Hun heller litt i andre retningen, mot rus - og valgte derfor sosionom. Hørtes litt feil ut akkurat det jeg skrev nå, men :-)
      Skal bli interessant å se hvor hun havner rent jobbmessig. Hun har hatt nokså fast sommerjobb på sykehuset i Stavanger og satser på å starte der i år også etter studieslutt, så får hun se hvor hun havner. Uansett godt å ha sykehuset på CV'en i starten. Tror hun egentlig ønsker å jobbe på Strakshuset i Bergen, men vi får nå se.

      Slett
    4. Skjønner hva du mener.. (heller mot rus..) ;)
      Alltid spennende å se hvor ungene havner. Jobbmarkedet er ikke så lett overalt.

      Slett
  4. Kjenner forfatteren som litteraturformidler og intervjuer på litteraturhuset her i Bergen, den høres bra ut og det er kanskje viktig at dette blir fortalt. Har lastet den ned på Bookbites så jeg får se om jeg rekker å lese den før tiden er omme. God omtale,Marianne 🙂

    SvarSlett
    Svar
    1. Boka er lettlest så den klarer du rimelig rask. Jeg ble temmelig inspirert av boka, og da er det mye lettere å skrive omtale. Takk Beathe :-)

      Slett

Legg inn en kommentar