4 på kjappen

Regn kan brukes til så mangt. Som for eksempel å jobbe seg nedover tårnene av uleste bøker, eller å parkere seg foran PC'en for å kjøpe seg enda flere. Ja takk, a little bit of both! Men med webinaret til Thomas Moen ennå friskt i minnet - Ta blogging til neste nivå - (noe jeg ikke har planer om, men jeg plukket med meg et par tips - som gjeninnføring av Publiseringsplan...) så har jeg bestemt meg for ikke å ligge mer enn fire bøker bak med omtaler. Hårda bud når man leser tett og mye, ser jeg...

4 på kjappen i juli (riktignok lest i juni)

Novellesamling fra 2016. Jeg er glad i absurditeter og fabelprosa. Jeg er derfor glad i Tor Åge Bringsværd. Øyehaug skriver absurdisme, men jeg forstår den ikke. Fortellingene har for meg ingen snert. Ingen humor. Kun få av dem har en knagg. Jeg trenger knagger. Det kan helt klart være meg som er problemet...

 Måtte selvfølgelig få meg denne, siden vi har startet opp med ny bokryggpoesi-runde på bloggene. Ble faktisk forespurt om å levere noen av mine gamle bokryggpoesi-stabler til denne boka, men av en eller annen årsak så kom jeg aldri så langt. Inneholder bokryggpoesi fra kjente og ukjente mennesker, noen gode, noen greie, enkelte forstod jeg ikke - akkurat slik som all annen poesi med andre ord :-) Helt ok bok å ha i hylla. Inspirerende er den ihvertfall.

Vinner av Nordisk Råds Litteraturpris 2014, men... her er det igrunnen jeg som føler meg sveket. Westö skriver veldig godt, de historiske miljøskildringene er sannsynligvis brilliant gode, kvinneskikkelsene spennende, og jeg lærte mye om en borgerkrig i Finland som må ha gått meg hus forbi da jeg satt på skolebenken. Som historisk roman, veldig bra med andre ord. Men så var det tittelen da - Svik 1938. Jeg satt og ventet. Og ventet. Og ventet. På et svik jeg egentlig ikke fikk, eller forstod. Boka ble for meg en lang oppbygning mot ... ikke noe? Hva gikk jeg glipp av her? Jag är blivit blind! Men fortelle, DET kan Westö til gangs!

 Men så - rosinen i 4-på-kjappen-pølsa!

 Poesi skrevet av svensk/iranske Athena Farrokhzad. Oversatt og utgitt på norsk i år. 
Dette er en svært forstyrrende diktsamling. Full av gru, likevel forbausende god og tidvis optimistisk. En innvandrerfamilie gir uttrykk for hvordan krig og maktutøvelse har påvirket dem. Fortelleren av diktene er selv uten stemme. En kvinne. Det er alt vi vet. Hvitt på svart, svart på hvitt - språk som hudfarge. Intelligent skrevet. Anbefales sterkt! Og når du har lest diktsamlingen så forstår du hvorfor jeg ikke kan skrive mer her i omtalen. Må oppleves!

Kilder: Botnen+Hvitverk fått fra Kolon forlag, Svik 1938+Bokryggpoesi er egne bøker
Utfordring: GoodReads, Noveller, Dikt, Prisvinnere 

Kontrasten til været utenfor....
Fløyelskveld på Antigua