Atwood og Howey - Det finnes dystopier og dystopier

Jeg har de siste par årene fått det for meg å lese dystopier. Ikke fordi jeg personlig er spesielt glad i disse uønskede samfunnsmodellene, men innimellom er det fristende å lese noe helt annet. Noe sært. Noe svært så ikke-realistisk. Jeg tror jeg rett og slett for en kort periode har erstattet sci-fi med dystopi, og har gjort meg noen erfaringer. Dystopiene - som nesten uten unntak har vært trilogier - kan grovt sett kategoriseres i grupperingene 1) The Good - som The Hunger Games, 2) The Mediocre - som The Maze Runner og 3) The Evil - Divergent-serien. Påsken ble likevel dedikert dystopiene, og jeg fikk meg en overraskelse og to igjen gitt.

Først ut var sisteboka i Silo-serien - Dust - av Howey. Førsteboka Silo var nemlig virkelig lovende. Noe var skjedd ute i verden som gjorde at menneskenes eneste mulighet for overlevelse var å bo i siloer under jorden. Andreboka Shift gav oss foranledningen forut for at jordkloden var blitt et ubeboelig sted og dro historien videre. Faktisk en veldig bra bok to'ern også. Så komm bok 3 Dust. Denne fortsatte der andreboka sluttet, og lykkelig var jeg. Men så trakk det ut. Og trakk ut. Og det ble ord og avsnitt og sidespor og omkjøringer. Ja det var en rød tråd der. Ja, serien var faktisk god, men hvorfor føles det alltid i tredjeboka i slike dystopier som om at forfatteren egentlig ikke vet hvor han vil med historien? Hva er poenget, liksom? The Hunger Games gav oss en mørkere og mørkere Katniss, og avslutningen var ikke rosa. Den var lettere dyster, ikke sort, men kanskje  mellomgrå? Det ble en slags troverdig slutt på det hele, en konklusjon som viste at mennesker kun er mennesker, og at livet ikke nødvendig ender lykkelig for alle. Maze Runner hadde en grei oppbygning, grei gjennomføring og en ok slutt, uten at jeg nå lenger kan huske hva den gikk i(!)...noe som igjen sier mye om akkurat den dystopien... Divergent-seriens Allegiant-avslutning var så tam at den var til å grine av. Sentrale personer blir tatt livet av tilsynelatende kun for å oppnå action og tvinge fram reaksjoner, men man satt igjen med et ynkelig *pffft* likevel. Og så leste jeg som sagt Silo-serien. Med den mest rosa-rundt-bålet-titt-på-stjernene-sukk-sukk avslutningsscenen jeg har vært borti. Bevaremegvel og jøsses! Nå mener jeg ikke at dystopier må ende dystert, ei heller så forbasket realistisk, men det får være grenser for speidersang rundt bålet!! Spesielt etter at tredjeboka er tværet ut i alle retninger. Jeg kjenner jeg hisser meg opp her jeg sitter og ser på serien i et totalperspektiv. Den var så lovende! Og nokså annerledes! Arrghh! Likevel: likte jeg serien? Jeg likte mye. Jeg likte konseptet, jeg likte flere av karakterene, jeg aksepterte premissene for at verden ble som den ble, jeg likte også oppbygningen/tilbakeblikkene/synsvinklene/de store tidssprangene. Men hvorfor i all verdens land og rike kan ikke slutten av slike serier holde samme kvalitet som store deler av begynnelsen og i dette tilfellet til langt over midten? Jeg savner nå etterhvert en gjennomtenkt, gjennomarbeidet og ikke minst intelligent tanke bak det hele. Som kan gi meg noe. Lære meg noe mer enn at formålet helliger midlene, at "alt" går bra til slutt, ridende på elg, i solnedgang...!!!

Jeg har sterk tro på at Atwood kan gi meg noe annet!

Jeg startet nemlig på Margaret Atwood's Oryx and Crake nå i påsken. Atwood, som er en forfatter jeg begynner å sette særdeles stor pris på etter å ha lest The Handmaid's Tale og Alias Grace, har også skrevet en dystopisk trilogi hvor sisteboka i serien - MaddAddam - nettopp et kommet ut på norsk (2013 på engelsk). Eller - jeg vil heller kalle trilogien en dystopisk sci-fi. Handlingen er lagt til en nokså nær fremtid der jorden er overbefolket, klimaet er forandret, kjøtt blir dyrket på en særdeles interessant måte i laboratorium, genmanipulering av det meste er utbredt (hva med sauer med menneskehår og griser med evnen til strategisk planlegging) og idealmennesket synes å være konstruert, eller..(?). Flere uhell i forskningslaboratorier har gitt uante og skremmende, men også interessante resultater og jorden er totalt overbefolket. Det skorter på det meste, spesielt mat, og da er det mer enn litt interessant å være mainstream Jimmy og vennen til Crake. Crake er nemlig lynende intelligent og har et heller kreativt syn på hvordan samfunnet bør utvikle seg.

Historien blir i hovedsak fortalt av Snowman, best kjent som Jimmy før menneskeheten ble overveldet av en pest. Han sliter med å overleve i en verden der han kan være det siste eksisterende mennesket. Snowman sørger over tapet av sin beste venn Crake, og den vakre, men akk så unnvikende Oryx som de begge elsket høyt. I jakten på et svar på hvorfor Crake tok sine valg og verden endte som den gjorde legger Snowman ut på en reise sammen med the Crakers. Og mer vil jeg ikke fortelle om historiens gang. Den må rett og slett oppleves gjennom Jimmy's øyne via Atwoods eminente penn. Hun klarer nemlig med Oryx and Crake å skrive en førstebok i det jeg håper og tror blir den mest intelligente dystopien jeg har lest sålangt. Og det uten å ty til billige voldspoeng, massehysteri og (ihvertfall sålangt) uten blodige detaljer. Atwoods karakterer har alltid kjøtt på beina. Denne historien er intet unntak. Forfatteren klarer på en mesterlig måte å bygge opp både persongalleriet og forholdet dem i mellom på nesten poetisk vis. Dette er en stillferdig dystopisk roman, til tross for innholdet. Den er møysommelig bygget opp, og med et virkelig godt øye for detaljer så presenterer Atwood oss for hovedpersonene: Jimmy, den gjennomsnittlig intelligente gutten fra et dysfunksjonelt hjem der moren blir en aktiv samfunnsmotstander som ikke interesserer seg for sin sønn og til slutt stikker av fra familien. Piken Oryx, av ukjent opprinnelse (sannsynligvis asiat), som blir solgt til en hvit mann som tigger og sexslave i en alder av 5-6 år. Og Crake, den umåtelig intelligente aspergergutten som fungerer dårlig sosialt, men som har en helt klar mening om hvordan samfunnsutviklingen bør være - og som gjør noe med det. En spennende miks av forskjellige oppvekstvilkår, sosial tilpasningsdyktighet, manipulerende evner og seksuelt overtak. Til tross for alle spenningene som ligger mellom disse karakterene så klarer Atwood å holde handlingen "nedpå". Med lange tilbakeblikk på tiden forut før pesten, og korte glimt av nåtiden så tegner forfatteren  etterhvert et mer og mer tydelig bilde av hvordan livet er blitt på jorda. Mesteparten sett gjennom Jimmy's øyne og følt gjennom Jimmy's kropp. Dette er virkelig bra.

Margaret Atwood
Bildekilde: stuff.co.nz

Jeg har lært at litterære dystopier oftest har som motiv negative og foruroligende samfunn som kan være satiriske vrangbilder av forfatterens (og i dette tilfellet da også vår) samtid eller advarsler mot potensielle samfunnsmessige utviklinger. Samfunnet Atwood beskriver vil jeg påstå er en videreutvikling av hvordan vi lever idag. Stadig flere mennesker befolker jorda. Mangelen på mat og olje begynner tydelig å vise seg. Droner overtar både overvåkning og krig, og man begynner å bli mer enn litt slepphendte med genmodifisering av mat. Det er et kraftig gufs av gjenkjennelse over dette. Så hvordan vil livet vårt på jorda ende? Vil noen ta et avgjørende ansvar for å få oss på rett kjøl? Her har Silo-serien til Howey og Atwood's trilogi en stor fellesnevner. Noen tar ansvaret - riktignok på forskjellig måte - men noe må jo gjøres! Så kan jo vi (som meg som leser serien nå i 2015) tenke litt over hvordan man - kanskje - kan unngå drastiske tiltak...

Anbefaler jeg Oryx and Crake? Så absolutt! Dette lover virkelig virkelig bra. Jeg tror ikke serien passer dem som ønsker fast paced action. Dette er en mer dyptgående serie som kryper innpå leseren mer enn å skremme ved første øyekast. Det er slike bøker jeg kan få dårlig nattesøvn av... Og nå står bok 2 - Flommens År (på norsk) - og venter på meg i bokhylla. Det gledes! Og så er det fredag! :o)

Kilde: Egen e-bok
Forlag: Anchor, kjøpt på Amazon
Utgitt: 2004
Sideantall papirbok: 389
Språk: Engelsk
ISBN: 978-0385721677
Utfordring: GoodReads