Diktlesesirkelen "Foran Orion" av Rune Tuverud

For å utfordre meg selv har jeg meldt meg inn i Artemisias nyopprettede dikt-/lyrikksirkel. Vi leser 6 diktsamlinger i året, og tema for januar var off-the-shelf, - eller: les en diktsamling som allerede står i bokhylla og samler støv. Siden jeg ikke befinner meg hjemme denne måneden (og heller ikke har noen uleste diktsamlinger i mine nå så magre bokhyller) så har jeg valgt meg ut nevnte diktsamling av Rune Tuverud, en forfatter jeg aldri har lest noe fra tidligere, men som allerede har gitt ut 10 diktsamlinger. Her var det bare å hoppe uti etter et tips på bloggen Tone's Bokmerke.

Tittelen Foran Orion, og coveret på diktsamlingen, peker direkte på stjerneformasjonen Orions Belte, og jeg innbiller meg umiddelbart at dette er en litt flytende, fjern og diffus diktsamling. Jeg tok fullstendig feil.

Diktene er modernistiske i formen, uten noen særlig rim og rytme. Tematisk er diktene observasjoner som fortellerstemmen "jeg" gjør gjennom flere stadier i livet. Noen tilsynelatende poengløse, som diktet Villminken som fikk meg til å tenke Jan Erik Volds (fritt etter hukommelsen): "En maur klatret opp på et strå, snudde og klatret ned igjen." Eller Tuverud's Søvngjenger, som handler om jeg's datter som går i søvne mens fortellerstemmen ser på et program på TV. Ingen av diktene beveget meg særlig. De er nøytrale. Fjerde teksten Om morgenen slår meg imidlertid rett i bakken, en kort tekst - ikke et dikt - på knapt én side, hvor observasjonen som gjøres er fortellerstemmens egen datter som ligger på gulvet etter selvskading. Kutting av underarmer og flekker med blod, dette er IKKE nøytralt! Her kan man forvente seg det meste. Kanskje?

Rune Tuverud
Bildekilde: forlagsliv.no

Noen av diktene er tankefulle, andre igjen observerende, i mange av dem er fortellerstemmen en person i bevegelse. Bilkjøring, alene eller med barnebarn, sterke hentydninger om at fortellerstemmen og hans kone ikke nødvendigvis er de beste venner hele tiden. Et lite stykke ut i samlingen finner vi diktet Ved en bensinstasjon. Og i det gjenkjenner jeg coveret på boka. En bensinstasjon under Orions belte, fortellerstemmen og en liten jentebaby. (Diktet ble forøvrig ukas dikt hos CappelenDamm i oktober 2015.) Diktsamlingen har flere tekster som ikke er i diktform. Nostalgi preger i hovedsak disse. Nostalgi og tilbakeblikk. Og så er det over.

Og jeg? Likte et par av diktene, ble rykket opp av selvskadingsteksten, men ellers fløt observasjonene jevnt forbi uten å feste seg noe særlig. En lett tilgjengelig diktsamling for meg, helt ok.

Kilde: Egen ebok - Forlag: Cappelen Damm - Utgitt: 2015 - Sider: 77

Utfordring: GoodReads, Nye norske, Diktsirkelen

Min sambo's bilde av stjernehimmelen over Tau
en kald vinterdag

.