mandag 20. februar 2017

"Surfacing" av Margaret Atwood

Jeg leste nettopp The Tent av Atwood, og mente at den minnet meg om hennes tidligste romaner. Jeg er fremdeles enig med meg selv i det, men etter nettopp å ha lest Surfacing så ser jeg at den likevel er noe helt annet. Surfacing ble utgitt i 1972 og er hennes andre roman. Og det herlige er, at Atwood bare blir bedre og bedre desto lenger tilbake jeg går i forfatterskapet. Eller kanskje det bare er meg som blir mer og mer frelst? Snakker meg om å ha crush på en forfatter..

Surfacing møter vi en ikke-navngitt kvinne i slutten av tjueårene som er på vei til en tom og forlatt hytte - hennes eget barndomshjem - som ligger i ett av de øde områdene i Quebec. Det var her kvinnen tilbragte barndommen, og nå er hun tilbake for å lete etter faren som plutselig er meldt savnet. En far hun ikke har hatt kontakt med siden hun forlot barndomshjemmet for å gifte seg. Sammen med kvinnen reiser også det unge ekteparet David og Anna, og Joe som er hennes nåværende kjæreste. I tillegg til å lete etter faren er kvinnen også på jakt etter sin egen barndom. Hun har et mørke i seg som hun ikke vet hvor kommer fra, og antar at hun vil finne svarene i barndomshjemmet som ligger langt fra sivilisasjonen. Hva gjorde det øde stedet egentlig med henne da hun var ung? I hvor stor grad har brorens nesten-drukning påvirket psyken hennes? Er det for å rømme fra virkeligheten og samtidens problemer med Vietnam-krig, hennes eget dødfødte barn og skilsmisse og følelsen av at verden er i ferd med å gå under at hun begir seg ut på denne reisen? Ingen av de fire vet at de kommer til å miste deler av seg selv på denne turen. At de vil bli konfrontert med egne demoner og egen ensomhet.

Margaret Atwood
Bildekilde: cbc.ca
Igjen så klarer Atwood å bringe meg langt avgårde med historien sin. Til et fysisk annet sted og inn i en annen kvinnes besettelse. En besettelse som mer minner om en kamp mot farens spøkelsesaktige sjel og innvirkningen den har på henne. En slags guddommelig galskap som nesten får det til å tippe over for kvinnen henimot slutten av fortellingen. Hun ser nemlig verden som i en nedadgående spiral. Menneskene som forsøpler planeten, krigene som ødelegger menneskeheten, behovet for mer penger og det å eie ting istedenfor å ivareta naturen. Hennes egen familie dro nemlig ut i ødemarken som nybyggere istedenfor å leve et tilnærmet vanlig liv i en by. De bodde i telt til de fikk bygget hytta for egen hånd, de dyrket grønnsaker, fisket, jaktet og drev byttehandel med de andre få nybyggerne på et tidspunkt der "vanlige" mennesker handlet i butikken. Bøkene i hytta var enten selvhjelpsbøker eller kriminalromaner, og som barn ble både hun og broren mobbet på skolen de måtte gå på fordi de var annerledes på alle måter.

Det er ikke Atwood uten en stor dose dystopi. I Surfacing ser imidlertid kvinnen en fremtidsdystopisk verden dersom menneskene fortsetter i samme retning og samme tempo, og returen til barndomshjemmet blir også en måte for henne å bremse denne fremtidsdystopiske tankegangen i seg selv. Å finne røttene til det mørket hun bærer med seg. Boka er likevel ikke mørk, men den er gjennomtrukket av metaforer og symbolikk, noe som dersom man ikke kjenner Atwood's skrivestil kanskje ikke innser før helt i slutten av historien. På overflaten virker kanskje karakterene noe overfladiske, men det er fordi man "ser" for mye. Dette er ei bok som man må flyte sammen med, for her er stemningen intens, historien er en jeg-fortelling og leseren blir selv som en del av sjelen til kvinnen. Jeg ser det hun ser, føler den voksende tomheten og galskapen sammen med henne. Mot en forløsning? Legg alle forventninger til side og flyt følelsesmessig med boka, så vil meningen med denne surface etterhvert. Sjelden har nemlig en boktittel vært så dekkende. For ei bok, for en dybde og så mye som inspirerer til refleksjon! Aaaahhh... dette var et fantastisk besøk til den fjerneste delen av Canada, til gamle minner og Atwood's fantastiske språk. For en leseopplevelse!


Kilde: Whistler Library - Forlag: M&S - Utgitt: 1972 - Sider: 195 - Språk: Engelsk
Utfordring: GoodReads


 Twin towers, Kuala Lumpur - et fantastisk skue!




6 kommentarer:

  1. Ser det er mange som leser og har lest Atwood, og alle har visst sansen for henne. Selv har jeg dessverre ikke lest noe av henne, men skal prøve å få gjort noe med det i år.

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg er blitt en Atwood-predikant, men skjems ikke av det :) Hun er en litt krevende forfatter, men har et så vannvittig deilig språk og så utrolig fascinerende historier å fortelle at jeg klarer ikke å dempe pastoren i meg.

      Slett
    2. Haha, skjønner :) Håper jeg bare ikke blir den personen som ikke liker bøkene som alle andre liker denne gang for det har hendt altfor ofte, men skal gi Atwood en sjanse i år. Jeg får lese to-tre bøker av henne i år og se om bøkene hennes er noe for meg. Liker å utforske forskjellige forfatterskap :)

      Slett
  2. For hver Atwoodomtale jeg leser hos deg får jeg mer og mer prestasjonsangst. Tenk hvis jeg ikke føler, ikke greier å flyte med, leve meg inn, kjenne på galskapen. Siste jeg leste var Oryxtrion ifjor (mai), som jeg likte, ihvertfall enern (syntes spesielt treern falt), (har også lest Cats Eye, Handmaid's Tale og Robber Bride). Har sagt i flere kommentarfelt (sikkert alle dine) at Robber Bride er favoritten, men den ble lest for lenge siden, og nå vet jeg ikke om jeg tør mer. Ihvertfall ikke Surfacing. Muligens en av de du var litt kjøligere til. Eller en noen andre mislikte.

    Ser man bort ifra mine personlige shortcomings høres boka strålende ut, så overbevisende formidlet at jeg kanskje leser den i hemmelighet. I det hele tatt kan vi holde hele denne kommentaren hemmelig, for egentlig er jeg bare her for å purre på Oprah, (så stjernedrysset på goodreads).

    SvarSlett
  3. Nå må jeg sannelig ta meg sammen! Synes det er altfor lenge siden jeg leste Atwood, og har faktisk hennes nest nyeste i skal-lese-stabelen (The Heart Goes Last). Du skriver henne frem på en fantastisk bra måte :)

    SvarSlett
  4. Atwood ja. Jeg tror jeg har kjøpt (nesten) alle bøkene hennes. Men begynt å lese dem? Neida. Kanskje de passer som tvangslesekafemateriale? :-)

    SvarSlett

Legg gjerne igjen noen ord før du går :-)