Lest i mursteinsmåneden mars

Jeg pleier å være nøye med å la det gå litt tid mellom mursteinene. Ikke fordi jeg ikke liker tykke bøker, men øverste etasje trenger litt lettere tilgjengelig stoff innimellom maratonløpene som disse konsentrasjonsøktene er. Merkelig nok klarte jeg likevel å putte tre stk av dem inn samme måneden. Vel, en gang er den første for alt. Så hva leste jeg som oppkjøring til påske? Du finner kun én krim :-)

I godt voksen alder fant jeg ut jeg ikke kunne gå gjennom livet uten å lese Harry Potter-bøkene til J.K. Rowling. Jeg har selvfølgelig sett filmene utallige ganger med ungene, men bøkene på engelsk hadde jeg ikke lest.

Denne boka er den femte i serien, og lite ante jeg at den skulle være på spenstige 874 sider. Hvorfor jeg ikke SÅ dette? Fordi jeg lyttet til den som lydbok fra Storytel. Der ligger nemlig hele serien innlest med fantastisk dyktige Stephen Fry som innleser. Bøkene er verd å lytte til for innleseren alene. Han er rett og slett en fryd på øret. Nå sier jeg det om flere innlesere, men Fry er sin egen opphøyde Fryd-kategori alene. 

Nå er det noe tid siden jeg så filmen basert på boka, men vil påstå at første delen av boka ikke er filmatisert? Det ringer ingen bjelle når det gjelder quidditch-kampen i starten. Vel, nok om det. Bøkene anbefales om du ikke har lest dem. Det BØR du ha gjort før du sykler over åsen (sitat Tor Åge Bringsværd, forklaring følger).

Godt i gang med Harry Potter og J.K. Rowling innså jeg plutselig at forfatteren har kommet ut med en ny bok i Cormorant Strike-serien under psevdonymet Robert Galbraith. De første bøkene i serien (ihvertfall de tre første) er filmatisert og ligger på HBO. Det fine med denne bokserien er at den ikke bare er svært velskrevet, men TV-serien holder også et skyhøyt nivå. Britisk krim er virkelig noe jeg kan like! Serien spekulerer ikke i bestialske drap, gugge og vold. Språket er svært bra og plottet denne gang solid og gjennomarbeidet så det holder.

Denne boka har imidlertid blitt mer kjent for kjønnsdiskusjonen den har skapt i media enn selve krimplottet i seg selv. Jeg vil ikke gå inn på diskusjonen (Rowling får hele min støtte i så henseende at det faktisk er veldig enkelt å skille mellom boka Troubled Blood og forfatterens personlige mening om en sak - i dette tilfellet kjønn). Når det er sagt, her er en link:

Don't judge a book by a single review!

Sett så kjønnsdiskusjonen til side.

Troubled Blood er nemlig ei svært god bok! I denne blir Strike og co-pilot Robin Ellacott hyret til å løse en cold case, en forsvinning som fant sted for 40 år siden. Politiets hovedmistenkte den gang var en nå fengslet og beryktet seriemorder ved navn Dennis Creed som lurte sine kvinnelige ofre inn i varebilen sin ved å gå med parykk og kvinnekåpe for å fremstå mindre truende. (Og dette startet kjønnsdiskusjonen på nett...) Var det Dennis Creed som tok livet av kvinnene, eller har vi med en annen seriemorder å gjøre? Mer vil jeg ikke røpe.

Historien er solid, plottet svært sammenskrudd og personkarakteristikkene og stedsbeskrivelsene så dyktig fremskrevet at det er som å kjøre full HD-film i hodet. Med sine 944 sider sier det seg selv at her er det plass for mange detaljer, twists & turns, utvikling av parallellhistorier og møysommelig etterforskning. Likevel oppleves boka verken kjedelig eller langtekkelig. Det er "noe" med disse to hovedpersonene til Rowling som treffer meg. De er rett og slett troverdige i all sin enkelhet. Og så liker jeg britisk krim da, det skal jeg ikke stikke under en stol. Plottet er også i denne boka lagt til London, og jeg formelig ser gatene for meg, landsbygda med sine sære karakterer, de brune pubene, dialektene, været. Du verden for ei bok og for en serie! Har du ikke vært borti disse ennå? Du er heldig: Les! :-)

Tredje og siste mursteinen jeg jafset over i mars var Christopher Paolonis To Sleep in a Sea of Stars. Paolini er kanskje mest kjent for å ha skrevet YA-bøkene om dragen Eragon (som også er blitt filmet). Denne boka er Paolinis første "voksenbok". Og for en braksuksess!! Boka kom ut i fjor og ble kåret til den beste sci-fi boka i 2020 av leserne på GoodReads. Om jeg likte den? Full pott og sekser på terningen (som er 5 stjerner på GoodReads). Dette var en svært svært bra space opera. Det beste? Dette er nok den første boka i en forhåpentligvis lang serie.

Bokas hovedperson er xenobiologen Kira Naváres, en kvinne som ved starten av historien er nyforlovet med kollegaen og geologen Alan. De planlegger å gifte seg og legge det krevende arbeidslivet bak seg for å nyte mer tid sammen på månen Adrasteia. Skjebnen vil det annerledes. På det siste oppdraget deres finner Kira en uvanlig bergformasjon med en unik kjemisk sammensetning. Når hun begynner å utforske denne starter en hel rekke skremmende og uforklarlige hendelser som etterlater Kira biologisk knyttet sammen med denne fremmede substansen. Er det en gjenstand? En maskin? Et våpen? Noe helt annet? Fra den dagen blir Kira jaktet vilt, og med egen fremtid lagt i grus må hun flykte fra både ukjente skapninger og militær- og etterretningsgrenene til League of Allied Worlds. Med skjult identitet får hun plass som passasjer på det sivile stjerneskipet Wallfish, og herfra og ut så springer historien i alle retninger. Whoaa!! Dette er en space opera jeg virkelig kan like! Men hvorfor?

Fordi verdensbyggingen er intet mindre enn fabelaktig! Robust, svært kreativ og utrolig fascinerende. Karakterutviklingen er også svært god, med enda mer å gå på. Perfekt til kommende bøker. Hovedhjernen i stjerneskipet Wallfish - Gregorovich - ble fort den personlige favoritten. Jeg kan ikke forklare. Må oppleves. Jeg håper inderlig å høre mer fra ham fremover i serien. Tempoet i romanen varierer veldig. Fra sakte utvikling til dramatiske høydepunkt hvor etterhvert tempoet senker seg igjen før neste topp er i emning. Det dukker selvfølgelig opp aliens. Etterhvert mange. Og det er her Paolini treffer meg igjen. Han er nemlig svært dyktig i å fange enkelheten i menneskets og romvesenenes oppfatning av liv, frihet, selvet, plikter og meningen med tilværelsen og hvordan disse tingene kan være til hinder når man prøver å forstå en fremmed kultur som er bygget på en helt annen filosofi og biologi. Baaaahhhh... Dette er bra! 878 sider sci-fi er ikke for den lettskremte, men du verden for en belønning etter lest bok! For dem som ikke liker fysiske mursteiner ligger boka nyyydelig innlest av Jennifer Hale på Storytel.

Oh yes! Mursteinsmåneden mars leverte! 

Og påsken? Den ble i all hovedsak tilbragt coronavennlig i heimen, med unntak av en 3-dagers bobiltur til Fjøløy Fort ute i havgapet. Ikke akkurat det man gjør når det blåser fra nord-vest med kuling i kastene. Men hei, litt morro må man ha. Vi grillet også. Ute. No comments :-)

For å samle meg sånn helt i slutten av måneden så leste jeg den fine Mens jeg har dere her av Tor Åge Bringsværd. Slik innleder han selv boka:

De fleste er alt for positive når de snakker og skriver om det å bli gammel. Alderdommen skildres ofte så lyst og poetisk, at du nesten får inntrykk av at det er vår aller beste tid her i livet. Men selvfølgelig er det noe dritt å bli gammel. Det er en vandring fra den ene ydmykelsen til den andre. Jeg mener: Det er langt fra lyst og poetisk når du plutselig må innse at riktignok steg du opp i badekaret helt på egen hånd, men hvordan i helvete skal du greie å komme deg ut av det igjen?

I boka reflekterer Bringsværd over det å eldes og bruker seg selv og egen vandring gjennom alderdommens prøvelser som eksempler. Av og litt litt vel nære, av og til detaljer man kanskje ikke ville tro noen ville dele, men likevel med en nå 80 år gammel manns ærlighet og uslukkelige nysgjerrighet.

Hvorfor jeg leser Bringsværd? Fordi han var den første norske sci-fi forfatteren jeg leste tilbake til den gang på åtti-tallet hvor sci-fi var en for meg fullstendig ukjent sjanger. Han ble min frelser ;-) Bringsværd er gull og humoren upåklagelig. Jeg avslutter med et sitat:

"Det var aldri lett å hoppe etter Wirkola, men det er enda vanskeligere å dø etter Per Fugelli."

HEI APRIL!