mandag 23. februar 2015

"Kjærlighet" av Hanne Ørstavik

Jeg har lest nok ei forstyrrende bok, og den roter ennå rundt i hodet mitt, for Kjærlighet var rett og slett direkte skremmende i all sin enkelhet. Historien utspiller seg i løpet av 12 timer i Vibeke (mor) og Jon (sønn 9 år) sitt liv. De har nettopp flyttet til et nytt sted bare de to, men noe skurrer i kulissene. Vibeke ser nemlig ut for å leve helt i sin egen selvfokuserte og -sentrerte verden der Jon kun er et forstyrrende element. For Vibeke er det viktigste å ta seg best mulig ut og realisere seg selv på jobb. Jon er i det store og hele overlatt til seg selv. Jon virker tilsynelatende utad som en harmonisk, men nokså ensom gutt som prøver å tilpasse seg situasjonen så godt han kan. Akkurat nå er han mest opptatt av at han blir 9 år dagen etter. Han ønsker seg så inderlig et tog. Og toget går igjen som en metafor i boka, og indikerer allerede i parateksten ensomheten som omslutter Jon.
"Når jeg blir gammel skal vi reise av sted med toget. Så langt det bare går an. Se ut av vinduet på fjell og byer og sjøer, snakke med folk fra fremmede land. Være sammen hele tiden. Aldri komme fram."
Denne iskalde vinterettermiddagen  planlegger Jon å gå ut med en loddbok han har fått i idrettslaget, men først er det middag, og allerede her merker vi at moren ikke interesserer seg særlig for sin egen sønn. Mens Jon prøver å underholde moren med noen morsomme historier og vitser går morens tanker i helt andre retninger.
  "Kan du ikke bare gå, tenker hun. Finn på noe å gjøre, lek littegrann." ... Vibeke ser på hånden sin når hun strekker den fram for å ta en lompe til. Fingrene er lange, hun følger senene i håndbaken med blikket. Inneluften gjør huden tørr, det eneste som hjelper er faktisk spenol. Og så neglene. Håret. Kulden tørker det ut. -Gi deg nå Jon. Denne byen mangler en kafé med gjennomtenkt design, det er som et hus uten en skikkelig entré. -Hold opp, Jon."
Mor og sønn har ikke sett hverandre hele dagen, men likevel orker ikke Vibeke å engasjere seg. Hun har fullstendig nok med seg selv. Jon går ut med loddboka. Han håper at moren skal benytte sjansen å bake en overraskelseskake til ham til geburtsdagen. Vibeke på sin side skulle ønske at Jon ikke var i livet hennes i det hele tatt, for hun er mest opptatt av å ta seg ut og finne seg en ny mann. Jon's kjærlighet til moren er imidlertid så sterk at han ikke ser det selv. Det er derfor hjerteskjærende å lese at istedenfor å konsentrere seg om sin egen sønn og den kommende geburtsdagen hans så tar Vibeke seg en tur på biblioteket. Der er det stengt så hun rusler bort til tivoliet som nettopp er kommet til byen istedenfor. Her kommer hun i kontakt med en av en av mannfolkene som jobber i ei av billettlukene, en pen mann med sterk tiltrekningskraft.

Hanne Ørstavik
Bildekilde: minervanett.no
Mer av boka vil jeg ikke gå i detaljer på, for den må leses i sin helhet. Dette er nemlig kun deler av de første få sidene av boka, og herfra og ut skaper Ørstavik en mer og mer mørk og dypt psykologisk urovekkende stemning. Språket bygger opp under de to forskjellige mentale verdenene som Jon og Vibeke lever i, og gjør denne korte, men intense romanen om kjærlighet ganske så truende. Dette er en historie om et forhold mellom en mor og ett barn som får stadig større avstand og hvor slutten er dramatisk og hjerteskjærende.

Ørstavik har en helt spesiell skrivestil. Den er minimalistisk, og hun bruker korte, men beskrivende setninger for å få fram budskapet sitt. Hun fokuserer mer på observasjoner og konkrete registreringer og lar det heller være opp til leseren å legge betydning og følelser til teksten. Forlaget skriver om Ørstavik at hennes forfatterskap så langt også har vært et språkkritisk prosjekt som er rettet mot å avdekke det ofte manglende samsvaret mellom ordene og den virkeligheten de skal beskrive. Dette kommer veldig tydelig fram i Kjærlighet, som er førsteboka i en tematisk trilogi som skildrer nære familierelasjoner hvor foreldrefigurene svikter. Ørstavik beskriver personer som har vanskelig for å finne et adekvat språk, og derfor stenges ute fra kommunikasjonen eller stenges inne i seg selv. Forfatteren benytter også veldig hyppige sceneskift mellom historien til Jon og Vibeke, ofte midt i et avsnitt, noe som gjør at man ikke alltid er helt klar over hvem man leser om før etter et par setninger. Disse overgangene er glidende, og i et par tilfeller ser det ut som det er et bevisst valg fra Ørstavik's side.

Kjærlighet er en vond roman å lese, og ensomheten hos både Jon og Vibeke river i hjerterota. Ørstavik sa selv om Kjærlighet til Bergens Tidende kort tid etter utgivelsen:
"Kjærlighet er et av de store mysteriene for meg. Hva er kjærlighet? Hvordan kan du vite at noen er glad i deg? Hvordan og når kan du som mor være sikker på at barnet ditt føler seg elsket?"
 Anbefales uten forbehold!

Kilde: Egen bok
Forlag: Oktober
Utgitt: 2006
Sideantall: 111
ISBN: 9788249504213
Utfordring: GoodReads, Norske Forfattere


Trudelutten med grab-jump i funparken, Whistler

.

16 kommentarer:

  1. Flott omtale, Marianne - Hanne Ørstavik er alltid dyster ja, og litt skremmende. Min favoritt er "Tiden det tar".

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for det, Randi. Ja denne var dyster...men utrolig god. Boka kan få hver og en til å tenke, og et par situasjoner er også veldig gjenkjennelige - ihverfall for andre mødre, vil jeg tro. Jeg ser de to andre bøkene i den tematiske trilogien er "Like sant som jeg er virkelig" (1999) og din favoritt "Tiden det tar" (2000). Jeg kommer nok til å prøve meg på ei av disse, kanskje begge to. Ørstaviks bok traff!

      Slett
  2. Jeg er litt skeptisk. Jeg hører du sier den er bra. Jeg leste omtalen som var bra - og nesten overbeviste meg om at boka var bra. Jeg har gravla ørstavikfordommene mine (delvis) ifjor, og det er jo bra. Men så er det denne boka, som jeg for all framtid kommer til å skylde for at avkom nr.1 bare leser Harry Potter. Pensumsbok og tidenes mest effektive leselyst drapsmann. Og jeg skjønner det godt, og egentlig er det lærer'n sin feil, men boka er for meg evig tainted. Andre Ørstavikbøker derimot er jeg mer åpen for å lese. - og Espedal -)

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg kan absolutt forstå at arvingen ikke synes denne boka var det største i livet. Hvor gammel var avkommet da boka var pensum? Nå ble jeg nysgjerrig på læreren! Jeg liker nødvendigvis ikke slike mørke historier, spesielt ikke dersom det går på dysfunksjonelle forhold mellom voksne og barn (og da spesielt mor og barn). Boka var likevel så spesiell at du bør gi den en sjanse. Den kommer til å sitte igjen som et av mine veldig gode kjøp på bruktbokhandelen i Stavanger.

      Slett
    2. Det var på ungdomsskolen, husker ikke trinn, men tror ikke det var siste. Nå er avkommet særs sensitiv og lettpåvirkelig, men uansett dårlig dømmekraft. Mistenker at selv mer hardhudede ynglinger ville trykket boka til sitt bryst. Har du forresten lest Lessings Det Femte Barnet? Det er også ei boka jeg lenge har vegret meg for å lese, men er nå nysgjerrig på hvordan de sammenlikner - ikke samme tema, annet enn foreldre/barn, men kanskje et visst sammenfallende ubehag? Anybody?

      (Deal: Finne jeg den på loppis/frelsert/tilsvarende skal jeg kjøpe.)

      Slett
    3. Jeg har ikke lest Det Femte Barnet av Lessing. Kanskje den må noteres bak øret?
      Ungdomsskolen og ikke det siste trinnet? Da var det ganske spesielt av læreren å trekke fram denne boka. Jeg ser bare hva de leser på VG3. Trulta mi har psykologi som fag og jeg syns igrunnen boka passer bedre der...enn på ungdomsskolen. Men hva vet jeg, jeg er jo ikke lærer... Skal jammen kikke etter Lessing-boka på bruktbokhandelen i Stavanger. Der er det mye interessant (bla. Ørstavikboka).

      Slett
  3. Jeg har Ørstavik-angst, intet mindre. Men faderullan heller som jeg ble fristet til å lese!

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg kan forstå mennesker med Ørstavik-angst. Denne boka, som var min første fra forfatteren, er spesiell. Og som jeg nevnte til Ingalill - dysfunksjonelle forhold mellom foreldre og barn kan være vanskelig å lese om. Det var likevel noe med skrivestilen til Ørstavik, den nøkternt observative, men likevel så hjerteskjærende ærlige vinklingen som gjorde noe med meg. Ørstavik ber ikke leseren om å føle og mene noe, men boka tok skikkelig tak likevel og drev meg mot slutten. En åpen slutt, som man kan tolke i flere retninger... Les.

      Slett
    2. Ok...! Sånn tematisk står det Ellikken med store bokstaver over det hele, så da gjør jeg som du sier!

      Slett
    3. Bra. Da ser jeg fram til å høre hva du synes -)

      Slett
  4. Fin og trist bok, med en åpen slutt.. Jeg håpet det beste da jeg leste den, men den ekle følelsen satt lenge i.. Fikk forøvrig litt Ørstavikfeber etter å ha lest På Terassen i mørket i fjor. Så leste jeg denne og for noen uker siden leste jeg På en stor åpen plass i Bordeaux, som jeg ikke ble like begeistret for. Men skal gå tilbake og lese noen tidligere romaner av henne.. som feks Like sant som jeg er virkelig.
    Jeg liker den suggererende skrivestilen og at hun utforsker, borrer dypt..

    SvarSlett
    Svar
    1. Man sitter og håper det beste, og så kommer slutten. Alt etter hvordan boka har grepet fatt i sjela til leseren så påvirker dette hvordan man tolker den. Jo dette var bra. Jeg skygger vanligvis unna tema som dette, men forstår akkurat hva du mener med Ørstavikfeber! Borrer dypt, ja det skal være visst! Boka gnurer i meg ennå, og jeg har lest tre bøker siden denne ble ferdiglest. Det betyr at boka har vært viktig - for meg. Det er umulig å ikke bli berørt.

      Slett
  5. En fin omtale, men jeg er ikke sikker på om jeg vil lese boken. Det føles for truende, for skremmende og for vondt. Hvis jeg kan si det slik :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Den er vond, særlig mot slutten. Jeg forstår den kan føles truende, og jeg tror at alle som leser boka blir berørt på en eller annen måte. Den er imidlertid ikke så vond som Drømmefakultetet av Stridsberg, men Kjærlighet rotet like mye i hodet mitt etterpå som den gjorde...
      På eget ansvar ;-)

      Slett
  6. Veldig enig med deg Marianne! Bra omtale av en god bok.
    Si gjerne fra om du skulle finne bøker i samme "stil".
    Er inni en stim av litt dystre bøker; Beckomberga, Unnskyld, Kjærlighet, Ut...
    Har skikkelig dilla på Ørstavik.

    SvarSlett
    Svar
    1. Skal holde øynene oppe :-) Flere som har dilla på Ørstavik, ser jeg. Kjekt!
      Beckomberga står på planen for neste måned. Jeg liker godt Stridsberg. Unnskyld og Ut er jeg litt mer tilbakeholden til, men bør lese Unnskyld i tide til prisen i det minste. Er i god lesestim, så nå er det bare å fylle på. Rart hvor mye man klarer å få lest og skrevet om med pause fra skolen :-)

      Slett

LinkWithin

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...