2 x Vigdis Hjorth - "Den første gangen" og "Et dikt til mormor"

Hjorth-prosjektet mitt består rett og slett i å lese hele bibliografien til Vigdis Hjorth. Nødvendigvis ikke eie alle bøkene hun har skrevet - selv om jeg ser at stadig flere sniker seg inn i hylla - men jeg kjenner jeg ønsker tilfredsstillelsen av å ha kontroll på hele dama, so to speak. Lykkelig var jeg derfor da jeg fant to av hennes eldre bøker på biblioteket. Ei ungdomsbok og en diktsamling (trodde jeg).

Den første gangen er en roman for ungdom som Hjorth skrev tilbake i 1999. Den handler om en pike på 16 år som er midt i den sjarmerende ungdomstrassalderen. Forbausende nok er det en temmelig mild Hjorth som skriver denne boka, tittelen til tross. Jeg-personen er usikker på seg selv, hvor hun passer inn i verden, på seksualitet og å gjøre "det" eller ei, på venninner og hva hun vil videre med livet. En nokså normal tenåringsjente, spør du meg.

Boka er veldig kort, og fin. Og har - det er tross alt Vigdis vi snakker om her - en interessant Hjorth'sk twist i slutten av historien. Forlaget skriver om boka: 

"Jeg var seksten år og mor var redd for meg. Jeg kunne ikke ha kjæreste, jeg kom ikke til å få det til, og derfor ville jeg så gjerne det." "Når man er seksten år og har kjæreste gjør man det, man er voksen og det er ingen som kan hindre det. Hvordan ville jeg se ut etterpå, og hvordan ville det syntes på meg?"

 Boka burde etter mitt syn vært en del av den kulturelle skolesekken. Kanskje den var/er? Anbefales!

 

Et dikt til mormor var ikke det jeg forventet, nemlig et dikt. Til mormor. Og siden det var tittelen som fenget meg først, så ble jeg i utgangspunktet litt skuffet da jeg bladde litt i boka. Det var jo en roman, en ungdomsroman skulle det vise seg. Jeg ble en smule forvirret, og ikke roligere av boka etter jeg begynte å lese. Denne var forvirrende! Litt om boka først...

"Helle står på overgangen til å bli ungdom. Hun ser med kritiske øyne på de voksnes verden, på deres normer og regler. Må man følge dem? Sammen med Marit prøver hun å gå utover de fastlagte grensene. De skulker skolen, stjeler en melon i en butikk, skriver et stygt brev til frøken osv. De får innblikk i livets mørkere sider gjennom Synnøve som er student. Det gjelder å være pen og bli elsket. Hvordan lykkes man med det?"

Boka er utgitt i 1990 og er den nest eldste boka jeg så langt har lest fra Hjorth. Det merkes, både i skrivestil, oppbygning og innhold.  Jeg fikk ikke helt tak i Helle, hovedpersonen. Historien er springende og uoversiktelig i det ene øyeblikket, og fin og var i det neste. Dette er en situasjonsroman som presenterer en snålt dysfunksjonell familie i en periode over noen dager som bygger opp mot mormors geburtsdag. Jeg ser glimt av den senere skrivestilen til Hjorth, men dette ble rotete for meg. Kanskje den treffer bedre et tilsvarende rotete ungdomspikehode? Ingen umulighet. Det jeg likte aller best med romanen var diktet - for det er nemlig et lite dikt her, som Helle tyter ut av seg på sparket for å tekkes mor. Et improvisatorisk dikt som skal få den nevrotiske og krisemaksimerende moren til å roe seg før (en sannsynligvis streng) mormor kommer på geburtsdagsmiddag.

"Hva er meg?
Er det mine øyne eller er det min nese?
Kanskje det er munnen, kanskje hele fjeset?
Kanskje det er bena? Kanskje det er tærne?
Kanskje det er noe jeg ikke kan fjerne.
Kanskje min hjerne?
Alt har jo et navn, og alle navn har mening.
Unntagen ordet "meg" som sitter alene.
Hva kan vel det ordet mene?"

:-)

Kilde: biblioteket - Utgitt: 1999/1990 - Forlag: Cappelen - Sider: 47/103 - Sjanger: Ungdomsroman

 

 .