Det er noe med Annie Ernaux. Noe med skrivestilen, vinklingen og distansen hun skriver med. Noe som drar meg inn i tekstene hennes og ikke slipper taket. Det er enkelt. Det er følsomt. Det er direkte, men aldri for nære. Respektfullt, men aldri underdanig.
Det hører til sjeldenhetene at jeg bruker ordet magisk om ei bok. Jeg har lyst å gjøre det her. Teksten, sammen med emnet, traff veldig nære. Jeg klarte ikke legge den fra meg. Så enkelt.
Forlaget skriver så fint om boka at jeg ikke drar et referat selv.
"Annie Ernaux om sine foreldre og sin egen bakgrunn
Annie Ernaux' far døde to måneder etter at hun var ferdig utdannet som lærer - en utdannelse han hadde slitt for at hun skulle kunne få ta. Far er et portrett av denne faren, en uutdannet, hardtarbeidende, taus mann som hele livet bar med seg en skam over sin egen fattige bakgrunn.
En kvinne handler om en sterk, arbeidsom og målrettet kvinne: Annie Ernaux' mor. Også hun hadde bakgrunn fra arbeiderklassen, og det viktigste for henne var at datteren skulle få tilgang på alt hun selv ikke hadde. Da Ernaux' mor får alzheimer, forsøker Ernaux å skrive fram og fange den kvinnen moren en gang var.
Med stilsikker penn og stor følsomhet skildrer Annie Ernaux de ambivalente følelsene som kjennetegner forholdet mellom foreldre og barn: kjærligheten og forakten, nærheten og avstanden. Presist og sårt viser hun hvordan foreldrenes klassekamp ikke bare førte til at datteren kom seg fram i verden, men også hvordan de dermed mistet hverandre."
Kilde: biblioteket - Utgitt: 2021 - Forlag: Gyldendal - Sider: 138 - Sjanger: Crossover biografisk
