"Man er uskyldig inntil det motsatte er bevist - eller? Rorgen sitter inne. Varetekt. Det er ikke første gang, han kjenner veggene, rutinene, folkene. Likevel er noe annerledes denne gangen. Dette er hans fortelling, hans frie forklaring. Gjennom Rorgen gir Eivind Riise Hauge en stemme til de innsatte og de utstøtte, en stemme til dem som vanligvis ikke blir hørt, og i hvert fall ikke trodd. Rorgen forteller med kløkt, nådeløs selvinnsikt og humor, stikker både til høyre og venstre, river oss alle ned fra pidestallen og gjør oss litt klokere."
Jeg tror årsakene til at boka pirret nysgjerrigheten min er mange. For det første har jeg en datter som i disse dager tar et masterstudie innenfor rus og rusrehabilitering. Dernest så minnet beskrivelsen av boka svært mye om et tilsvarende prosjekt, nemlig boka Badboy skrevet av Jørn Lier Horst. Ei bok jeg likte svært godt. Og sist, men ikke minst, så syns jeg det er flott at mennesker på skråplanet som tilsynelatende ikke passer inn i et A4-liv får komme til orde og bli hørt. For hva vet vi her utenfor murene egentlig om dem? Hva de føler. Hvordan de tenker. Og bakgrunnen til hvorfor de havnet der de nå sitter. Jeg var spent på boka. Og litt bekymret på Rorgens vegne. No need to worry. Dette var, i mangel på et mer intelligent uttrykk, sabla bra gjort av Eivind Riise Hauge. (Med et ekstrapoeng for å starte boka som Melville i hans klassiker Moby Dick ;-)
Møt Rorgen - en belest pyroman. Ansvarlig for overfall, tyveri og trusler. Morder. Et utskudd ingen etterhvert vil ha verken som venn, kjæreste, svigersønn eller pappa. Ut og inn av fengsel. En bipolar dranker av en sjømann som far som forsvant da han var ung. En mor som var lærer, men som ender opp som pillemisbruker. Og Rorgen selv, som liker å se ting brenne. Går det an å få medfølelse med en slik karakter? Ja, det er akkurat det vi får.
Historien er bygget opp som en lang enetale, en selvfremstillende fortelling i jeg-format hvor Rorgen får fritt spillerom. Boka er skrevet som en lang stream-of-consciousness hvor vi får bli med hovedpersonen når han ser tilbake på livet sitt fra cella i fengselet. En lang bevissthetsstrøm hvor Rorgen hopper frem og tilbake i tid, men likevel har en rød tråd. Hans egen fortelling. Om hvorfor han har endt opp der han er. Hvordan det har vært å ikke være et A4-menneske som passer i A4-tilværelsen han mener samfunnet legger opp til.
 |
| Eivind Riise Hauge Bildekilde: forfatterkatalogen |
Korrektur av et sorgens kapittel er skremmende samfunnsrealisme. I all sin enkelhet. I all sin kompleksitet. Og gjennom hele historien til Rorgen dukker sangtekstene til en av mine desidert største musikalske helter gjennom tidene opp, Mark Knopfler. Dette er faktisk min private favoritt:
"Så sitter vi her, da.
Og det er sånn, sånn som Mark Knopfler synger det, sannheten, ikke sant, rett ut, og sannheten som kommer med natten, den renser dagen med alle løgnene, løgner du faen ikke kommer deg gjennom én dag i fengsel uten:
And what have you got
At the end of the day?
What have you got
To take away?
A bottle of whisky
And a new set of lies
Blinds on a window
And a pain behind the eyes."
Scarred for life
No compensation
Private investigations...
Anbefales. Sterkt!
Kilde: Leseeksemplar - Utgitt: 2021 - Forlag: Vigmostad Bjørke - Sider: 219 - Sjanger: Sakprosa
