"Fraværet av Musikk" av Rune Christiansen

Med fare for å gjenta meg selv.. Jeg oppdaget nylig den norske forfatteren Rune Christiansen og leste hans Ensomheten i Lydia Ernemans liv. En aldeles fantastisk roman som grep meg sterkt. Fraværet av musikk er min andre roman fra forfatteren. I denne historien møter vi en mann som har mistet sin far, bisettelsen er akkurat overstått og følelsene overmanner ham. Han må komme seg bort og få tingene på avstand.

"Jeg hadde kun ett ønske: At bildene av far skulle flyte ut og oppløses. Jeg var et hulrom i luften. Jeg ville bli fylt av noe, av noe annet, av hva som helst, og i et ureflektert øyeblikk innbilte jeg meg at jeg husket den dagen jeg ble født."

Men istedenfor å fortrenge hendelsen, preger dødsfallet mannen de kommende ukene og månedene, og vi blir i erindringsglimt tatt tilbake til hans barndoms- og ungdomsår hvor den nå døde faren har en markant rolle. Far og sønn har hatt et ambivalent forhold gjennom hele livet, og familien er vel ikke direkte preget av god kommunikasjon. Gjennom disse tilbakeblikkene får vi en knytning mellom datid og nåtid, mellom far og sønn, mann og kone. Et bilde av hvordan hendelser i barne- og ungdomsår preger oss og danner grunnlaget for hvordan vi bit for bit blir et komplett menneske, og hvordan vi gjennom å miste noen faktisk lærer oss selv bedre å kjenne. Jeg kan skrive under på akkurat det.

Rune Christiansen
Bildekilde: oktober.no

Christiansen benytter seg av en førstepersonsforteller denne gang. Jeg vet at det er viktig å skille mellom forfatteren og fortelleren av slike historier, men det er vanskelig å se på "jeg" som et formelement i denne teksten. For meg som leser blir "jeg" tilnærmet synonym med Rune Christiansen, for her bringes vi virkelig helt inn i "jeg"-personens måte å tenke, føle og oppleve på - igrunnen helt inn i sjelen hans. Og det er så nydelig vakkert. Historien griper meg spesielt siden jeg også mistet min far for drøyt et halvår siden og kan følge mannens ambivalens med hjertet. "Jeg" er forfatter, og flere steder i boka møter vi forfatteren i nuet med refleksjoner over behovet for å skrive akkurat denne romanen, belyse faren fra akkurat denne vinkelen. Disse refleksjonene knytter leseren om mulig enda sterkere til "jeg"-personen.

"Når man helt åpent setter seg fore å skrive en roman som, tross alt, i all hovedsak belyser ens egen identitet, da kan det være på sin plass å understreke at det ikke nødvendigvis dreier seg om en selvbiografisk fremstilling, men like mye en fortolkning, eller et forsøk, med åpen hånd, der man rett og slett leter etter livet... Man kan kanskje si at valget av form som oftest er motivert av et ønske om å vinne tid, og kanskje innebærer dette også, strengt tatt, å utslette tid, men for øvrig også vesentlig i forsøket på å dele et særegent perspektiv med leseren, slik at hun eller han, i sin tur kan hengi seg til sitt eget unike overblikk, for senere, for eksempel i en samtale, eller i et foredrag, eller en artikkel, å henvise til dette overblikket ved å bruke slike uttrykk som "bokens dypeste hensikt" eller "romanens sannhet"."

Jeg hadde hele tiden tittelen på boka i bakhodet da jeg leste. Hva kan fraværet av musikk ha med denne eksistensielle historien å gjøre? Til det slo meg, at en av de få tingene "jeg" og faren hadde til felles, riktignok gjennom korte perioder av livet, var musikken. Den frembragte ikke rare kommunikasjonen mellom dem, men de kunne lytte i stillhet - sammen. 

En vidunderlig vakker roman, som ikke blir sår og vond, heller reflektert og selvransakende. Annette Orre i Dagsavisen sier om språket det jeg selv ikke klarte å fange i ord: "Hver eneste setning er så vakker at du kan klippe den ut og henge den på veggen...". Anbefales varmt!

Kilde: Egen bok - Utgitt: 2007 - Forlag: Oktober - Sider: 205 - Utfordring: GoodReads

Stemningsfull kveld på sjøen