Det er ikke Atwood uten at man også får en aldri så liten dose feminisme og politikk (passer kanskje fint at jeg poster denne omtalen på Kvinnedagen 8. mars), uten at disse temaene dominerer på noen som helst måte. Fire av historiene følger imidlertid ikke den røde tråden. Disse er det istedenfor veldig nærliggende å tro er selvbiografiske skråblikk på deler av Atwood's egen barndom og familiære relasjoner, hytteferier i skogen og ikke minst erkjennelsen av at foreldre begynner å bli gamle. Det jeg likte best med novellesamelingen er at forfatteren på en tilsynelatende enkel måte tar oss med inn i karakterenes sinn, vi ser dem ikke bare utenfra. Historiene blir troverdige fordi det er vanlige menneskers virkelige liv som brukes som bakgrunn for poengene Atwood vil ha fram. Ofte er det lite bevegelse i den fysiske verden i disse novellene, men man finner en slående dybde og distanse i innhold likevel. Jeg tar meg ofte i å fundere på karakterenes valg og årsakene som ligger bak disse hendelsene, og som nevnt så er det her sterkt gjenkjennelige karaktertrekk (ofte dysfunksjonelle sådanne) som ihvertfall får meg til å se paralleller til perioder i eget liv.
Anbefales!
Kilde: Egen bok - Forlag: Anchor Books - Utgitt: 1983 - Sider: 244 - Språk: Engelsk
Utfordring: GoodReads
På vei hjem for denne gang...
Har nå lest både nedturen (lessing) og oppturen (atwood).
SvarSlettHar også denne novellesamlinga liggende, og setter den opp som nødløsning hvis jeg noengang går lei av svenskekrim og sportsbøker.
Er overrasket over at Lessing ble slit, trodde alle likte, men noterer meg det du sier om punktromaner. Etter 100s Possession, var jeg desperat etter enkelt og plottdrevet. Etter flere litt traurige 1001bøker i det siste, går jeg nå i bue rundt. Sa jeg sport - og svenskekrim??
Du sa sport og svenskekrim.. akkurat det jeg ikke fikser i bokform for tiden. Det er noe med svensk krim og meg som er gått helt i vranglås. Fikk imidlertid 31 krimanmeldelser i Stavanger Aftenblad idag, og der var det et par som så interessante ut - krim altså, ikke svenskekrim. Snart påske, og jeg blir ferdig med Douglas Adams krimmen min ila dagen. Absurd og herlig som få, synd han kun har skrevet to "krim"bøker. Flaks at ei av dem er på 1001-lista. Just sayin'...
SlettJeg ble også overrasket over at Lessing endte opp i slitekategorien. Hadde forventet noe annet. Ifølge Elisabeth så er heller ikke The Golden Notebook (som jeg har i hylla) en enkel walk in the park. Men blant de beste 5 bøkene hun noen gang har lest. Jeg kan jo håpe, men det tar nok noe tid før jeg drister meg til å prøve. Det får bli i en periode med sterk leselyst.. Atwood kurerer derimot det meste, og selv om ikke denne novellesamlingen er den aller beste fra henne så er det noe med språket - sa jeg språket? - som løfter det hun skriver over det meste. (Har også hatt flere traurige 1001-bøker, men gir ikke opp. Nærmer meg 100, så da har jeg kun 901 bøker igjen å lese før jeg dør...)