Station Eleven av Emily St. John Mandel

Det har blitt noen dystopier/apokalyptiske historier på meg de siste par-tre årene. Flere skuffelser, noen bedre, kun én virkelig god. Derfor var jeg noe skeptisk da jeg leste om Station Eleven - av flere årsaker. For det første hadde jeg fått min dose dystopi, og for det andre - er det mulig å hoppe etter Margaret Atwood's poetiske dystopipenn og MaddAddam trilogien? Det gikk imidlertid opp for meg at Mandel er fra Canada, og dette halvåret skal jeg grave meg ned i kanadisk litteratur fra midten av 1700-tallet fram til dagens dato. Derfor var det jo perfekt å starte med det nyeste hotte fra Canada, for så å spole helt tilbake til kolonistenes tid og kartlegging av landet.

For å ta konklusjonen først: Station Eleven var et usedvanlig godt startvalg! Dette var nemlig en helt annerledes dystopi.

Kort fortalt handler historien om utbruddet av The Georgia Flu som på noen få uker tar livet av 99% av jordens befolkning. Til forskjell fra andre dystopier får vi imidlertid ikke noen dvelen ved hvorfor denne influensaen tar livet av nesten alt liv på jorda, ei heller handler boka om lidelse, nød, vold, opprør og survival of the fittest. Istedenfor sirkler boka rundt livet til den berømte Hollywood-skuespilleren Arthur Leander. Hans tre ikke helt suksessrike ekteskap, forholdet hans til broren, kameraten Clarke og hvordan Leander's liv har påvirket Kirsten Raymonde, en barneskuespiller som stod på scenen med Arthur den dagen han kollapset og døde av influensaen foran publikum. Historien beveger seg elegant i tid mellom årene før pandemien, de få ukene under utbruddet og 20 år senere i en tid der elektrisitet er blitt noe de overlevende vagt husker, fly og biler er noe de unge ikke helt kan forstå seg på siden de aldri har sett dem i bevegelse og informasjon og aviser er mangelvare.

Emily St.John Mandel
bildekilde: emilymandel.com

Kirsten lever blant en omreisende teatergruppe som kaller seg The Traveling Symphony, og de har dedikert seg til å beholde restene av kunst og kultur vedlike til tross for pandemiens resultater. De lever etter prinsippet "Survival is insufficient" - forøvrig en linje lånt fra Star Trek - og reiser rundt fra sted til sted hvor det befinner seg mennesker og spiller og opptrer med Shakespeare skuespill. På et av tettstedene møter de på en selvutnevnt profet som truer hele truppens eksistens. Hvem er denne profeten? Og hvilken kopling synes han å ha til det som på folkemunne kalles The Museum of Civilization, hvor Kirsten og de andre er på vei?

Station Eleven er mer ei bok om mellommenneskelige forhold, fortrengelse og pågangsmot enn en typisk dystopi. Historien viser hvordan de små tingene - som en papirvekt og tegneserien Station Eleven tegnet av Arthur Leanders kone Miranda -  kan bety mye for menneskene de berører. Hvordan disse små tingene, kunst og kultur kan skape forbindelser og gi liv mening til tross for verden rundt. Det finnes en plotlinje som følger profeten, men ellers er historien fragmenter av levde liv før og etter katastrofen som Mandel klarer å sy sømløst sammen. Selv om språket kanskje ikke er like poetisk vakkert som Atwood så finner jeg den samme fengslende fortellerevnen hos Mandel, denne annerledesheten som definitivt skiller Station Eleven fra den gemene hop av dystopier. Jo dette var bra! Boka har en helt spesiell stemning, og den gir deg definitivt ikke det du forventer av en typisk apokalyptisk roman. Anbefales absolutt!

Kilde: Egen e-bok, Forlag: Pan Macmillan, Utgitt: 2014, Sideantall papirbok: 352, Utfordring: GoodReads

.