Boka in question handler om Ignatius J. Reilly, en særdeles spesiell mann på 30 som ennå bor på gutterommet hjemme hos sin mor. Ignatius er usannsynlig doven, ganske så overvektig, frittalende og utadvent så det holder, men merkelig privat likevel. Han har absolutt ingenting imot å gjøre seg bemerket på de mest besynderlige vis, men føler seg likevel veldig ofte fremmedgjort. Ignatius er rett og slett en underlig skrue av en mann. Etter å ha forårsaket at økonomien til den lille familien henger i en tynn tråd så blir Ignatius beordret av sin mor til å komme seg ut å få seg en jobb, en hvilken som helst lavstatusjobb bare han kan bidra med penger til husholdet. Ignatius, som etter uhorvelig mange år på universitetet har klart å få seg en magistergrad (akademisk grad i humanistiske og naturvitenskapelige fag), synes absolutt ikke noe om ta jobber han er overkvalifisert for. Han innser imidlertid også selv at han er altfor lat til å ha en tilnærmet normal jobb. Ignatius får omsider jobb som arkivar hos buksefabrikanten Levy Pants. Her ender han opp med å egge svarte arbeidere til opprør på det mest absurde vis. Han mister naturlig nok jobben. Neste jobb han forsøker seg på er som pølseselger. Her spiser han imidlertid flere pølser enn han selger, og var han feit tidligere så blir han definitivt ikke bedre nå. Han hisser på seg både kunder og sjef og blir selvfølgelig sparket herfra også. Det topper seg helt når han ender opp med å demonstrere på en strippeklubb mot det han syns er særdeles usedelig oppførsel, hvorpå han blir fysisk kastet på gaten og bildet av ham i rennesteinen havner i avisen. Gjennom hele boka korresponderer han med Myrna Minkoff, en dame han tidligere gikk på universitetet med og sannsynligvis den eneste jenta som noen gang - bortsett fra hans mor - har gitt Ignatius oppmerksomhet og kreditt for hans noe underlig kreative og spesielle holdninger.
Og så red de inn i solnedgangen...? The end...
Tja.. hva skal jeg si. Det er ikke ofte jeg sitter igjen etter endt bok og rett og slett er tom i hodet! Jeg trodde i utgangspunktet på salgsargumentet en av etterkrigstidens morsomste romaner, men forstår nå at jeg enten a) overhode ikke eier humor, b) at humoren er så subtil at jeg ikke ser den (selv om historien er en av de minst subtile jeg har lest ever) eller c) at humoren er så komplisert at jeg ikke forstår den. Selv holder jeg en knapp på alternativ d) dette er ikke ei morsom bok! Jeg finner den rett og slett verken morsom eller satirisk. Boka er imidlertid veldig godt skrevet - det skal Toole ha. Selv om jeg denne gang var lat og leste den oversatte versjonen av A Confederacy of Dunces så skal jeg ærlig si at jeg nøt språket. Det flyter og er nær poesi enkelte steder til tross for den absurde historien boka forteller. For meg kan imidlertid ikke ei bok flyte på godt språk dersom den ikke har noe innhold, eller et poeng. Absurde settinger, flate karakterer (alle unntatt Ignatius that is), manglende humor og driv. Kanskje karakterene, som Ignatius sin mor, politimannen, hans mors venninne og nattklubbeieren Lana Lee skulle være ekstreme karrikaturer, men de fungerte ikke for meg. En av de få personlighetene jeg likte var den sprø, gamle regnskapsdamen miss Trixie med kjøpetenner og et elsk/hat forhold til det å bli pensjonert. Henne var det en viss snert over, og jeg skal innrømme jeg flirte av reaksjonene hennes mer enn en gang. Men det er det hele.
 |
| Bildekilde: wikipedia |
Anbefaler jeg boka? Det spørsmålet er vanskelig. Jeg anbefaler den definitivt ikke som en morsom og satirisk roman. Til det fant jeg den altfor tragisk. Den er tung, men med noen humoristiske innslag. Absurde situasjoner finnes det nok av, og liker man absurditeter kombinert med tragikomikk - så ja, da kan vel kanskje boka passe for dem. Likte jeg boka? Nei. Jeg slet meg gjennom siste halvdel bare fordi jeg hadde bestemt meg for å fullføre. Jeg ventet på noe som aldri skjedde. Og da slutten kom så hang den fullstendig i løse luften. Hadde Toole planlagt en oppfølger om boka var gitt ut mens han levde? Ja si det. Jeg var ferdig med boka for en uke siden og håpet på at den ville vokse noe på meg. Nope.
Kilde: Egen bok
Forlag: Tiden
Språk: Norsk
Sideantall: 341
ISBN: 810049615
Utfordring: Lesesirkel, 1001-bøker, GoodReads
 |
| Den Dominikanske Republikk |
Marianne, det var en fin omtale, spesielt den delen om den ensommme mannen og autismen. Det var jo egentlig fryktelig trist og uansett hvordan du vrir og vender på det er det ikke noe moro her. Jeg lo ikke mye til Fleksnes heller, de er jo soulsmates. Ensomhet og mangel på know-how i verden. Likevel kom jeg ikke lenger enn til kapittel 3. Det ble rett og slett for mye.
SvarSlettGod tid spart! Dette var enda ei bok jeg ikke hadde plukket opp på egenhånd. Jeg kan imidlertid ikke forstå, at selv om boka ble returnert gang på gang på gang så klarte en fyr å få gitt ut papirsidene etter Toole's død. Hvorfor? Var Moder'n rett og slett mer pågående og sta enn meg? Det er helt fantastisk at et verk som ikke noen ville ta i med en fjernstyrt ildtang engang plutselig skulle ende opp som Pulitzer pris vinnende materiale?! Verden kan ennå bedras. Jeg ser virkelig fram til de andre omtalene og håper noen andre fant det jeg selv ikke så..
SlettJeg ser at vi har tenkt mye det samme om flere av de samme momentene- selv om totalopplevelsen vår ble forskjellig.
SvarSlettJeg likte boka, dvs jeg synes den var god, selv om den var både tragisk og komisk (tragedie og komedie hånd i hånd-- Galgenhumor er heller ikke ukjent fenomen blant folk som sliter veldig, eller blant folk som jobber med folk som sliter veldig, noe jeg kjenner godt igjen i mitt yrke.)
God omtale, selv om du ikke likte boka.
Takk for det Anita. Jeg syns det var kjekt å lese din omtale som var positiv vinklet. Selv fant jeg bare at tragedien overskygget det meste dessverre. Fikk en forkjærlighet for miss Trixie med kjøpetennene riktignok, men det var det hele. Dersom jeg i utgangspunktet ikke var blitt fortalt at dette var "kanskje etterkrigstidens morsomste roman" så tror jeg kanskje at jeg ikke hadde blitt såpass lunken til hele boka. Jeg forventet noe totalt annet enn jeg fikk, og det var nok med på å skape problemet mitt med boka.
SlettSupert innlegg, Marianne, og veldig interessant å lese om hvorfor du ikke likte boken. Jeg tipper at jeg ville ha reagert omtrent som deg hvis jeg hadde fortsatt å lese, for jeg klarer heller ikke å le av mennesker som sliter, særlig ikke når forfatteren tok livet sitt. Bortsett fra Elling, da, han er unntaket. Men han er skildret med så mye varme og klokskap at det blir noe annet. Det kommer kanskje an på hvor sympatien og komedien ligger - i eller utenfor karakteren? Jeg syntes bare boka virket veldig trist, under alt det absurde.
SvarSlettBoka var veldig trist, og som jeg nevnte for Anita så kan det være det faktum at jeg forventet noe (for meg og min humor) morsomt og dryppende satirisk, men fikk det komplett motsatte som gjorde at jeg ble forvirret og deprimert av hele boka. Enkelte steder syns jeg den var direkte ond, og kontrasten mot at dette skulle være morsomt ble rett og slett makaber for meg. Likevel igjen en interessant lesesirkelbok fordi den skaper et så sprikende elsk/hat forhold mellom de forskjellige leserne ser jeg. Mye bedre enn om boka bare hadde gått rett i den grå masse av intetsigende lesestoff!
SlettJeg syns det er interessant at vi har helt forskjellige meninger om karakterene - jeg likte ikke Ignatius, men jeg elsket de andre. Og når jeg tenker etter så er vel Myrna den egentlige helten? Jeg lo av en del ting, og det meste var vel av språket som redder boka.
SvarSlettJa det er veldig så interessant, og kanskje det mest interessante med hele boka - det at vi lesere leser den med helt forskjellige øyne. Det gjør jo nesten boka god igjen ;) Enig med deg når det gjelder Myrna. Jeg orket ikke fokusere så mye på henne i omtalen, men hun er jo den eneste livlinen som Ignatius har. Den som hele tiden irriterer/inspirerer/provoserer ham på en Ignatius-normal måte. En slags livslinje som konstant ligger i periferien som han kan hekte seg på når verden koker rundt ørene. I ettertid ser jeg at jeg burde fokusert mer på Myrna, da ville det kommet noe positivt ut av omtalen min også.
SlettHm, nå ble jeg faktisk veldig interessert i denne boka! Av og til er det omtalene av bøkene vi ikke likte som blir de beste, og denne omtalen synes jeg var glitrende, Marianne:) Jeg fikk veldig lyst til å lese selv, og gjøre meg opp min egen mening. Takk!
SvarSlettP.S: Har forresten fikset Berlin-posten min nå, håper den funker og at du har lyst til å komme tilbake og legge igjen kommentaren du planla:)
Ikke egnet som strandlektyre - det har vi vel alle konstatert, men til høsten en gråværsdag, ja da kan du jo prøve ;) Interessant å høre at min lettere negative omtale inspirerer!
SlettJeg merket meg at Anita nevnte Fleksnes ang denne boken, det fikk meg til å tenke på det du sa om autisme og at mange mennesker opplever livet slik Igantius gjør, pluss og minus. Det er interessant at du nevner Minkoff som den eneste jenta som har gitt ham oppmerksomhet bortsett fra moren, og slik er det ofte for originalene. Man finner sine egenartede, men det er ikke alltid man ser det før en krise oppstår. Jeg vil si at "en av etterkrigstidens morsomste romaner" er feilaktig siden boken er mer tragikomisk, og det tragiske er lagt mer vekt på enn de humoristiske. Samtidig blir det komisk for "de andre" å lese om denne eksentriske karakteren - som satire synes jeg den passer bra :)
SvarSlettEtter frustrasjonen nå har lagt seg etter å ha lest boka så ser jeg at den jo faktisk passer veldig bra som satire. Jeg ble imidlertid så fokusert på personen Ignatius at alt annet forsvant i sympatien og tragedien. Jeg ser jeg heller ikke takler å lese om at enkelte mennesker ler av dem som er annerledes. Som setter seg på sin hest høyt hevet over det de selv definerer som normalen. Jeg har selv et par veldig sære, men desto skjønnere personer i nær omgangskrets som har mer enn litt til felles med den godeste Ignatius. Jeg ble nok en smule uber-hårsår av hele boka :)
SlettJeg hadde også mest Ignatius i fokus, og etterhvert ble det til at jeg satt og sa halvhøyt for meg selv at nå! nå må du ikke dumme deg ut igjen! Og jeg er enig i kommentaren din til Line at man forventer noe hylende morsomt, men får det motsatte - og når jeg tenker meg om ligger kanskje satiren i hvordan samfunnet oppfatter og behandler folk som er annerledes. Heldigvis er situasjonen annerledes nå :)
Slett