The Yellow Wallpaper er vel mer for en novelle å regne med sine 28 korte sider, men den blir likevel sett på som et viktig tidlig arbeid i amerikansk feministisk litteratur der den illustrerer holdningene til kvinners fysiske og mentale helse på 1800-tallet. Og her kommer vår Amalie Skram inn i bildet. Jeg leste nemlig Skrams bok Professor Hieronimus for noen år tilbake, og jeg har sjelden blitt så provosert. Holdningene leger hadde til kvinners mentale helse var aldeles forkastelig. Ustabil mental helse ble kategorisert som hysteri uten noen som helst tanke for hva som kunne ligge bak. Ingen forståelse for at det å ville jobbe i tillegg til å være hustru og mor til tider kunne være krevende, mye mer krevende enn det å bare være mann...
Les gjerne omtalen min av Professor Hieronimus HER.
Gilmans novelle beveger seg i det samme landskapet. Historien handler om en ikke navngitt kvinne og den blir presentert i jeg-form som en samling dagboknotater. Kvinnens mann som er lege (John) har leid et herskapshus til dem for sommeren, og selv om kvinnen følte seg mer bekvem med å benytte soverommet i første etasje så flytter John dem opp i andre etasje og inn i det gamle barneværelset. Et rom som har en aldeles grufull og sykelig gul tapet. Kvinnen er utslitt etter å ha født et barn, men ønsker å jobbe, være sosial og leve. Istedenfor blir hun mer eller mindre innesperret i husets andre etasje for "å slappe av og bli frisk".
"John is a physician, and perhaps - (I would not say it to a living soul, of course, but this is dead paper and a great relief to my mind) - perhaps that is one reason I do not get well faster. You see he does not believe I am sick! And what can one do? If a physician of high standing, and one's own husband, assures friends and relatives that there is really nothing the matter with one but temporary nervous depression - a slight hysterical tendency - what is one to do?"
 |
| Charlotte Perkins Gilman Bildekilde: wikipedia |
Siden jeg gravde meg dypt ned i Amalie Skrams bok og skjebne så kjenner jeg følelsene som forfatteren her beskriver. Og jeg føler med henne. Sterkt. The Yellow Wallpaper er både oppsiktvekkende og urovekkende. Jeg vil ikke gå mer inn på innholdet og utviklingen til kvinnen Gilman her skriver om, det får bli opp til leseren å erfare selv. Det blir stygt etterhvert. Jeg kjenner jeg sitter her og dirrer igjen. Av en 28 siders novelle. Enkelte klarer å skrive så det vrenger seg i meg.
The Yellow Wallpaper anbefales. Det gjør definitivt også Professor Hieronimus av Amalie Skram!
Hele boka ligger i PDF-format bak denne linken ;-)
Kilde: egen bok - Utgitt på ny: 2015 - Sider: 28 - Forlag: Aziloth books - Sjanger: klassisk
 |
| Kontrast Noe gult og vårlig :-) |
Professor Hieronimus har jeg lest, og okket meg over behandlingen kvinnene får. Jeg skjønner godt at du tenkte på Amalies skjebne da du leste The yellow wallpaper. Takk for supert lesetips, det er alltid spennende å lese om kvinner som setter spor :)
SvarSlettSkrams bok grov nok dypere i meg en denne lille lefsa, men tok likevel problematiseringen på kornet. En Amalie light? :-) Og korteste boka på 1001-lista jeg har kommet over så langt..
SlettJa,denne likte jeg veldig godt og hun fikk forfalt mye på få sider. Provosert ble jeg så absolutt. Om ikke tema er det samme så jeg jo denne like kort som The garden party av Katherine Mansfield som også er på 1001.
SvarSlettDenne er også å finne blant Drangsholts klassikere på podcast.
Ja jeg husker jeg hørte den på Podcasten :-) Kjenner ikke til Mansfield-boka du refererer til over her. Greit å vite når det er klassikere på banen og jeg trenger noe kort og lettlest. Jeg var så dypt gravd nedi Amalie Skram på et tidspunkt at denne boka ble en gnist som tente akkurat den flammen igjen. Av og til kunne jeg tenkt meg å rykke tilbake i tid og sette en del av disse "intelligente mannfolka" på plass. Skikkelig.
SlettLeste mye Amalie Skram i tidlige unge år, og det gjorde sterkt inntrykk da. Virker interessant denne også, og kort bok det liker vi:) Er nettopp ferdig med F.Scott Fitzgeralds Nattens ømhet. Litt lengre den da, med sien 465 sider. 1001-bok og kompis av Hemingway.
SvarSlettKort er godt! Jeg har kun lest The Great Gatsby av Scott Fitzgerald, og kjenner ikke Nattens Ømhet. Du er virkelig fanget av "den tapte generasjon" for tiden. Heming og Fitz, to spesielle skruer. Rykker i reisefoten, merker jeg på deg ;-)
SlettJepp, neste blir Gertrude Stein:) Jeg vil til Paris igjen:)
SlettDigresjon - Vet du, Paris har aldri fristet meg, til tross for kulturen og historien. Har vært der, men ble aldri grepet av byen. Egentlig litt rart, for rent teoretisk er det en by jeg burde like. Eller, kanskje jeg likte byen, men ikke franskmennene - som folkeslag, mener jeg. Har hatt flere gode franske venner som bor i Norge, så det er jo ikke akkurat prinsipielt. (Svigerfar bor like utenfor St.Tropez, jeg trives ikke her heller, hehe. Men det har ingenting med ham å gjøre ;-) Jeg kan dra til Paris i bøkene, det liker jeg bedre. Nå er jeg igang med novellesamlingen The snows of and other stories av Hemingway. Jeg liker virkelig novellene hans!
SlettHar bare vært der en dag, som ledd i en rundreise med buss i Frankrike og Sør- England. Fikk egentid i Paris og da dro jeg til Montparnasse og sjekket kafeene til Hemingway , rakk bare å sitte på Select med et glass chablis før jeg måtte finne tog/bane til flyplassen der jeg skulle treffe resten, så jeg har noe tilgode der, samt at jeg vil se Jardin Luxenburg med mer. Ellers har jeg noe samme erfaring med franskmenn, de er arrogante på den måten at de helst ikke vil snakke engelsk, og på bygda snakker de ikke det, selv ikke i hotellresepsjoner. Reiseledern vår hadde med fransk tolk, han visste det. Men i Paris og store turiststeder snakker de engelsk fordi de må.
SlettMå skaffe meg den novellesamlingen, mulig jeg kjøper en større samleutgave, har sett at det er å få tak i.
Jepp, franskmenn er "noe" høye på seg selv... men byen er fin, og jeg liker alle de små kafeene og bokhandlerene. Fulgte Silje på reisene hennes til Paris. Hun bodde jo der flere uker hver sommer. Kjekt når man finner byer man liker. Jeg falt fullstendig for Cork i Irland. Ian bodde der en periode i studietiden. Der skal vi (også) tilbake. Mye kjekt å ta seg til når vi slipper ut :-) Ja, novellene til Hemingway er bra. I samlingen nå er spesielt tittelnovellen utrolig god. Om en mann som er på...safari, hehe.
SlettJepp. Byen er vakker, men jeg har heller ikke hatt store følelser for verken Paris eller Frankrike som sådan, slik som jeg har hatt for Italia og Roma feks.
SlettHusker godt innleggene til Silje, fulgte dem jeg også. Liker jo alle slags reiseinnlegg. Cork i Irland har jeg også vært, en dagstur, hadde bil med noen venner og reiste rundt ned til Kilkenny , Cork og en kunstnerlandsby i sør. Jeg har også vært på keltisk busstur/gruppetur i Irland, men da helt andre steder, samt Dublin hvor jeg søkte opp masse litterære steder/museum; James Joyces home, Writers museum med mer. Det var virkelig interessant:)
Kan tenke med tittelnovellen er bra. Det er den som frister. Bra tittel:)