"Professor Hieronimus" av Amalie Skram

Et for meg nokså ubeskrevet blad i norsk litteratur er Amalie Skram, selv om jeg erindrer å ha lest deler av Hellemyrsfolket engang i en fjern fortid. Skram var en dansk-norsk forfatter (født i Norge, gift i Danmark) som vakte stor irritasjon og som "rystet Norden" da hun kom med sine dristige kvinneskildringer og skarpe ekteskapskritikk. Ikke spesielt mange satte pris på at hun påpekte den borgelige dobbeltmoralen og kvinneundertrykkelsen som var fremtreden på slutten av 1800-tallet, for Skrams kvinner og ekteskapet skildres helt i tråd  med den reelle situasjonen i hennes egen samtid.

Amalie selv fikk virkelig kjenne på dobbeltmoralen som rådet da hun mistenkte at begge hennes ektemenn var utro. Det innrømmet også den ene av dem hvorpå han påstod at det var helt normalt at menn hadde elskerinner, mens kvinnen skulle være jomfru og avholdende frem til hun giftet seg. Etter to turbulente ekteskap og sitt andre nervesammenbrudd havnet Amalie på kommunehospitalets sjette avdeling i København - på avdelingen for sinnslidelser. Hun hadde vært plaget av bla. selvmordstanker og hadde abortert i en alder av 48. Frykten for utroskap var også medansvarlig for sammenbruddet. Oppholdet på "galehuset" resulterte i de to sinnssykehusromanene hun ga ut på Gyldendal i 1895. Professor Hieronimus er den første av dem.

Boka handler om malerinnen Else Kant som bryter sammen under datidens tidspress. Hun prøver å være både hustru, mor og kunstner, og det i en tid der kvinnen helst skulle bli sett, men ikke hørt, og hvor kvinneundertrykkelse var normen. Else går med på å søke hjelp hos den berømte professor Hieronimus, som vet å ta seg av slike lidelser. Hun aksepterer å bli lagt inn på klinikken til Hieronimus for å få hvile og slappe av, men blir veldig snart skuffet. Else blir plassert blant gale mennesker på lukket avdeling og møter kun løgner, liten interesse og maktmisbruk fra dem som egentlig skulle hjelpe henne. Else får verken ha kontakt med sin ektemann, lille sønn eller egen lege under oppholdet og etterhvert konkluderer Hieronimus med at Else nok er riv ruskende gal. Hun får imidlertid etterhvert svært god kontakt med sykpleierne og de andre "innsatte" på klinikken, men ingen av dem våger å sette seg opp mot den autoritære makten Hieronimus utøver, så Else forblir innesperret. Etter 28 dager blir hun overført til St. Jørgen hospital, tilsynelatende fordi hun er så umulig å ha med å gjøre og fordi sykdommen ifølge Hieronimus kun forverrer seg. Her slutter romanen, som videre fortsetter i bok 2 - Paa St. Jørgen.

Amalie Skram
Bildekilde: tidsskriftet.no

Dette var rett og slett en svært rystende roman, og jeg ble sittende rasende igjen etter ferdig lest bok. Hvordan kunne det være mulig og opptrå så rått, maktsykt og selvsikkert som denne professoren?! Jeg formelig freste av irritasjon, for det hersker liten tvil om at boka bygger på den personlige erfaringen som Amalie Skram selv gjorde seg under sitt eget opphold på kommunehospitalet. Skram er likevel tøff som i Professor Hieronimus drøfter forholdet mellom galskap og normalitet, og grensen mellom disse, for dette var et tabubelagt område i litteraturen dengang.

Else Kant velger selv, i samråd med sin mann, å legge seg inn på hospitalet under Hieronymus' oppsyn fordi hun stoler på at professoren er like dyktig som det sies at han er. Det hun imidlertid ikke vet er at Hieronimus allerede i utgangspunktet har bestemt seg for at Else's anfall og sammenbrudd utelukkende kan tilskrives hysteri. Det viser tydelig at kjønnsproblematikken er det overordnede i romanen, og at kjønn og makt ikke kan skilles fra hverandre. Det er professoren som har bestemt rammene for hva som er normalt og hva som er galskap, og disse kan ikke bestrides - verken av Else Kant selv, sykepleierne eller Elses mann Knut - som også stiller spørsmålstegn med hvorfor han f.eks. ikke får ha kontakt med sin kone. Knut bøyer seg imidlertid for professorens bestemmelser og drister seg ikke til å diskutere behandlingsopplegget. Professoren er berømt, og legestanden har meget høy status! Elses innleggelse på hospitalet blir en kamp for egenverd og selvstendighet istedenfor en periode med ro, fred og helbredelse som hun har forventet. Else knekkes imidlertid ikke, og blir etterhvert nokså overbevist om at Hieronimus ikke helt vet hvordan en sinnslidelse faktisk skal helbredes. Hun slutter å argumentere mot professoren og beholder forstanden til tross at hun faktisk befinner seg på galehus, men er fullstendig normal selv, om enn utslitt.

Professor Hieronimus er den første romanen som problematiserer psykisk sykdom. Man får i boka en veldig direkte beskrivelse av sykdommen og prosessen. Dette er ganske så uvanlig i samtiden. Psykiatrien var oppe til generell debatt på slutten av 1800-tallet og det diskuteres om sykdommen faktisk er et resultat av tiden. Det konkluderes med at psykiske problem måtte være fysisk forankret. På samme tid så flytter Sigmund Freud sin studie av hysteriet fra fysikken/kroppen og til psyken. Han begynte å lytte og prøvde å oppspore betydningen bak for å finne eventuelle traumer som kunne ligge til grunn for sykdommen. Like etter Professor Hieronimus ble utgitt kom også Freud med sin psykodynamiske teori hvor teknikker som hypnose, fri assosiasjon og drømmetydning også ble benyttet.

Skram må virkelig ha vært høyaktuell da Professor Hieronimus ble utgitt, for Else Kant sitt ultimate mål i starten av historien er jo nettopp å få professor Hieronimus i tale. Hun ønsker å prate med ham og klargjøre situasjonen som hun tror er skyld i de fysiske reaksjonene hun har, som skjelvninger, rykninger, konstant hoste, nervøsitet og akutt søvnmangel. Hun ønsker rett og slett å bli analysert og diagnostisert på bakgrunn av situasjonen hun er i - ikke pga kroppens reaksjon. Det sies at begge sinnsykehusromanene var en hevn fra Skram's side på legen som behandlet henne på kommunehospitalet, og bøkene fikk faktisk konsekvenser for den ansvarlige legen til Skram. Han måtte rett og slett gå fra jobben. Flere rettet også kritikk i ettertid til hospitalet og selvsamme lege. Det tok lang tid før noen våget å gå i Amalie Skrams fotspor ved å skrive denne typen naturalistiske romaner, og det kan jeg forstå. Det skulle nok en sterk psyke til for å konkretisere så direkte problemer i samfunnet som burde settes under debatt. Amalie Skram var en fantastisk samtidsforfatter og jeg beundrer henne sterkt! Boka kan definitivt anbefales!


Kilde: Egen bok
Forlag: Pax
Utgitt: 2004
Sideantall: 166
ISBN: 8253026323
Utfordring: Norske forfattere, GoodReads

.