Rune Christiansen - "Fanny og Mysteriet i den Sørgende Skogen"

Jeg klarte ikke å holde meg lenger. Tenkte å spare boka til vi emigrerer over nyttår, men - vel, Rune Christiansen er Rune Christiansen og Fanny, hun skuffet definitivt ikke. De som har fulgt meg vet at forfatteren er en av de få jeg har i papirformatet i hyllene mine, og til tross for at jeg har lyttet til denne boka så blir den kjøpt og plassert der den hører hjemme. Det er noe spesielt nemlig, med Christiansen og meg. Han treffer meg hver gang, rett i min litterære godvilje.

Jeg var litt usikker på hvordan jeg ville reagere på denne boka med det for øyet at hovedpersonen Fanny mistet begge sine foreldre brått, som meg. Ville dette bli en tårepersebok? Med tanke på forfatteren og meg, ikke usannsynlig. Men nei, Fanny er definitivt ikke det jeg fryktet. Boka er så mye mer og Christiansen behandler døden på sin sedvanlig nysgjerrige, nære og langsomme måte. Han skriver så poetisk vakkert at jeg egentlig ikke tar inn over meg sorgen på den tunge måten jeg typisk kunne ha gjort. For Fanny, hun er en ung 17-årig foreldreløs jente som lever livet så godt hun kan, alene i hjemmehuset i en liten bygd. Hun klarer seg godt, kommer seg på skolen om morgenene, hogger ved og holde hagen ved like.

Fanny grubler, men graver seg ikke ned i medlidenheten. Hun tar tak i livet og lever som best hun kan. Hun gjør en liten jobb for presten hver søndag, uten at hun er videre religiøst anlagt. Hun forelsker seg i en gutt, men havner i et forhold med en pike på 25 for en periode. Naturen spiller en stor rolle i Fanny's liv, en natur hun omfavner med glede. Det er som om leseren observerer Fanny utenfra, ensomheten og sorgen og hvordan disse følelsene kommer til uttrykk. Likevel blir jeg ikke sittende og synes synd i jenta. Det er som i bøkene jeg tidligere har lest av forfatteren lite ytre handling og dramatikk, mens det skjer desto mer på det indre planet.

Rune Christiansen
Bildekilde: snl.no

Tittelen på boka - Fanny og mysteriet i den sørgende skogen - fikk meg først til å tenke eventyrsjangeren, men historien som fortelles er jordnær nok, selv om den etterhvert får en litt trolsk stemning over seg. Midt i boka har likevel Christiansen gjort plass til en fortelling fra de norske folkeeventyrene, Den rettferdige firskilling fra Asbjørnsen og Moe, som et hvileskjær i historien om Fanny. Temaet i folkeeventyret er egoisme, eller - enhver er seg selv nærmest. Der både eventyret og historien om Fanny munner ut i at det å kun tenke på seg selv nok ikke er beste måten å leve livet sitt.

Det er denne gang også språket til Christiansen som fanger meg, men også distansen det litt gammelmodige språket skaper mellom unge Fanny og fortelleren. Som om fortelleren lar oss få ta del i sorgen, ensomheten og livet hennes, men ikke vil slippe oss helt inn. Til tider er språket nesten høytidelig, samtidig som det kanskje er selvskading med spiker som beskrives. Distansen til dette nære blir som et slags tåkeslør over historien. På samme tid stiller forfatteren retoriske spørsmål ut i løse lufta som jeg som leser plutselig må ta stilling til, uten å kunne svare konkret, fordi det hele er merkelig diffust.

Å lese Rune Christiansen setter meg også denne gang i en slags ut-av-kroppen tilstand. Enkelte synes nok det poetiske og diffuse tar overhånd i tekstene hans, og at de blir langsomme og noe tunge å komme gjennom. Jeg lar meg bare drukne i språket, og nyyyyter. Dette er så bra så det kan få bli for denne leseren, og boka anbefales - uten tvil!

Kilde: egen bok og Fabel - Forlag: Oktober - Utgitt: 2017 - Språk: Norsk - Sider: 212

Andre bloggere om boka:

• Reading Randi
• Artemisias Verden
• Tine sin blogg

Marianne og puddersnøen i den kanadiske skogen
Og snart er det avreise igjen :-)

"Intimiteten" av Rune Christiansen

Å du verden så deilig ei bok! Jeg har lest nok en nytelse fra en av mine nyoppdagede, norske favoritter av året - Rune Christiansen. Denne gang en (slags) roman fra 2003. Forlaget Oktober forteller følgende om boka: 

"Intimiteten er en roman om verden speilet i en astronauts blikk, om kjærligheten mellom far og datter, om en reise til solen, om tap og oppstandelse, om det store begjæret og de små bagatellene som danner de dyrebare og trivielle omgivelsene våre, men først og fremst er Intimiteten et portrett av en mann som kjemper for å opprettholde sin struktur."


Det ligger noe underlig sårt og sart over alle de nå tre bøkene jeg har lest fra forfatteren. Denne boka er intet unntak. Christiansen var i utgangspunktet poet, men har etterhvert beveget seg fra lyrikken og over i romanformen. Til forskjell fra mine to første bøker av Christiansen, Ensomheten i Lydia Ernemans liv og Fraværet av musikk, så er Intimiteten mye mer eksperimentell i sjangeren. Boka starter som en roman, men etterhvert blir fortellerformen mer og mer fragmentert. Vi møter jeg-personen Sune i sykehussengen etter en bilulykke vekselvis med perioden før ulykken når han tilbringer tid med sin datter. Først i fortellende førstepersons romanform, dernest blir teksten oppramsende poetiske tekstbolker - fremdeles med tydelig handling, før den ender opp i sider med fragmenter og tanker uten synlig sammenheng. Som sporadiske tankeglimt. Slutten av boka samles imidlertid igjen i romanformen. Til tross for den fortellertekniske stilen så oppleves boka komplett og hel. Den er tett, den er inderlig og veldig intim der den utforsker relasjoner mellom fortelleren selv og de nærmeste rundt ham. 

Rune Christiansen
Bildekilde: litteraturhuset.no

Selv om Intimiteten var noe vanskeligere å få grep på så er Christiansens språk like vakkert. Det er noe med nerven i teksten som forankrer meg i boka, og ikke minst hvordan forfatteren med tilsynelatende enkle grep klarer å gjøre de mest ubetydelige hendelsene i et liv interessante. Etter å ha lest tre bøker fra Christiansen i år så ser jeg flere gjennomgående trekk. Tematisk så handler de nemlig alle i større eller mindre grad om foreldre/barn forholdet (i denne boka far/datter), barndommen, tiden og døden. Alle historiene er også mye mer preget av erindringer, refleksjoner og drømmer enn faktiske handlinger. Svevende, men konkret. Gir det mening? 

Klassekampen skriver om boka: "Noe av styrken i ikke-lineær, modernistisk prosa er at forfatteren avler noe nytt idet han forlater sin sti og hengir seg til tankens myke bevegelighet...«Intimiteten» er på sitt beste sjelden vare, rett og slett en spennende måte å fortelle på."

Anbefales sterkt!

Kilde: Egen bok - Forlag: Oktober - Utgitt: 2003 - Utfordring: GoodReads

Stjernehimmel over Tau
Bilde: tatt av sambo

"Fraværet av Musikk" av Rune Christiansen

Med fare for å gjenta meg selv.. Jeg oppdaget nylig den norske forfatteren Rune Christiansen og leste hans Ensomheten i Lydia Ernemans liv. En aldeles fantastisk roman som grep meg sterkt. Fraværet av musikk er min andre roman fra forfatteren. I denne historien møter vi en mann som har mistet sin far, bisettelsen er akkurat overstått og følelsene overmanner ham. Han må komme seg bort og få tingene på avstand.

"Jeg hadde kun ett ønske: At bildene av far skulle flyte ut og oppløses. Jeg var et hulrom i luften. Jeg ville bli fylt av noe, av noe annet, av hva som helst, og i et ureflektert øyeblikk innbilte jeg meg at jeg husket den dagen jeg ble født."

Men istedenfor å fortrenge hendelsen, preger dødsfallet mannen de kommende ukene og månedene, og vi blir i erindringsglimt tatt tilbake til hans barndoms- og ungdomsår hvor den nå døde faren har en markant rolle. Far og sønn har hatt et ambivalent forhold gjennom hele livet, og familien er vel ikke direkte preget av god kommunikasjon. Gjennom disse tilbakeblikkene får vi en knytning mellom datid og nåtid, mellom far og sønn, mann og kone. Et bilde av hvordan hendelser i barne- og ungdomsår preger oss og danner grunnlaget for hvordan vi bit for bit blir et komplett menneske, og hvordan vi gjennom å miste noen faktisk lærer oss selv bedre å kjenne. Jeg kan skrive under på akkurat det.

Rune Christiansen
Bildekilde: oktober.no

Christiansen benytter seg av en førstepersonsforteller denne gang. Jeg vet at det er viktig å skille mellom forfatteren og fortelleren av slike historier, men det er vanskelig å se på "jeg" som et formelement i denne teksten. For meg som leser blir "jeg" tilnærmet synonym med Rune Christiansen, for her bringes vi virkelig helt inn i "jeg"-personens måte å tenke, føle og oppleve på - igrunnen helt inn i sjelen hans. Og det er så nydelig vakkert. Historien griper meg spesielt siden jeg også mistet min far for drøyt et halvår siden og kan følge mannens ambivalens med hjertet. "Jeg" er forfatter, og flere steder i boka møter vi forfatteren i nuet med refleksjoner over behovet for å skrive akkurat denne romanen, belyse faren fra akkurat denne vinkelen. Disse refleksjonene knytter leseren om mulig enda sterkere til "jeg"-personen.

"Når man helt åpent setter seg fore å skrive en roman som, tross alt, i all hovedsak belyser ens egen identitet, da kan det være på sin plass å understreke at det ikke nødvendigvis dreier seg om en selvbiografisk fremstilling, men like mye en fortolkning, eller et forsøk, med åpen hånd, der man rett og slett leter etter livet... Man kan kanskje si at valget av form som oftest er motivert av et ønske om å vinne tid, og kanskje innebærer dette også, strengt tatt, å utslette tid, men for øvrig også vesentlig i forsøket på å dele et særegent perspektiv med leseren, slik at hun eller han, i sin tur kan hengi seg til sitt eget unike overblikk, for senere, for eksempel i en samtale, eller i et foredrag, eller en artikkel, å henvise til dette overblikket ved å bruke slike uttrykk som "bokens dypeste hensikt" eller "romanens sannhet"."

Jeg hadde hele tiden tittelen på boka i bakhodet da jeg leste. Hva kan fraværet av musikk ha med denne eksistensielle historien å gjøre? Til det slo meg, at en av de få tingene "jeg" og faren hadde til felles, riktignok gjennom korte perioder av livet, var musikken. Den frembragte ikke rare kommunikasjonen mellom dem, men de kunne lytte i stillhet - sammen. 

En vidunderlig vakker roman, som ikke blir sår og vond, heller reflektert og selvransakende. Annette Orre i Dagsavisen sier om språket det jeg selv ikke klarte å fange i ord: "Hver eneste setning er så vakker at du kan klippe den ut og henge den på veggen...". Anbefales varmt!

Kilde: Egen bok - Utgitt: 2007 - Forlag: Oktober - Sider: 205 - Utfordring: GoodReads

Stemningsfull kveld på sjøen

Sannsynligvis årets nydeligste bok

Brageprisvinnende (2014) Ensomheten i Lydia Ernemans liv av Rune Christiansen var en så stor og så stille nytelse at jeg allerede nå vil påstå at den kommer til å toppe listen min over leseopplevelser i 2016. Er det mulig å si at ei bok er vakker, ja da er denne vakker. Stillferdig og nesten begivenhetsløs grep historien tak i meg. Rett og slett en poetisk nytelse. Slike ord kommer sjeldent fra denne kanten.

Boka handler som tittelen sier om Lydia Erneman, et enebarn som vokste opp på et småbruk i Jämtland. Etter å ha utdannet seg til veterinær flytter hun fra Skåne til et lite tettsted i Norge for å jobbe. Vi følger Lydia som dyrlege, i det noe variable forholdet mellom henne og foreldrene, blant venner, i kjærligheten og ikke minst hennes forhold til naturen og de vekslende årstidene. Dette er en roman uten store bokstaver, den roper aldri, finnes ikke hektisk, ei heller sørgelig eller trist, opprivende eller ubehagelig. Melankolsk er ordet som kanskje passer best, med tittelen på boka som en hånd over det hele. For en språklig eleganse, for et særpreg, for en fantastisk litterær opplevelse! Hva mer kan jeg si? Til en forandring er jeg ordløs. 

Artemisias Verden: en lesenytelse fra første til siste side.
NRK Kultur og Underholdning: Uvanlig vakker roman.
Stavanger Aftenblad: Sjelden skjønnhet
Klassekampen: Nær perfeksjon 

Kilde: Egen bok - Forlag: Oktober - Utgitt: 2014 - Sider: 249
Utfordring: GoodReads, Norske Forfattere, Prisvinnere 

En stille kveld ved Bjørheimsvannet

.