"En sang for druknede sjeler" av Bernard Minier

Etter å ha slukt på høykant Miniers første krimthriller Hvis helvete var av is, var jeg mer enn klar nok for å lese fortsettelsen i serien om kriminalførstebetjent Servaz. Forfatteren klarte nemlig det kunststykket i førsteboka å få til en god teaser til neste bok, uten å avslutte med en overdreven cliffhanger (noe som faktisk irriterer meg grenseløst).

I denne andreboka er også handlingen lagt til Pyreneene, fjellkjeden som danner den naturlige grensen mellom Frankrike og Spania, og byen heter Marsac - et stille og rolig sted som er mest kjent for sitt eliteuniversitet. Stille og rolig er imidlertid bare på overflaten. Når en av professorene på universitetet blir funnet myrdet viser det seg at det skjer litt av hvert i den lille byen. Kriminalførstebetjent Servaz har selv gått på dette universitetet som ung, og nå er det hans datter som studerer der. Hovedmistenkt i saken blir fort Hugo, sønn av ungdomskjæresten til Servaz, så her møter kriminalførstebetjenten både sin egen fortid og må gjenåpne noen gamle sår. Parallelt med saken så har Servaz alltid i bakhodet den rømte seriemorderen Julian Hirtmann, en seriemorder som klarte å rømme fra et høyrisikofengsel i forrige boka. Hirtmann er nemlig ikke ferdig med kriminalførstebetjenten, og Servaz er forberedt på at han kan dukke opp når som helst. Og denne gang kan det være hans egen familie og venner det går ut over. Er Servaz paranoid når han begynner å se tegn på at morderen kan være Hirtmann? For hvem satte CD'en med Mahler i spilleren før professoren ble drept? Og hvem risser inn JH i trestammer og sender epost til Servaz signert Hartmann?

Bernard Minier
Bildekilde: twitter com

Du verden her har Minier gjort det igjen! Historien denne gang er litt mer nedpå, men like spennende. Det er også flere tråder å følge, med spenningstopper og sprikende spor. Servaz's gamlekjæreste Marianne har en sentral rolle, så også datteren hans Margot. Etterforskerkollegaene utvikler seg også videre gjennom boka og er den samme gruppa som i førsteboka. Jeg liker svært godt karakterene til Minier, nemlig. Et troverdig og spennende persongalleri med kjøtt på beina og interessante privatliv. I denne boka så har Minier også gått vekk fra den stadige trangen til kursiv for å dramatisere spenningstoppene som ble litt plagsomt i forrige boka. Det synes som om forfatteren nå stoler mer på sin egen tekst og at den kan snakke for seg selv, uten effekter. Det er bra! I noen kapittel innimellom, som jeg ikke vil røpe innholdet i, virker også tidslinjen forskjøvet. Hva skjer egentlig her? Og hvem er det vi leser om? Spenningen er til å ta og føle på i disse kapitlene, men vi ser ikke sammenhengen med hovedhistorien. Er det en sammenheng? I såfall, hvordan? Ja dette var bra! Boka er tjukk, solide 637 sider, men drivkraften gir den moment, og handlingen er så spekket at den føles ikke langtekkelig i det hele tatt. Det må da minst være såpass! Og hvordan ble det nå med Julian Hirtmann igjen?

Å ja - jeg er en solid hektet Minier-tilhenger. Gi meg mer, for dette er virkelig bra. Anbefales!

Kilde: fått fra forlaget - Forlag: Aschehoug - Utgitt: 2018 - Sider: 637
Utfordring: GoodReads, Utenlandske

Ikke Pyreneene, men flotte fjell lell
British Columbia, Canada

.