Jeg hadde igrunnen bestemt meg for ikke å lese mer J.D. Salinger etter klassikeren
The Catcher in the Rye, men sånn går nu daga'n og
Franny and Zooey var plutselig "pensum". Denne gang noe mer forberedt på hva jeg kunne vente meg så likte jeg boka (eller, de to historiene) svært så mye bedre enn første bok ut fra forfatteren.
Boka handler i hovedsak om det kranglevorne søskenparet Franny og Zooey og resten av Glass-familien og er i utgangspunktet inndelt i to separate fortellinger,
Franny - som kom ut i 1955 som en kortroman og
Zooey som ble utgitt et par år senere som en novelle. Boka ble første gang utgitt som en enhet i 1961. I første delen møter vi collegejenta Franny når hun besøker kjæresten sin Lane på universitetet for å overvære en viktig fotballmatch. Men under den forutgående lunchen viser hun stadig mer av sin avsky over de ifølge henne pompøse lærerne, falske ekspertene og de narcissistiske ambisjonene hun mener alle som underviser er i besittelse av. Selv kjæresten Lane føler hun avsky for, der han sitter og skryter over den litterære teksten han er blitt roset for av professorene på universitetet - jeg fikk en A så stort som et hus... Franny kan ikke utstå disse egoene og har begynt å vende seg mot teologien og the hun kaller "the Jesus prayer".
Zooey, den andre delen av romanen og dramaet, utspilles i Glass-familiens leilighet i New York hvor Franny har installert seg i stuens sofa og er på randen av nervøst sammenbrudd. Zooey er også hjemme, broren - som er en dyktig, ung skuespiller som kjederøyker sigarer og avslutter hver setning med "goddam". Zooey er på sin side konstant plaget av sine andre fem søsken som er vidt forskjellige - to er døde, en underviser, en driver et motell og en lever som munk. Moren Bessie er også på scenen, og det er slik jeg egentlig ser boka - som et drama, et skuespill som drives helt og holdent av dialoger, diskusjoner, argumentasjoner og krangling. Samtalene familiemedlemmene mellom foregår også i svært så begrensede rom - som på en liten restaurant, et lite baderom, i en stue etc. Små rom, men med store, vidtrekkende samtaler om kunnskap, teologi, skjønnheten i alle ting og forholdet til de eldre søsknene og hvordan deres oppdragelse har påvirket de to yngste - Franny og Zooey.
 |
J.D. Salinger
Bildekilde: wikipedia.org |
Dette er en helt spesiell roman, og med sine 170 små sider skulle man tro den var lettlest, men hey and behold - det er den slettes ikke. Dette familiedramaet er noe jeg aldri har lest tidligere, og det krever virkelig sin leser. Men i motsetning til Salingers Holden Caulfield i
The Catcher in the Rye så liker jeg disse karakterene svært så godt. Jeg kunne så absolutt tenke meg å bli bedre kjent med denne helt så spesielle familien Glass. Her er det nemlig stor takhøyde til tross for alle argumenter og diskusjoner og ikke minst Franny's (faktisk noe irriterende gjennkjennelige) halvveise nervøse sammenbrudd.
Salinger bruker mye kursiv for å sette trykk på
spesifikke deler av ord eller setninger, noe som gjør opplevelsen av lesningen svært spesiell. Det er som om man selv blir en del av skuespillet. Jeg liker denne drama-effekten merkelig godt, og kombinert med at det føles som om hele historien kun beveger seg fysisk lite og det i svært små og trange rom, så blir det veldig intimt. Som leser kan man nærme seg denne boka fra så mange aspekter egentlig - religion,
psykoanalyse, familieforhold, Zen og forståelsen for det dagligdagse. Og bare vent til du møter The Fat Lady :-) Jepp, en roman som sitter i lenge - om man liker den eller ei. Ei overraskende bok som jeg anbefaler!
Kilde: Egen bok - Utgitt første gang: 1961 - Språk: Engelsk - Kjøpt: Amazon - Sider: 190
Utfordring: Yale studier, Klassikere, GoodReads
 |
| Det nærmer seg :-) |
