1001-boka "To the Lighthouse" av Virginia Woolf

Dette er boka som lærte meg at det er mulig å nyte engelsk språk på samme måte som det er mulig å nyte en god rødvin - nemlig med flere sanser enn den åpenbare. Jeg gikk glipp av To the Lighthouse da den ble lest i lesesirkelen til Line ifjor, men kom heldigvis så langt dengang at boka havnet i hylla. To the Lighthouse er vel ei av de første engelske romanene - kanskje faktisk den eneste - som jeg har lest linje for linje, ofte høyt for meg selv inni hodet. Jeg ville rett og slett ikke gå glipp av en eneste nyanse i en eneste setning. Det sier sitt, for jeg er i utgangspunktet en speed-reader med store problemer med å senke lesehastigheten...

Denne ganske så lyriske og nostalgiske romanen finner jeg etterhvert ut er tredelt. I første del fokuserer historien på en familieferie i Skye. Vi møter familien Ramsay på sommerstedet sitt sammen med et utvalgt knippe gjester, en gruppe mennesker som ofte ferierer sammen her om sommeren. Handlingen sentrerer seg i all hovedsak rundt fru Ramsay og påvirkningen hun har på hele selskapet. Ingen ser ut for å være uberørt av henne, og de subtile endringene av spenninger og begivenheter mellom både herr og fru Ramsay og deres gjester blir utforsket på en svært så delikat måte. James, Ramsay-familiens yngste sønn, har et sterkt ønske om å besøke fyret, men hans far - en ganske så pompøs og filosofisk mann - virker fast bestemt på å skuffe ham.

I den andre og kortere delen av historien så kan det enklest beskrives at tiden går. Første verdenskrig starter og slutter. Flere i familien dør av forskjellige årsaker og herr Ramsay blir overlatt til seg selv og sitt tungsinn og selvmedlidenhet. I tredje og siste del blir vi tatt med til øya Skye flere år etter krigen. Sommerhuset har stått stengt etter fru Ramsay døde, og kun et eldre ektepar har hatt jobben med å være innom huset for å holde det sånn noenlunde i orden alle disse årene. Krigen har bragt med seg dramatiske endringer både for samfunnet og for Ramsay-familien, men en sommer velger herr Ramsay å vende tilbake med noen av sine gjenlevende venner og gjester samt sønnen James og hans søster. Omsider blir reisen ut til fyrtårnet gjort, dog under helt andre omstendigheter.

Virginia Woolf
wikipedia.org

Jeg har aldri opplevd å få presentert den indre dynamikken i en familie så nakent som i denne. Her gjør Woolf en nydelig jobb med personskildringene og blottlegger samtidig deler av sin egen barndom, for det sies at herr og fru Ramsay er basert tungt på hennes egne foreldre og forholdet dem imellom. Alle karakterene i historien har sin egen plass i den totale fortellingen, men tre skiller seg ut fra de andre. Det er selvfølgelig herr og fru Ramsay, men også den ​​ugifte amatørmalerinnen Lily Briscoe. Ved slutten av romanen føler jeg at jeg kjenner alle disse menneskene ned på det dypeste sjelsnivå, men mens de to kvinnene er skissert ganske så kjærlig så er herr Ramsey virkelig noe for seg selv. Også strålende presentert på sitt vis, men med slående emosjonelle og intellektuelle begrensninger. Herr Ramsay representerer på en måte den som kontrollerer og er overhodet i familien, men han blir også familiens bane - kravstor til det urimelige som han er, elendig sosialt fungerende, selvsentrert og egoistisk uten å se et snev av dette selv, samtidig som han er full av selvforakt og medlidenhet. Idag ville nok den godeste herr Ramsay passet godt inn i en asperger diagnose..

To the Lighthouse er nærmest lyrisk i stilen selv om den helt klart er en roman, og det litterære grepet som Woolf gjør virkelig så bra - og som preger hele boka - er fortellerteknikken. Historien er ikke en førstepersonsfortelling, men på en finurlig måte er den skrevet som en tredjepersonsfortelling som likevel inkluderer og utnytter kvalieter som ofte knyttes til jeg-formen. Woolf holder seg heller ikke kun til en tredjepersonsforteller, men veksler elegant mellom flere av karakterene, i tillegg til den ukjente fortelleren i teksten. Denne ukjente fortelleren gjør teksten ganske så spesiell, for vedkommende er på samme tid både upersonlig og anonym samt overalt nærværende og istand til uten varsel å gå fra tankene i hodet i en av karakterene direkte over til en av de andre - ofte i samme setning. Sprangene er forvirrende, men på samme tid også veldig interessante for de skaper stor dynamikk i en handling som egentlig ikke er særlig kompleks. Bruken av tid er også vesentlig i boka. Woolf starter med å bruke over 150 sider på skrive om en enkelt ettermiddag i september, mens hun i del 2 bruker like over 20 sider på å dekke et tidsrom på over 10 år. Den midterste delen i historien fungerer derfor som et mellomspill hvor meditasjon over tid, fravær og tap av mennesker står sentralt. Siste delen ser jeg på som botsøvelsen til herr Ramsay. Han tar omsider James med seg til fyrtårnet, noe som jeg ser på som et symbol på all den oppmerksomheten James ønsket seg fra sin far, men som han aldri fikk. Før nå i rimelig voksen ungdomsalder, hvor det kanskje var for sent?

Det som for meg gjorde boka mest bemerkelsesverdig var de rike detaljene, de fantastiske nyansene og den frodige innrammingen av historien. Dette er en bok som må leses sakte og nytes, på samme måte som man ville lese et langdikt. Faktisk kommer dette veldig nær å være til tider prosa poesi, som for eksempel i den nostalgiske delen "Time Passes," del 2 som er klemt mellom den første delen av romanen "The Window" og den siste delen "The Lighthouse". Dette var for meg en leseropplevelse av de virkelig store, og dersom du har noen som helst interesse i den menneskelige sjel, bør du definitivt lese boka. Anbefales virkelig!


Kilde: Egen pocketbok
Forlag: Penguin
Utgitt: 1964
Sideantall: 237
Språk: Engelsk
ISBN: 9780140274165

Utfordring: 1001-bøker, GoodReads

Andre bloggere om boka
Line
Anita på bloggen Artemisia
Books & Monica
Elida på bloggen My first, my last, my everything
Hedda på bloggen boktanker

Birthe på Melusinesplace

Link til hele filmen på YouTube