Skuffende avslutning på klimakvartetten - Drømmen om et tre av Maja Lunde

Med fare for å fornærme de fleste lesende i inn- og utland. Jeg må innrømme det først som sist - jeg ble ingen fan av Drømmen om et tre som er Maja Lundes avslutning på bokserien hun har kalt klimakvartetten. Serien startet med Bienes historie som tok for seg hva som kan skje med verden om biene dør ut, videre med Blå hvordan mangelen på ferskvann kan komme til å prege kloden vår, i Przevalskis hest er det miljø og levekår for både dyr og mennesker som står i fokus og med denne siste boka belyser forfatteren det alvorligste - fortjener menneskene å være herre over naturen, eller er vi selv en truet art?

Jeg elsker hva/hvis premisset for klimakvartetten. Det er et svært spennende utgangspunkt. Med blikk både bakover i tid og med hendelser fra nåtiden som legger grunnlaget for en potensiell dystopisk fremtid dersom menneskene turer på som vi gjør i samme tempo på denne lille knollen som er kloden vår. Så hva var det jeg ikke klarte å fordøye i boka?

Bienes historie var ufattelig bra. Konseptet var nytt, synsvinklene var spennende, koplingen fortid, nåtid og potensiell fremtid var skremmende og ikke minst øyeåpnende. I Blå kjente jeg oppskriften, men ble fengslet av boka likevel. Przevalskis hest var helt ok, men begynte å flate ut. I Drømmen om et tre håpet jeg at forfatteren hadde funnet en ny og briljant måte å avslutte serien på, men så viser det seg at den ble mer av det samme. I utgangspunktet er frøhvelvet på Svalbard og oppvarmingen av Arktis spennende i seg selv. Hva skjer om frøene forsvinner? Hvem finner dem, har dem og hvordan kan eller vil de bli forvaltet og eller skuslet bort? Hva kan komme til å skje om vi ikke klarer å stoppe den globale oppvarmingen? Jeg fant språket uengasjerende, karakterene merkelig flate til Lunde å være og fremdriften var altfor laber. Jeg var klar for the grand finale, men den kom aldri. Forfatteren mistet meg på veien over havet mellom Svalbard og Kina et sted. Der ligger jeg fremdeles og vaker. Jeg klarte nemlig ikke fullføre boka. Det kommer jeg nok til å gjøre, men bare fordi.

Har jeg hatt en dårlig lesedag? Forventet jeg meg for mye? Er boka blitt altfor hypet? Jeg vet ikke. Les selv og gjør deg opp en mening. Alle bøkene i serien er verd å lese. Jeg har nok forventet meg så mye mer enn jeg fikk, og da falt jeg fra svært stor høyde. Det kan nok være meg, for de fleste anmeldere roser boka opp i skyene..

Kilde: Biblioteket - Utgitt: 2022 - Forlag: Aschehoug - Sider: 481
Tags: Biblioteket, Sølvberget, Klima, 2022

Ikke ennå, men snart
Juletrær

Hjemmekontoret av Lars Saabye Christensen og 9 flere forfattere

La meg innrømme helt i starten her, denne boka var mye bedre enn jeg hadde forestilt meg selv om jeg ser Dagbladet har trillet en sekser på terningen. Ikke nok med det, men de har jammen plukket ut samme sitatet som meg fra boka, og det er definitivt ikke i mangel på sitatvennlige kommentarer.

I Hjemmekontoret møter vi ti forskjellige norske forfattere som forteller om eget liv som skribent. Hvor de skriver, hva som påvirker dem, hvor produktive de er, om talismaner som hjelper dem med inspirasjon, om behovet for stillhet og et eget room with a view for kunne konsentrere, eller den andre ytterligheten - Vigdis Hjorth som ser ut for å kunne skrive bok mens hun står i kø for å betale kjøttboller en hektisk fredag ettermiddag på Rema1000 med laptopen på tralla.

Under pandemien fikk mange av oss kontakt med hvordan det er å ha hjemmekontor - på godt og vondt. En forfatter lever hele sitt arbeidsliv på hjemmekontoret. Hvordan påvirker dette motivasjonen og kreativiteten, avskåret fra alle andre i skriveprosessen? Boka er forunderlig privat, og forfatterne åpner seg virkelig opp for leserne sine. Som her, Jan Kjærstad:

"Det velsignede med et hjemmekontor er at ingen ser meg avkledd, at ingen ser hvor mislykket jeg er. At ingen ser hvor lite jeg får til på en dag, og hvor gudsjammerlig dårlig det er. Det er også̊ godt å vite at ingen er vitne til hvor lite jeg jobber. Eller hvor irriterende ofte jeg står fast. Hvor mye jeg ligger på sofaen og stirrer i taket."

Følelsen jeg sitter igjen med er at forfatterlivet må være temmelig ensomt til tider. Når idéene ikke kommer, teksten ikke flyter, inspirasjonen dabber av og det virker som om prosjektet aldri kommer i mål. Når det å sette på en maskin med klær, luke i bedet og bake boller eller intens internettsurfing kamuflert som research ikke er annet enn prokrastinering. 

Stor takk til alle forfattere der ute som holder ut og finner gnisten, idéene og inspirasjonen igjen og igjen så vi andre dødelige kan stikke av fra egen hverdag med nok ei bok mellom hendene.

Forfattere: Lars Saabye Christensen, Cecilie Enger, Jan Kjærstad, Vigdis Hjorth, Kjartan Fløgstad, Selma Lønning Aarø, Olaug Nilsen, Agnes Ravatn, Dag Solstad, Thorvald Steen.

Anbefales!

Kilde: Biblioteket - Forlag: CappelenDamm - Utgitt: 2022 - Sider: 170 - Tags: Personlige beretninger

My room with a view