Bokhyllelesing #2 - (Ikke) et skuespill fra antikken

Når det gjelder runde to i lesesirkelen Bokhyllelesing så har jeg tatt meg den frihet å ikke lese et skuespill fra antikken, nemlig fordi jeg ikke har noen av dem stående i bokhylla. Alternativet var å gå til anskaffelse av et - men da blir det jo ikke bokhyllelesing(!), som jo er poenget. Jeg har derfor lest to stk Shakespeare-skuespill fra hhv 1598 og 1600. Ikke helt tilbake til antikkens tid riktignok, det første av dem er imidlertid tidsmessig lagt til antikkens Hellas. Det får duge. De jeg fant i hylla var nemlig En Midtsommernattsdrøm og Much Ado About Nothing.

Min versjon av En Midtsommernattsdrøm er norsk oversatt og gjendiktet av Øyvind Berg. Jeg tenkte det ville være morsomt å lese en "ny" versjon av et gammelt skuespill som jeg tidligere kun har sett på Stavanger Teater. Stykket er en komedie som første gang antas fremført i 1595. Det er et av Shakespeares mest populære drama og sannsynligvis det som er hyppigst fremført. Handlingen, som er nokså løst sammenbundet, følger noen grupper personer gjennom kjærlighetsforviklinger og amatørteater. Vi befinner oss i det mytiske riket Theben i antikken, midt forberedelsene til hertugens bryllup.

Hermia, datteren til en av hertugens menn, nekter å la seg tvangsgifte med den unge Demetrius, og risikerer å måtte bøte med livet. Hun flykter ut i skogen med sin elskede Lysander. Venninnen Helena er håpløst forelsket i Demetrius. I et desperat forsøk på å få ham, røper hun Hermias utroskap og fluktplaner. Når Demetrius setter av gårde for å finne sin forlovede følger den forsmådde Helena etter.
De fire, unge elskende er ikke alene i skogen. En heller tvilsom teatertrupp øver på et stykke de kaller «Det helt nitriste lystspillet om Pyramus og Thisbe som led en for jævlig død». Stjernen i truppen er Bottom, eller Bonnie Bøtta, som hun heter i Øyvind Bergs gjendiktning. Hun blir i likhet med de forelskete ungdommene offer for maktkampen mellom Alvekongen Oberon og hans dronning Titania. Når skogsånden Puck drypper saft fra kjærlighetsblomsten i øynene deres, blir de erotisk besatt av den første og beste. Før natten er omme har alle ligget med alle, uten helt å vite hvem, eller hvorfor.

I utgangspunktet en festlig historie, den er det ikke noe å si på. Men her kommer det store Men... Jeg likte ikke gjendikningen til Øyvind Berg, og det har sin enkle årsak. Jeg liker nemlig Shakespeare! Denne norske versjonen er garantert mye lettere fordøyelig for dagens ungdom enn Shakespeares gammel-engelsk, men for meg er det språket - sammen med dramaene - som gjør Shakespeare's stykker spesielle. Denne gjendikningen syns jeg er strippet for Shakespeare, - ikke helt hva jeg forventet, og litt for "kul" for min smak:

"ALVEJÆVEL
Jeg kan ta feil og ta deg for en annen,
men er du ikke selv en nissefaen?
En Puck'n Roll som flyr opp alle skjørt
og flyr ned pikene når det er mørkt,
og skummer fløten i et bøttespann,
og gjør så kjerringemner kinner vann,
og fjerner rusen fra en fyllefest
og heller den opp i en edru prest?
Men sier noen "nisse", ikke "fuck",
så er det vår venn: gode, gamle Puck
igjen?"

Døm selv...

Min neste Shakespeare, Much Ado About Nothing, er derimot en god, gammel, traust, komplett og "unabridgetd Penguin Popular Classic". Back to the basic drama, utgitt i 1997. Den inneholder først en kort biografi, og starter med fødestedet Stratford Upon Avon hvor Shakespeare ble født i i 1564 - 401 år før meg... Fun fact, jeg har vært i Stratford Upon Avon ene og alene for å se et Shakespeare skuespill i The Globe - All is Well that Ends Well. Fantastisk! Byen var også noe for seg selv, skikkelig hjemmekoselig og julepyntet da vi var der. Nuvel - det er nå en helt annen historie, men bio'en dro meg rett tilbake. Det er ikke nok med at vi får en kjapp bio, men Penguin gir oss også en historisk gjennomgang av The Elizabethan Theatre og teatrenes rolle på 1500 og 1600-tallet før introduksjonsdelen avsluttes med den historiske bakgrunnen til komedien. Solid, lærerikt og veldig engelsk pedantisk og pedagogisk ;-)

Selve skuespillet Much Ado About Nothing er skrevet midt i Shakespeare's karriere og regnes vanligvis som en av Shakespeares beste komedier, fordi det kombinerer elementer både av morsomheter og  mer alvorlige tanker og funderinger rundt ære, skam, og rettspolitikk. Selv om vi kommer over både tungsinn og bekymringer så er dette en gladlynt komedie som ender i flere bryllup, og inneholder ingen mord. Handlingen er lagt til hoffet i Messina på Sicilia, og kretser om to par som får hverandre etter mange forviklinger. Den vakre og inntagende Hero er datter av byens guvernør Leonato. Den som forelsker seg i henne, er den unge florentiske adelsmannen Claudio, som oppholder seg som gjest hos fyrsten, Don Pedro, etter å ha deltatt med heder i et seierrikt felttog. Heros kusine, den foreldreløse Beatrice, er på mange måter Heros motsetning. Beatrice utmerker seg ikke ved ynde eller gode manerer, men ved sin skarpe tunge og sitt vidd. Særlig lar hun vittighetene og skjellsorda hagle over Claudios venn Benedikt, som er henne en verdig motstander når det gjelder munnhuggeri. Så begynner intrigene. Benedick og Beatrice lures til å bekjenne sin kjærlighet for hverandre, og Claudio blir lurt til å avvise Hero ved alteret i den feilaktige troen på at hun har vært utro. Dette ender såre vel til slutt og begge parene får hverandre.

William Shakespeare
Bildekilde:
greatmindsoftheworld.com

Herlig! Penguin Classics versjoner skuffer ikke. Her er the real deal for pengene, med et engelsk som er så engelsk at til og med samboen fra Irland sliter med de rette nyansene til oversettelsen. Jeg formelig ser skuespillerne på scenen dengang på 1600-tallet og må ta meg støtt og stadig i å flire av det engelske ordspillet som Shakespeare mestrer over de aller fleste. Samtidig er språket også så pompøst til tider at det er en nytelse å lese, som her når Leonato utfordrer Claudio etter Claudio har avvist Hero ved alteret:

"Tush, tush man, never fleer and jest at me,
I speak not like a dotard, nor a fool,
As under privilege of age to brag,
What I have done being young, or what would do,
Were I not old, know Claudio to thy head,
Thou hast so wrong'd mine innocent child and me,
That I am force'd to lay my reverence by,
And, with grey hairs and bruise of many days,
Do challenge thee to trial of a man:
I say thou hast belied mine innocent child.
Thy slander hath gone through and through her heart,
And she lies buried with her ancestors:
O in a tomb where never scandal slept,
Save this of hers, fram'd by thy villainy."

Det var virkelig et sjakktrekk å lese begge disse to Shakespeare-stykkene etter hverandre nå i lesesirkelen. Det satt både Shakespeare, oversettelser og språk tydelig og avslørende opp mot hverandre. Lærdom? Jeg er to Shakespeare drama rikere, og kan konkludere med at jeg er temmelig så konservativ = tradisjonsbundet = gammeldags?

Kilde: Egne bøker fra hylla
Forlag: Kolon og Penguin
Utgitt: Begge skuespill første gang ca 1600
Utfordring: GoodReads, Bokhyllelesing

Nydelige vårtendenser i midten av februar, Whistler

.