lørdag 26. januar 2013

Bokomtale - lesesirkelboka "Kafka på Stranden" av Haruki Murakami

Hmm.. Ikke ofte jeg sitter igjen med et så ambivalent forhold til en bok som jeg gjør med Murakami's Kafka. På den ene siden vil jeg rose forfatteren opp i skyene, for dette var ei bok som jeg nøt å lese. Virkelig! Likevel så drypper irritasjonsmomentene jevnt som en utett vannkran, og jeg tenker nok engang når det gjelder ei bok av Murakami - "Hva er det egentlig som gjør denne forfatteren så umåtelig populær?"

Kort fortalt handler Kafka på Stranden om to menn - en ung og en gammel. Kafka er en tenåringsgutt på 15 som rømmer fra sin egen far for å lete etter sin savnede mor og søster. Han rømmer også fra en fryktelig profeti som faren har innprentet ham - at Kafka i løpet av sitt liv kommer til å drepe faren samt å ligge både med sin egen mor og sin egen søster! Nakata er den andre hovedpersonen i boka - en enfoldig, eldre herremann som aldri har kommet seg etter en spesiell hendelse under krigen. En hendelse som fjernet hele hans hukommelse og etterlot hjernen hans tom. Nakata blir nå dratt mot Kafka av årsaker han ikke kan forstå. Det er imidlertid lite Nakata forstår av den vanlige verden, bortsett fra at han vet at han går på sosialen og får pengene sine derfra og at han kan snakke med katter.

Ukjente krefter påvirker både Kafka og Nakata i denne selsomme vandringen et sted mellom fantasi og virkelighet. Hendelsene foregår definitivt i vår verden, i så måte er ikke dette totalt fjernt, men den som forventer en tilnærmet realistisk historie her har kommet til en noe feil adresse. Murakami bruker parallelle historier som fortellerteknikk gjennom hele boka, og historiene beveger seg langsomt mot hverandre til de såvidt møtes. Det er i leserens eget hode at konklusjonene – dersom noe kan kalles konklusjoner her – dannes etterhvert. Boka er ikke kun bygget opp av parallelle historier, men også med parallelle og rimelig elastiske univers hvor sjelen fra ett univers like gjerne kan oppstå som fysisk form i et annet univers.

De to fundamentale temaene i boka er enkle nok: a) man kan flykte, men ikke unnslippe – med andre ord ta livet som det er, eller gjøre noe med det selv og b) hvert enkelt menneske har et mening på jord og en skjebne å oppfylle. Kafka flykter fra sin far i Tokyo, likevel innhenter ødipus profetien ham. Han finner sin mor – kanskje - og går til sengs med henne. Finner han sin egentlige søster? Han har et seksuelt forhold til henne! Kafka’s far blir drept, men av hvem? Ødipus profetien komplett? Historien kommer egentlig ikke med noen konkrete svar, igjen så er det på et vis opp til leseren å trekke linjene og de eventuelle konklusjonene. Nakata på sin side blir drevet mot stedet Kafka befinner seg, uten å verken vite eller forstå hvorfor. Nakata flykter også, men har han drept noen? Unnslippe ønsker han ihvertfall, og får en trailersjåfør som medhjelper etterhvert. Nakata snakker med katter, får fisk til å regne ned fra himmelen og åpner dører inn til parallelle univers. Skjebnen til Nakata henger på ett vis sammen med skjebnen til både Kafka og Kafka’s mor, selv om Nakata aldri egentlig møter Kafka. Denne historien handler med andre ord i veldig utstrakt grad om det ubevisste, det uforklarlige og diffuse. Jeg føler likevel ikke at historien er overdrevent surrealistisk. De urealistiske delene sklir enkelt ned, nettopp fordi hele boka er Murakami’sk fjern.. – gitt at man liker Murakami’s drømmeaktige skrivestil that is...

Så over til irritasjonsmomentene og det som gir meg dette ambivalente forholdet til hele boka. Her skjer det altfor mye! Det dukker opp stadig nye personer (flere skrevet inn med forskjellige, norske dialekter – noe jeg misliker sterkt), hendelser, mentale utfordringer og tanker uten stans. Vel og greit hadde disse blitt plukket opp igjen og brukt til noe fornuftig, men det som skjer er at disse blir droppet like kjapt som de ser dagens lys. Som leser sitter jeg igjen med «hva i all verden hadde dette med boka å gjøre?» De fyller side opp og side ned. Karakterene Colonel Sanders fra Kentucky Fried Chicken og Johnnie Walker whiskey-typen fra flaska er også noen sære absurditeter. Her syns jeg Murakami definitivt beveget seg på andre siden av den berømmelige grensen. Johnnie Walker har flere pekere mot faren til Kafka? Er dette en virkelig referanse til at faren, som faktisk var kunstner, drakk mye? Og hvor kommer den bestialske kattedrepingen til Johnny Walker inn i bildet? Den kunne jeg absolutt vært foruten. Traumer fra Kafka’s yngre barndom? Her er det bare å spekulere, for «referansene» er dypere enn dypest. Colonel Sanders presenteres som hallik for luksushorer, men har ingen fast form så han kan ikke gjøre noe som krever fysisk tilstedeværelse. Likevel er det Colonel Sanders som er ansvarlig for at Steinen til den andre siden blir funnet slik at Kafka og hans mor Saeki kan ta et indre oppgjør med seg selv gjennom en mental reise til et annet (og bedre?) sted og gjøre livsvalgene sine. Det er ingen utpreget mangel på abstrakte konsepter her, for å si det slik!

Jeg har ennå ikke kommet inn på bokas fokus på seksuell identitet og intellektuelle kriser, for her er det så inderlig mye å ta tak i. Og det er dette, blant mye annet, som vipper meg tilbake til genialiteten til historien om Kafka. En gutt som ser på seg selv som utrolig tøff og mentalt sterk, som elsker bøkenes verden og nyter musikk, kunst og kultur. Likevel blir han enkelt vippet seksuelt av pinnen i flere situasjoner, noe som viser at han er en like usikker og lite kontrollert tenåring som de aller fleste andre. Homoseksualitet, incest, transseksuelle og horevirksomhet - you get it all... Det virker som ikke et eneste eksistensielt spørsmål er utelatt, og det gjør Kafka på Stranden til en rimelig overveldende bok å lese. Den fikk meg til å le, tenke, grøsse og fundere - både på egne valg og eget ståsted sålangt i livet. Kan boka leses på en overfladisk og enklere måte? Jeg vet ikke. For meg var den et skikkelig dypdykk som stilte meg flere spørsmål enn den egentlig besvarte. Den trigget like mye underbevisstheten min som mitt bevisste jeg, og derfor endte Kafka på Stranden for meg som en stor og ikke så rent lite utfordrende leseopplevelse. Boka inneholder en komplett absurd blanding av hendelser, allegorier, symbolisme og metaforer som gjør Kafka på Stranden like genial som gal. Om jeg vil anbefale den? Så absolutt og definitivt! Men forbered deg på en underlig reise! :o)


Kilde: Egen bok
Forlag: Pax
Utgitt: 2010
Språk: Norsk
Antall sider: 575
ISBN: 9788252575910
Utfordring:  1001-bøker, Andre land, GoodReads



Den berømmelige knaggen/spikeren å henge ting på - 
...som ikke nødvendigvis er direkte synlig hos Murakami ;o)



24 kommentarer:

  1. En fantastisk bokomtale som gir meg lysten til å lese denne boka på nytt!

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk Rose-Marie, hyggelig å høre :o) En så vidtfavnende, krevende og dyptpløyende bok er det lenge siden jeg har lest. Jeg var i utgangspunktet skeptisk til hele boka, for jeg har kun lest Elskede Sputnik av Murakami tidligere og den likte jeg ikke noe særlig. Dette ble en gedigen opptur for mitt vedkommende, og boka gav meg definitivt et nytt syn på forfatteren. Det tar litt tid å fordøye en slik bok, og jeg kjenner den vokser på meg. Nå er jeg spent på å lese omtalene fra de andre i lesesirkelen. Jeg tror dette er en bok som frembringer mange meninger :o)

      Slett
  2. Det var spennende å lese omtalen din av denne boka! Jeg leste den for andre gang i fjor og som deg satt jeg igjen med mange ambivalente følelser til slutt. Jeg måtte smile av irritasjonsmomentene dine. For meg var det disse punktene som på en absolutt absurd måte gjorde boka så fantastisk! :) Jeg kan ikke forklare hvorfor...

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg husker omtalen din av boka! Den fikk meg til å bli skikkelig nysgjerrig på Murakami til tross for at min første bok av forfatteren ikke akkurat falt i smak! Kafka sitter ennå i hodet, og det som jeg kaller irritasjonsmomenter er definitivt med på å prege boka og den spesielle stemningen som ligger over hele historien. Det skulle vært fantastisk, som du sa, og lese denne på originalspråket. Den er garantert enda mer "twilight zone" da. Kafka var ei flott bok som jeg definitivt kommer til å ta opp igjen senere i livet. Ikke mange bøkene jeg sier det med, men her var så mange lag med interessante ideer og konspter at jeg tror jeg vil finne noe nytt med boka hver gang jeg leser den på ny. Ikke mange bøker som er slik! Så irritasjonsmomentene var vel like mye oppmerksomhetsskapende som irriterende, og historien ville nok ikke vært så spesiell uten :o)

      Slett
    2. Bøker jeg lese igjen leser jeg ofte med fem års mellomrom. Så da blir det nok fem nye år til jeg leser boka igjen :) Gleder meg! Og jeg er så glad for at lesesirkelen tok tak i nettopp denne romanen, for det var utrolig flott med så mange ulike innspill!

      Slett
  3. God omtale! Du får meg til å gå tilbake til teksten i tankene og lete etter alt det menigsfulle du finner, men jeg greier fremdeles ikke se det. Jeg har rett og slett ikke vært på den samme reisen som deg. Tror jeg har lett etter den rustne spikeren gjennom nesten 600 sider uten å finne den - også var den her hele tiden.

    Jeg deler imidlertid alle irritasjonsmomentene dine, uten at jeg har skrevet om akkurat dem. Jeg liker heller ikke dialektskrift, noe jeg mange ganger skulle ønske jeg gjorde, det er bare slitsomt. Men det får være måte på hvor mye negativitet jeg skulle lire av meg, så jeg valgte meg ut noen andre punkter å klage på i min omtale ;)

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg tror man enten finner spiker'n eller så går man rett forbi. Det jeg imidlertid liker veldig godt med Murakami's bøker er at de får leseren til å syns noe. Mene noe. Sterkt! De enten irriterer, provoserer eller gleder. Det syns jeg er flott. Jeg var veldig spent på hva andre lesere syns om boka, og gleder meg til de resterende omtalene :o)

      Slett
  4. Ambivalent er bare fornavnet på mitt forhold til Murakami og nettopp derfor har jeg gledet meg til denne sirkelrunden - endelig kommer svarene på alt det jeg ikke fikk med meg. Ser jo at du har forstått og fått med deg det meste, det sier jeg selvfølgelig uten å ha forstått noe -)
    Veldig fin omtale.

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for det, Ingalill. Om jeg har forstått og fått med meg det meste vet jeg imidlertid ikke. Jeg føler hele boka er som en løk med flere lag å utforske. Jeg har latt meg flyte med i det diffuse Murakami-universet og tillatt ham å påvirke meg der jeg har vært åpen for teksten. Ser at det finnes like mange tolkninger og meninger om denne boka som det er lesere i lesesirkelen. Genial bok å starte året med - uansett om man likte den eller ei.

      Slett
  5. Først: Takk for det du skriver om omtalen min til boken! Jeg må si at jeg var spent på om andre leste boken slik jeg gjorde, følte på en måte at jeg var på villspor siden det er så mye mystikk og mange gåter. Dette så jeg likevel på som en del av reisen til det indre jeg.

    Så: Å lese boken var absolutt en utfordrende leseopplevelse, som du sier!
    Det du har skrevet om Kafka på stranden liker jeg veldig godt, "den som forventer en tilnærmet realistisk historie her har kommet til en noe feil adresse" . Dette var mitt første møte med Murakami og det du kaller hans drømmeaktige skrivestil, men jeg skjønner godt ditt ambivalente forhold til boken. Særlig det med oversettelsen og dialektene, og at det så mange gåter som ikke blir besvart. Men sånn er jo livet, ikke sant! At boken fikk deg til å le, tenke, grøsse og fundere - ja! Og derfor vil jeg også anbefale boken til andre.

    Gratulerer med nittenårsdagen :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk takk Melusine! Nittenåringen er nå behørig feiret med kaker i fleng, gaver og hele familien på besøk i pendlerboligen min. Trangt om plassen, men der det er hjerterom osv :o) Nå koser jeg meg med de andre bokomtalene. Her er det mange meninger, og hver nye omtale jeg leser gir meg nye tanker om boka. Herlig når Kafka på Stranden blir lest med så mange og så forskjellige "briller"!

      Slett
    2. Ja, jeg må si det er spennende og interessant å se alle disse ulike oppfatningene av boken! Får meg til å lure på om det er slik med de andre Murakami-bøkene også.

      Slett
    3. Mye mulig. Jeg vet jeg ikke er en uforbeholden Murakami-fan, for jeg likte ikke Elskede Sputnik noe særlig. Ser imidlertid ikke bort fra at de som ikke likte Kafka-boka muligens liker den :o) Gikk fra en Murakami-bok på Notabene-salget idag. Jeg har overdosert en smule, og trenger laaang Murakami-pause nå..

      Slett
    4. Hm, ja jeg tenkte å få lest 1Q84 om ikke altfor lenge hvis jeg kan få skvist den inn blant de andre skal-lese-bøkene for dette året. Uansett blir det interessant å se hvordan jeg opplever den, spesielt nå etter å ha lest Line sitt innlegg om boken. Et veldig interessant perspektiv hun har!

      Slett
  6. Jeg bøyer meg i støvet! For en fantastisk og grundig omtale, Marianne! Jeg elsket boka, men jeg syntes det var veldig vanskelig å skrive ned hva som gjorde at jeg likte den så godt. Jeg tror kanskje jeg fokuserte mer på min leseopplevelse av den, selv om jeg helt klart ser det du skriver om Kafkas reise i det indre. Kjempebra!

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for det Silje. Jeg syns også at boka var vanskelig å skrive om, for det var så mange måter å angripe den på. Nå surfer jeg rundt og leser de andre bokomtalene, og det er fornøyelige å se de forskjellige og ikke minst sterke reaksjonene som boka gir. Jeg ser vi to har samme oppfattelse av boka, og det du skriver her: "Det er litt som med en David Lynch film; du må godta premissene og la deg føre og forføre inn i et helt nytt univers for at det skal funke,.." - ja det er helt riktig, og skrevet på en veldig god måte. Har du ikke den vinklingen så tror jeg man får en helt annen leseopplevelse. En flott bok å starte lesesirkelåret med! :o)

      Slett
  7. Utrolig godt skrevet, Marianne! Jeg har veldig lite positivt å si om boken, annet enn at de absurditetene du nevner er blant de få tingene jeg liker ved den. Ikke kattemyrdingen til Johnnie Walker, that is, men Colonel Sanders elsket jeg! Jeg irriterer meg grenseløst over dialektene i boken, og kan ikke fatte hvorfor oversettere insisterer på å bruke norske dialekter i sammenhenger hvor de åpenbart ikke hører hjemme. For øvrig klarer jeg ikke å finne noen dybde i dette her, jeg synes alt bare er overflate og litterære grep.

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for det, Line - selv om vi ikke har samme oppfatning av boka :o) Dette er kanskje en av de gangene jeg er glad for at jeg ikke har den tunge litteraturviter-kompetansen i ryggsekken. Jeg sklir nemlig lett og elegant forbi spissfindige tolkningsteknikker og tar den diffuse drømmeverdenen for gitt. Jeg interesserer meg ikke for om alt er logisk eller kan måtelig relateres til det realistiske. Jeg følte jeg befant meg i en twilight zone da jeg leste boka, og Siljes Skriblerier sa det så treffende at jeg siterer henne: "Det er litt som med en David Lynch film; du må godta premissene og la deg føre og forføre inn i et helt nytt univers for at det skal funke, og det var nettopp det jeg gjorde.." Takk for flott første-bok-ut i 2013, Line. Jeg elsker bøker som skaper reaksjoner i alle retninger !!!

      Slett
  8. For en bra omtale! Selv om jeg ikke er enig i alt. Jeg digget boka! Må nok lese den noen ganger til tenker jeg. Føler jeg har gått glipp av mye.

    Har vært så spent på hva dere andre syntes.
    Jeg har ikke irritert meg over de samme tingene som andre ser jeg. Det er mer typografi og valg av versaler og minuskler som irriterer.

    Det som først og fremst gjør at jeg digger boken er at jeg synes det så mange lag her. Jeg liker at den engasjerer og får meg til å tenke.

    Som sagt, jeg synes du har skrevet en veldig fin omtale.

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for det, Karete. Hyggelig å høre :-) Ja denne boka er som en løk, og etterhvert som man skreller av lag så dukker det opp nye - på uventet sted og i ukjent tid. Dette er definitivt ikke en forutsigbar bok med en konkret start, kronologisk og realistisk/fornuftig innhold og en konkret slutt. Dette er en underlig reise i tid, sinn og rom og jeg tror man må være helt åpen for å kunne ta inn over seg alle de merverdighetene som boka inneholder. Nå er jeg en stor tilhenger av Tor Åge Bringsværd, og "Slipp håndtaket før du vrir" gav meg samme følelsen. Enten liker man boka, eller så syns man den er flat, tåpelig og uten givende innhold. Valget er opp til leseren, og jeg digget begge disse bøkene :o)

      Slett
  9. Flott omtale! "irritasjonsmomentene drypper som en utett kran...." - herlig!
    Jeg skjønner nå hva du mente med at vi nok har hatt ganske lik opplevelse av denne boken. Jeg er også veldig ambivalent. Du setter fingeren på mange punkter jeg også reagerte på. jeg vet ikke om jeg hadde kunnet lese denne boken anderledes, men hvis jeg leser mer av Murakami en annen gang, skal jeg bare åpne og ta imot, og heller konkludere etterpå.
    Det er litt spennende med bøker der vi merker våre behov for logikk og en slags orden eller forutsigbarhet, og jeg kjente veldig på det behovet mitt her. Men jeg opplevde at Murakami spiller litt på det, at boken henger på det faktum at det er tusen små elementer som ikke henger spesielt sammen, men at leseren skal finne sin egen mening. En annen blogger sa at det er stor plass til leseren i boken, og det er forsåvidt sant..


    SvarSlett
    Svar
    1. Det siste du skriver der merket jeg meg også, men husker ikke hvilken blogger det var som skrev det. I Kafka var det definitivt stor plass til leseren, og gitt hvordan hver enkelt er skrudd sammen så vil det være store "tolknings"forskjeller også. En spennende bok og en pangstart for lesesirkelen i 2013 :o)

      Slett
  10. en fantastisk fin omtale. tusen takk for boken, eg har allerede lest et par hundre sider nå og fryder meg :D

    SvarSlett
    Svar
    1. Så utrolig kjekt å høre at du liker boka, for samlet så ser jeg vi er nokså delt i enten/eller :-)

      Slett

Legg gjerne igjen noen ord før du går :-)