"Tredve Dager i Sandefjord" av Vigdis Hjorth

Jeg har vært i fengsel! Hvem skulle trodd. Det ble en selsom opplevelse. Sammen med Vigdis Hjorth, that is. Hun har nemlig nok engang skrevet bok basert på egne opplevelser, og denne gang altså fra et fengselsopphold i Sandefjord. Jeg har etterhvert funnet ut at Vigdis og jeg faktisk har en del saker og ting til felles. Vi har blant annet blitt 50 år begge to. Til forskjell fra Vigdis røyker jeg imidlertid ikke, derfor fikk jeg heller ikke et intenst behov for sigaretter dagen etter 50-års feiringen min. Noe som derfor heller ikke resulterte i at jeg kjørte i bakfylla, sneiet borti biler på veien og fikk et fengselsopphold med på kjøpet. Likheten er ikke SÅ påfallende mellom oss. Med dette som bakgrunn har Vigdis skrevet om opplevelsen sin - eller Tordis som hun kaller seg i boka - og gjort business på også den siden av seg selv. Den dama har kreative evner, forretningssans og er uten blygsel, det skal være visst. Så hvordan blir de tredve dagene i Sandefjord?

"Han legger en hånd på dørhåndtaket på neste dør og sier det er systua, åpner den og der sitter de. Syv damer ved hver sin symaskin rundt et bord som i Fredrikssons fabrikk: -Dette er Tordis, hun kommer på systua i morgen. Jeg er helt fælen. De kikker opp under brilleglassene nederst på nesen, men de har jo allerede sett meg. To damer i sekstiårene i fengselsniformer står ved et bord lenger oppe, med kjekke korte frisyrer, hilser uinteressert, det er ikke like fatalt for dem som for meg. Jeg er på ferie hos fremmede, er noen streng i stemmen, begynner jeg å gråte."

Igjen skriver Vigdis ei ærlig bok, en troverdig historie som jeg ikke tviler på er fullt ut basert på egne følelser rundt fengselsoppholdet. Hun tilbringer dagene sammen med tolv andre kvinner og lærer hvordan livet til disse vidt forskjellige tolv kvinnene utarter seg, både utenfor og innenfor murene. Det er en brokete forsamling - narkovrak, brannstiftere, smuglere og NAV-svindlere. Alle ristet sammen foran Hotel Cæsar, på systua hvor de syr vinhøner, Zalo-forklær og strikker lommetøfler. Det går ikke mange dagene før Tordis/Vigdis føler seg som ei i gjengen, selv om hun har de peneste klærne, har den beste utdannelsen og er et hav foran de andre når det gjelder kulturell ballast. Selvfølgelig.

Vigdis Hjorth
Bildekilde: vg.no

Hjorth får fram både melankolien og refleksjonene Tordis gjør seg på en interessant måte. Det er ikke tvil om at Tordis forstår at hun bør sone, og avfinner seg tidlig med det. Men heller ikke i denne boka føler jeg at hovedpersonen angrer på alkoholinntaket som satte henne i denne kinkige situasjonen. Det første hun planlegger å gjøre når hun slipper ut om morgenen etter 30 dager er nemlig å oppsøke baren på hotell Atlantic for å ta seg en øl. På trass? For å understreke et poeng? For å påpeke at det var selve kjøringen i alkoholpåvirket tilstand som var det idiotiske å gjøre, ikke det å drikke mye i utgangspunktet? Hjorth har med mange litterære referanser og sitater i denne boka, noe som understreker forskjellen på Tordis og de andre innsatte i Sandefjord fengsel. Ett av sitatene gjorde spesielt inntrykk og sier kanskje mest om Tordis/Vigdis? Det er sitatet fra Charles Baudelaire's "Berus dere".

"Man bør alltid være beruset. Alt beror på det: det er alt hva det dreier seg om. For ikke å merke Tidens forferdelige åk som knekker skuldrene og knuger dere mot jorden, må dere beruse dere - uten stans.
Men med hva? Med vin, poesi eller med dyd, alt etter behag. Men berus dere.
Og hvis dere en eller annen gang våkner opp; på trappen foran et palass, i det grønne gresset ved dikekanten, eller i et værelse med dyster ensomhet og kjenner at beruselsen allerede er nedadgående eller helt forsvunnet - spør da vinden, bølgen, fuglen, klokken; spør alt som flykter, skjelver, beveger seg, synger, taler etter tiden. Og vinden, bølgen, stjernen, fuglen, uret vil svare dere: -Tiden er inne for å beruse seg! For ikke å bli Tidens forpinte slaver, må dere beruse dere, uten stans. Med vin, poesi eller dyd, alt etter behag."

Baudelaire var en fransk dikter og litteratur- og kunstkritiker (en av de mest fremtredende på 1800-tallet) og skjebnen hans var tragisk. I perioder brukte han narkotika og erfaringene fra stoffmisbruket skildret han i Artificial Paradises. Sjekk ut linken! Aner vi en parallell til Tordis/Vigdis' alkoholforbruk her? Hennes syn på alkoholen som løsningen og inspirasjonen som danner bakteppet for kunstnerisk utfoldelse. Hvem vet? Og det er det som er det aller fineste med Vigdis Hjorth. De refleksjonene man sitter igjen med etter endt lesning. Hva er sannhet? Hva er fiksjon? Er noe av dette forfatteren selv? Og ikke minst: kunne (noe av) dette vært meg? Anbefales så absolutt! Jeg digger Vigdis Hjorth! Så enkelt.

Kilde: Egen bok - Forlag: Cappelen Damm - Utgitt: 2011 - Sideantall: 265

En liten venn jeg møtte i en park i Houston

.