1001-boka "Den Afrikanske Farmen" av Karen Blixen

"Jeg hadde en farm i Afrika ved foten av fjellet Ngong." Boka hadde meg fra første setning og jeg bare vet at dette er ei av de bøkene som kommer skyhøyt på best-av-året lista mi når desember ruller mot mål. Karen Blixen elsket naturen i Afrika, og årene på farmen i Kenya var de beste i hennes liv. Jeg ble fullstendig fascinert av boka og til å begynne med forstod jeg ikke helt hvorfor. Det er bare noe vakkert, stilrent og følelsesladet med de enkle setningene og beskrivelsene til Blixen som treffer meg midt i lesehjertet. Jeg tror man må ha en veldig velutviklet språksans og formidlingsevne for å klare å fange en leser på samme måten som forfatteren fanget meg. Det som vinner meg over er nemlig ikke hva Karen Blixen opplever på farmen sin ved Ngong-fjellet, men hvordan hun opplever og formidler hendelsene og følelsene disse gir henne.

Selve historien handler om de 17 årene mellom 1914-1931 da Karen Blixen som (tilsynelatende) enslig kvinne drev en kaffefarm i det som nå heter Kenya, tidligere Britisk Øst-Afrika. Denne tidsperioden er de siste to tiårene av det britiske imperiet, noe som helt klart påvirker holdningene forfatteren har, både til de innfødte og britenes selvfølgelige rett til å ta seg til rette og være der de er. Dette er et element som man må være klar over når boka leses, ellers vil historien oppleves veldig annerledes. Blixen respekterer de innfødte, men respekten inneholder alltid en viss umyndiggjøring eller patronisering. Likevel tar hun høyde for at det er kulturforskjeller mellom negrene og de hvite og at det er dette som er den store årsaken til forskjellen i levesett. Det fine med Blixen er at hun overhode ikke opptrer politisk korrekt. Hun gjør seg ikke bedre enn hun er og hun er hele tiden åpen for ny læring og erfaringer sammen med og av de innfødte. Blixen er hele tiden åpen med fordommene sine og det gjør varmen, empatien og omsorgen hennes desto mer troverdig. Som forfatteren sier selv om egen posisjon i forhold til negrene:

"De innfødte, det var Afrika i kjøtt og blod."..."Vi hvite mennesker, i svære støvler, og som oftest i stor hast, skurret alltid mot landskapet."

Karen Blixen
Bildekilde: snl.no

Forfatteren erkjenner at det er de innfødte som tilhører landet. Kolonistene - Blixen selv - er inne på deres enemerker, og det merkes av alle. Likevel fikk hun veldig stor respekt blandt de innfødte, ikke bare på farmen, men også blant masaiene og de andre afrikanske stammene i området. Etterhvert ble hun en slags leder, en de så opp til og som de rådførte seg med både når det gjaldt sykdom, generell kunnskap og dersom det oppstod lov- og rettsspørsmål blant de innfødte. Ikke sjeldent opptrådte Blixen som dommer i tvister på farmen.

I tillegg til å drive med kaffe var også farmen et naturlig kontaktpunkt for andre hvite i området. Karen Blixen hadde ofte besøkende boende hos seg i kortere og lengre perioder, og de så på farmen som en oase - et fristed - som de kunne trekke seg tilbake til og slappe av i. En av disse var mannen som Blixen kom til å elske, nemlig adelsmannen og storviltjegeren Denys Finch-Hatton. Han delte hennes interesse for vitenskap, kultur, litteratur, poesi og sport, og Blixen var flere ganger med ham på safari. Blixen var nemlig selv en veldig habil storviltskytter. At Karen Blixen i utgangspunktet var gift kommer ikke frem i historien. I Den Afrikanske Farmen fremstiller hun seg selv som ugift. Hun nevner bare at hun reiser hjem til Danmark, eller Europa, med jevne mellomrom. Hun separerte seg i 1921 og skilte seg fra sin mann i 1925, da flyttet Finch Hatton inn i huset hennes og begynte med safarier for velstående kunder fra Europa og Amerika. Finch-Hatton var også pilot. I 1931 styrtet han imidlertid med sitt biplan De Havilland og omkom. Han er gravlagt på Ngong Hills i Nairobi.

Karen Blixen m/bror Thomas
Bildekilde: wikipedia.no

Boka er bygget opp som en serie fortellinger. Disse fortelles mer eller mindre kronologisk, men henger nødvendigvis ikke sammen. Det er korte og lange fortellinger som alle forteller om livet og hendelser på farmen. Om fryktelige ulykker og død, om gode år for kaffeproduksjonen, om uår når gresshoppene spiser halve plantasjen tom, om flod og tørke, om når Blixen tror hun har tatt livet av kikuyuhøvdingen med brennevin, om store årlige danser med 2000 tilreisende innfødte, løvejakt med Finch-Hatton inne på farmen, om gamle Knutsen og fiskedammen, om kokken Esa som bodde på farmen til Blixen holdt ham i hånden da han døde, om den epileptiske gutten hun tok under sine vinger og alle uårene på rad som til slutt knakk økonomien på farmen så kraftig at hun måtte gi opp hjemmet sitt i Afrika og flytte hjem igjen til Danmark. Den generelle økonomiske depresjonen etter Wall-Street krakket og Finch-Hattons død påvirket også i sterk grad Blixens valg om å reise tilbake. Alle hendelsene beskrives med en sterk lidenskap, men teksten oppleves likevel nøktern, dempet og uspekulativ. Blixen legger ikke styringer for at jeg som leser skal føle og mene noe i noen bestemt retning, og denne dobbeltheten preger hele boka og også bevisstheten til fortellerinstansen. Boka er i det store og hele skrevet i "jeg"-form.

Den Afrikanske Farmen er et fantastisk knippe av historier og hendelser i en spennende kvinnes liv, skrevet med en lidenskapelig og nydelig penn. Det kan være at jeg er noe over gjennomsnittet glad i denne boka siden jeg fullstendig har lagt min elsk på Botswana og menneskene og dyrene der etter å ha besøkt landet flere ganger, men jeg velger å tro at alle de andre som har trykket denne boka til sitt bryst siden den ble utgitt første gang i 1937 elsker boka for sine litterære kvaliteter og fascinerende innhold. Ei bok jeg anbefaler sterkt!

Boka er filmet med Meryl Streep og Robert Redford i hovedrollene. Den var nominert til elleve Oscar, og vant sju, blant annet for beste film.


Kilde: Egen bok
Utgitt: Nyoversatt av Trude Marstein i 2011
Forlag: Gyldendal
Sideantall: 291
ISBN: 9788205424395
Utfordring: 1001-bøker, GoodReads

En solrik dag på Whistler Blackcomb

.