Bokomtale - lesesirkelboka "Kafka på Stranden" av Haruki Murakami

Hmm.. Ikke ofte jeg sitter igjen med et så ambivalent forhold til en bok som jeg gjør med Murakami's Kafka. På den ene siden vil jeg rose forfatteren opp i skyene, for dette var ei bok som jeg nøt å lese. Virkelig! Likevel så drypper irritasjonsmomentene jevnt som en utett vannkran, og jeg tenker nok engang når det gjelder ei bok av Murakami - "Hva er det egentlig som gjør denne forfatteren så umåtelig populær?"

Kort fortalt handler Kafka på Stranden om to menn - en ung og en gammel. Kafka er en tenåringsgutt på 15 som rømmer fra sin egen far for å lete etter sin savnede mor og søster. Han rømmer også fra en fryktelig profeti som faren har innprentet ham - at Kafka i løpet av sitt liv kommer til å drepe faren samt å ligge både med sin egen mor og sin egen søster! Nakata er den andre hovedpersonen i boka - en enfoldig, eldre herremann som aldri har kommet seg etter en spesiell hendelse under krigen. En hendelse som fjernet hele hans hukommelse og etterlot hjernen hans tom. Nakata blir nå dratt mot Kafka av årsaker han ikke kan forstå. Det er imidlertid lite Nakata forstår av den vanlige verden, bortsett fra at han vet at han går på sosialen og får pengene sine derfra og at han kan snakke med katter.

Ukjente krefter påvirker både Kafka og Nakata i denne selsomme vandringen et sted mellom fantasi og virkelighet. Hendelsene foregår definitivt i vår verden, i så måte er ikke dette totalt fjernt, men den som forventer en tilnærmet realistisk historie her har kommet til en noe feil adresse. Murakami bruker parallelle historier som fortellerteknikk gjennom hele boka, og historiene beveger seg langsomt mot hverandre til de såvidt møtes. Det er i leserens eget hode at konklusjonene – dersom noe kan kalles konklusjoner her – dannes etterhvert. Boka er ikke kun bygget opp av parallelle historier, men også med parallelle og rimelig elastiske univers hvor sjelen fra ett univers like gjerne kan oppstå som fysisk form i et annet univers.

De to fundamentale temaene i boka er enkle nok: a) man kan flykte, men ikke unnslippe – med andre ord ta livet som det er, eller gjøre noe med det selv og b) hvert enkelt menneske har et mening på jord og en skjebne å oppfylle. Kafka flykter fra sin far i Tokyo, likevel innhenter ødipus profetien ham. Han finner sin mor – kanskje - og går til sengs med henne. Finner han sin egentlige søster? Han har et seksuelt forhold til henne! Kafka’s far blir drept, men av hvem? Ødipus profetien komplett? Historien kommer egentlig ikke med noen konkrete svar, igjen så er det på et vis opp til leseren å trekke linjene og de eventuelle konklusjonene. Nakata på sin side blir drevet mot stedet Kafka befinner seg, uten å verken vite eller forstå hvorfor. Nakata flykter også, men har han drept noen? Unnslippe ønsker han ihvertfall, og får en trailersjåfør som medhjelper etterhvert. Nakata snakker med katter, får fisk til å regne ned fra himmelen og åpner dører inn til parallelle univers. Skjebnen til Nakata henger på ett vis sammen med skjebnen til både Kafka og Kafka’s mor, selv om Nakata aldri egentlig møter Kafka. Denne historien handler med andre ord i veldig utstrakt grad om det ubevisste, det uforklarlige og diffuse. Jeg føler likevel ikke at historien er overdrevent surrealistisk. De urealistiske delene sklir enkelt ned, nettopp fordi hele boka er Murakami’sk fjern.. – gitt at man liker Murakami’s drømmeaktige skrivestil that is...

Så over til irritasjonsmomentene og det som gir meg dette ambivalente forholdet til hele boka. Her skjer det altfor mye! Det dukker opp stadig nye personer (flere skrevet inn med forskjellige, norske dialekter – noe jeg misliker sterkt), hendelser, mentale utfordringer og tanker uten stans. Vel og greit hadde disse blitt plukket opp igjen og brukt til noe fornuftig, men det som skjer er at disse blir droppet like kjapt som de ser dagens lys. Som leser sitter jeg igjen med «hva i all verden hadde dette med boka å gjøre?» De fyller side opp og side ned. Karakterene Colonel Sanders fra Kentucky Fried Chicken og Johnnie Walker whiskey-typen fra flaska er også noen sære absurditeter. Her syns jeg Murakami definitivt beveget seg på andre siden av den berømmelige grensen. Johnnie Walker har flere pekere mot faren til Kafka? Er dette en virkelig referanse til at faren, som faktisk var kunstner, drakk mye? Og hvor kommer den bestialske kattedrepingen til Johnny Walker inn i bildet? Den kunne jeg absolutt vært foruten. Traumer fra Kafka’s yngre barndom? Her er det bare å spekulere, for «referansene» er dypere enn dypest. Colonel Sanders presenteres som hallik for luksushorer, men har ingen fast form så han kan ikke gjøre noe som krever fysisk tilstedeværelse. Likevel er det Colonel Sanders som er ansvarlig for at Steinen til den andre siden blir funnet slik at Kafka og hans mor Saeki kan ta et indre oppgjør med seg selv gjennom en mental reise til et annet (og bedre?) sted og gjøre livsvalgene sine. Det er ingen utpreget mangel på abstrakte konsepter her, for å si det slik!

Jeg har ennå ikke kommet inn på bokas fokus på seksuell identitet og intellektuelle kriser, for her er det så inderlig mye å ta tak i. Og det er dette, blant mye annet, som vipper meg tilbake til genialiteten til historien om Kafka. En gutt som ser på seg selv som utrolig tøff og mentalt sterk, som elsker bøkenes verden og nyter musikk, kunst og kultur. Likevel blir han enkelt vippet seksuelt av pinnen i flere situasjoner, noe som viser at han er en like usikker og lite kontrollert tenåring som de aller fleste andre. Homoseksualitet, incest, transseksuelle og horevirksomhet - you get it all... Det virker som ikke et eneste eksistensielt spørsmål er utelatt, og det gjør Kafka på Stranden til en rimelig overveldende bok å lese. Den fikk meg til å le, tenke, grøsse og fundere - både på egne valg og eget ståsted sålangt i livet. Kan boka leses på en overfladisk og enklere måte? Jeg vet ikke. For meg var den et skikkelig dypdykk som stilte meg flere spørsmål enn den egentlig besvarte. Den trigget like mye underbevisstheten min som mitt bevisste jeg, og derfor endte Kafka på Stranden for meg som en stor og ikke så rent lite utfordrende leseopplevelse. Boka inneholder en komplett absurd blanding av hendelser, allegorier, symbolisme og metaforer som gjør Kafka på Stranden like genial som gal. Om jeg vil anbefale den? Så absolutt og definitivt! Men forbered deg på en underlig reise! :o)


Kilde: Egen bok
Forlag: Pax
Utgitt: 2010
Språk: Norsk
Antall sider: 575
ISBN: 9788252575910
Utfordring:  1001-bøker, Andre land, GoodReads

Den berømmelige knaggen/spikeren å henge ting på - 
...som ikke nødvendigvis er direkte synlig hos Murakami ;o)