"Intimiteten er en roman om verden speilet i en astronauts blikk, om kjærligheten mellom far og datter, om en reise til solen, om tap og oppstandelse, om det store begjæret og de små bagatellene som danner de dyrebare og trivielle omgivelsene våre, men først og fremst er Intimiteten et portrett av en mann som kjemper for å opprettholde sin struktur."
Det ligger noe underlig sårt og sart over alle de nå tre bøkene jeg har lest fra forfatteren. Denne boka er intet unntak. Christiansen var i utgangspunktet poet, men har etterhvert beveget seg fra lyrikken og over i romanformen. Til forskjell fra mine to første bøker av Christiansen, Ensomheten i Lydia Ernemans liv og Fraværet av musikk, så er Intimiteten mye mer eksperimentell i sjangeren. Boka starter som en roman, men etterhvert blir fortellerformen mer og mer fragmentert. Vi møter jeg-personen Sune i sykehussengen etter en bilulykke vekselvis med perioden før ulykken når han tilbringer tid med sin datter. Først i fortellende førstepersons romanform, dernest blir teksten oppramsende poetiske tekstbolker - fremdeles med tydelig handling, før den ender opp i sider med fragmenter og tanker uten synlig sammenheng. Som sporadiske tankeglimt. Slutten av boka samles imidlertid igjen i romanformen. Til tross for den fortellertekniske stilen så oppleves boka komplett og hel. Den er tett, den er inderlig og veldig intim der den utforsker relasjoner mellom fortelleren selv og de nærmeste rundt ham.
 |
| Rune Christiansen Bildekilde: litteraturhuset.no |
Selv om Intimiteten var noe vanskeligere å få grep på så er Christiansens språk like vakkert. Det er noe med nerven i teksten som forankrer meg i boka, og ikke minst hvordan forfatteren med tilsynelatende enkle grep klarer å gjøre de mest ubetydelige hendelsene i et liv interessante. Etter å ha lest tre bøker fra Christiansen i år så ser jeg flere gjennomgående trekk. Tematisk så handler de nemlig alle i større eller mindre grad om foreldre/barn forholdet (i denne boka far/datter), barndommen, tiden og døden. Alle historiene er også mye mer preget av erindringer, refleksjoner og drømmer enn faktiske handlinger. Svevende, men konkret. Gir det mening?
Klassekampen skriver om boka: "Noe av styrken i ikke-lineær, modernistisk prosa er at forfatteren avler noe nytt idet han forlater sin sti og hengir seg til tankens myke bevegelighet...«Intimiteten» er på sitt beste sjelden vare, rett og slett en spennende måte å fortelle på."
Anbefales sterkt!
Kilde: Egen bok - Forlag: Oktober - Utgitt: 2003 - Utfordring: GoodReads
 |
| Stjernehimmel over Tau Bilde: tatt av sambo |
Jeg har lest en av bøkene til Christiansen, Fraværet av musikk, og like den godt. Så dette var et fint tips å få. Liker også at bøkene er litt "eksperimentelle" i måten å skrive på.
SvarSlettJa det gjør dem annerledes - det eksperimentelle mener jeg. Og så liker jeg veldig godt det lyriske som hele tiden ligger over tekstene hans, også i romanform. Har du ikke lest "Ensomheten i Lydia Ernemans liv" enda så vil jeg anbefale den sterkt. Det er en av de topp tre nydeligste romanene jeg har lest. Jeg har virkelig fått øynene opp for både Rune Christiansen og Jon Fosse i år.
SlettJa, det gir mening nok til å ville lese mer av Christansen. Tenk at jeg ikke har gjort det etter den fantastiske Lydia, men det er vel alle de nye bøkene, samt hyllebøkene og lesesirkelbøkene som gjør det.. Må prioritere litt annerledes neste år, tenker jeg..:)
SvarSlettChristiansen er flott å lese i januar når freden senker seg. Jeg har nok ei bok på vent fra ham. Stemningsbøker, rett og slett. Ikke la deg kvele av nye bøker. Mange av dem rekker ikke Christiansen til midt på leggen engang ;)
SlettAnmeldelsen din fristet til lesing av boken, og jeg skulle legge den til som ønsker-å-lese på goodreads - men fant at den allerede var lagt til :D Det anser jeg som et godt tegn :))
SvarSlettJa der ser du :) De to andre jeg linker til i omtalen over her er også usedvanlig gode. Christiansen og Fosse, et herlig norsk tospann!
Slett