Rune Christiansen - "Fanny og Mysteriet i den Sørgende Skogen"

Jeg klarte ikke å holde meg lenger. Tenkte å spare boka til vi emigrerer over nyttår, men - vel, Rune Christiansen er Rune Christiansen og Fanny, hun skuffet definitivt ikke. De som har fulgt meg vet at forfatteren er en av de få jeg har i papirformatet i hyllene mine, og til tross for at jeg har lyttet til denne boka så blir den kjøpt og plassert der den hører hjemme. Det er noe spesielt nemlig, med Christiansen og meg. Han treffer meg hver gang, rett i min litterære godvilje.

Jeg var litt usikker på hvordan jeg ville reagere på denne boka med det for øyet at hovedpersonen Fanny mistet begge sine foreldre brått, som meg. Ville dette bli en tårepersebok? Med tanke på forfatteren og meg, ikke usannsynlig. Men nei, Fanny er definitivt ikke det jeg fryktet. Boka er så mye mer og Christiansen behandler døden på sin sedvanlig nysgjerrige, nære og langsomme måte. Han skriver så poetisk vakkert at jeg egentlig ikke tar inn over meg sorgen på den tunge måten jeg typisk kunne ha gjort. For Fanny, hun er en ung 17-årig foreldreløs jente som lever livet så godt hun kan, alene i hjemmehuset i en liten bygd. Hun klarer seg godt, kommer seg på skolen om morgenene, hogger ved og holde hagen ved like.

Fanny grubler, men graver seg ikke ned i medlidenheten. Hun tar tak i livet og lever som best hun kan. Hun gjør en liten jobb for presten hver søndag, uten at hun er videre religiøst anlagt. Hun forelsker seg i en gutt, men havner i et forhold med en pike på 25 for en periode. Naturen spiller en stor rolle i Fanny's liv, en natur hun omfavner med glede. Det er som om leseren observerer Fanny utenfra, ensomheten og sorgen og hvordan disse følelsene kommer til uttrykk. Likevel blir jeg ikke sittende og synes synd i jenta. Det er som i bøkene jeg tidligere har lest av forfatteren lite ytre handling og dramatikk, mens det skjer desto mer på det indre planet.

Rune Christiansen
Bildekilde: snl.no

Tittelen på boka - Fanny og mysteriet i den sørgende skogen - fikk meg først til å tenke eventyrsjangeren, men historien som fortelles er jordnær nok, selv om den etterhvert får en litt trolsk stemning over seg. Midt i boka har likevel Christiansen gjort plass til en fortelling fra de norske folkeeventyrene, Den rettferdige firskilling fra Asbjørnsen og Moe, som et hvileskjær i historien om Fanny. Temaet i folkeeventyret er egoisme, eller - enhver er seg selv nærmest. Der både eventyret og historien om Fanny munner ut i at det å kun tenke på seg selv nok ikke er beste måten å leve livet sitt.

Det er denne gang også språket til Christiansen som fanger meg, men også distansen det litt gammelmodige språket skaper mellom unge Fanny og fortelleren. Som om fortelleren lar oss få ta del i sorgen, ensomheten og livet hennes, men ikke vil slippe oss helt inn. Til tider er språket nesten høytidelig, samtidig som det kanskje er selvskading med spiker som beskrives. Distansen til dette nære blir som et slags tåkeslør over historien. På samme tid stiller forfatteren retoriske spørsmål ut i løse lufta som jeg som leser plutselig må ta stilling til, uten å kunne svare konkret, fordi det hele er merkelig diffust.

Å lese Rune Christiansen setter meg også denne gang i en slags ut-av-kroppen tilstand. Enkelte synes nok det poetiske og diffuse tar overhånd i tekstene hans, og at de blir langsomme og noe tunge å komme gjennom. Jeg lar meg bare drukne i språket, og nyyyyter. Dette er så bra så det kan få bli for denne leseren, og boka anbefales - uten tvil!

Kilde: egen bok og Fabel - Forlag: Oktober - Utgitt: 2017 - Språk: Norsk - Sider: 212

Andre bloggere om boka:

• Reading Randi
• Artemisias Verden
• Tine sin blogg

Marianne og puddersnøen i den kanadiske skogen
Og snart er det avreise igjen :-)