"The Tent" av Margaret Atwood

De første to bøkene jeg lånte på biblioteket i Whistler måtte jo bare bli av kanadiske Margaret Atwood. Favoritten lånt og lest i hjemlandet. Det blir ikke bedre enn det. (*jadda, nerdealarm*). Det jeg ikke var helt forberedt på var at The Tent også skulle bli den beste samlingen av mini-fictions jeg har lest. Og ei av de beste bøkene jeg har lest fra Atwood.

The Tent ble utgitt i 2006, men jeg sitter med følelsen av at jeg leser en mye eldre Atwood-bok. Den minner om bøker hun skrev på 70-tallet. Kanskje det har noe med stemningen den skaper å gjøre? Essayene varierer i lengde fra en til flerfoldige sider og temaene spriker i alle retninger. De har også helt forskjellig virkning på meg. Noen er skarpe, andre vittige, enkelte på kanten frekke, ett fikk faktisk tårene til å trille - og jeg er ingen ingen tåreperse. Samtlige har likevel en humoristisk eller satirisk undertone. Felles for dem er at de har et poeng det er verd å tenke over. Og er egentlig forfatter-jeg'et Atwood selv? Hennes egne tankespinn rundt dette og hint? Jeg'et er ihvertfall tydelig en godt voksen forfatter som har gjort seg sine tanker om livet og ønsker å formidle disse til neste generasjon.

Margaret Atwood
Bildekilde: cbc.ca

Boka inneholder over tredve essays presentert som monologer, liksom-historier, selvbiografier, dyrefabler og fortettet science fiction, og de reflekterer samtiden og livssyklusen vår nådeløst. Pep-talks til ungdommen, den forvirrende erfaringen det er å se på gamle bilder av seg selv, vi får Horatio's virkelige syn på Hamlet(!) og hvordan foreldreløse ser på seg selv og blir sett på av andre. To essay må jeg nevne, det er "The animals reject their names" hvor hun kjører historien og livet bakover med et overraskende resultat til slutt og "Bring back mom: An invocation" i diktformatet, et dikt om lengsel, savn og smerte som traff meg midt i hjertet.

Som alltid når jeg har lest bøker som har satt meg helt ut så mister jeg ord når dette skal formidles videre. Med Atwood er det språket, det skarpe nådeløse blikket, fantasien og denne gang også formatet. Ekstra morsomt er det at hun selv har illustrert flere av fortellingene i boka. Når det er sagt så skriver hun bedre enn hun tegner, men tegningene passer forbausende godt til historiene og minner sterkt om min gamle favorittmaler Salvador Dali. Dystopiske, forunderlige og og langt fra tydelige. The Tent minner overhode ikke om The Handmaids Tale, Oryx and Crake trilogien eller Røverbruden. Ei heller noen av diktsamlingene jeg har lest. Dette var noe helt annet, og anbefales uforbeholdent!

Kilde: lånt på Whistler Public Library - Utgitt: 2006 - Sider: 155 - Språk: Engelsk - Utfordring: GoodReads

Vinter i Atwood's hjemland...