tirsdag 16. desember 2014

Biografisirkelen Imot Naturen av Tomas Espedal



Det er biografisirkel hos Ingalill, og forfattere står på menyen. Jeg hadde ingen problemer med å velge min denne gang. Det ble en vaskeekte bergenser! 

Tomas Espedal er kjent for sine sjangerdiffuse, selvbiografiske og selvutleverende romaner. Den Brageprisvinnende Imot naturen fra 2011 er ei av disse. Det snodige med Espedal sine selvutleverende bøker er at de kun tar for seg deler av forfatterens liv. I og for seg smart økonomisk, for istedenfor å gi ut ei bok - en selvbiografi - så spinner Espedal de enkelte bøkene sine rundt utvalgte hendelser i livet sitt. Vi får med andre ord servert forfatteren stykkevis og delt istedenfor som en hel kronologisk fortelling. I denne som i flere av hans bøker tar Espedal i bruk en rekke forskjellige selvfremstillende skrivemåter, og både selvbiografi, dagbok og reiseskildring er representert blant disse. Dette er min første selvbiografi i biografisirkelen, og jeg må virkelig si at Espedal er noe for seg selv... Eller er kanskje selvbiografier mer interessante fordi man føler man får førstehåndskjennskap til subjektet, ufiltrert? En ting er ihvertfall sikkert - Espedal serverer virkelig ufiltrert, det skal han ha! (Og så fortrenger jeg Paul de Man og hans teori at  alle selvbiografier i det store og hele er fiksjon...)

Sex and drugs and rock'n roll...
 Imot naturen åpner med en underlig paratekst fra Samuel Beckett (ja, nettopp "Waiting for Godot"-Beckett), og jeg begriper i utgangspunktet ikke bæret av hva jeg kommer til å bli servert på de neste sidene. Det viser seg imidlertid raskt at Espedal i denne boka blant annet innsirkler kjærlighetsforholdet til en meget yngre kvinne samt hans egen intense lykke og etterhvert bunnløse kjærlighetssorg når forholdet går i oppløsning. Og detaljene, de sparer han definitivt ikke på. Vi møter nemlig Espedal på nyttårsfest, han har fått den unge kvinnen med seg inn på et bibliotek og her står definitivt ikke Ann Radcliffe på leselisten! Ikke noe dveling ved dydige 1800-talls skjørtekanter nei, her blir det rå sex, underkastelse, maskebruk og binding - for ikke å snakke om sniffing av narkotika fra nakne kropper. I pinlige detaljer! Du verden for en selvutlevering! Her er ikke Espedal spesielt blyg, det skal han ha! Likevel blir ikke denne introduksjonen til selve historien verken spekulativ eller klein. Espedal speiler nemlig forholdet sitt - den gamle mannen og den unge kvinnen - mot kjærlighetsforholdet mellom 1100-tallets Pierre Abélard (38) og hans 16 år gamle elskerinne Héloise. Og senere også mot Ovid-diktet Kunsten å elske (skrevet år 18 e.kr). Og det blir nesten poesi! Det hele er faktisk en ganske så mektig opplevelse!


Tomas Espedal
Bildekilde: bt.no
Boka tar ikke kun for seg kjærlighetsforholdet til Janne. Espedal forteller også om sitt syn på det å arbeide - arbeidet i fabrikken hvor han jobbet i ung alder, arbeidet med å få sine kjærlighetsforhold til å fungere og ikke minst skrivearbeidet sitt - hva som motiverer ham, hvilke rom han trives best å skrive i og hvorfor og arbeidet med å leve livet i samsvar med både naturen og samfunnets normer. Og nettopp her ligger vinklingen - og tittelen på boka: Imot Naturen blir nå begripelig. Espedal føler nemlig selv at han lever imot naturen. At det er naturstridig at en "gammel" mann på 48 år lever i et forhold med en kvinne tidlig i tyveårene. Det er ei bok om å forlate og bli forlatt, og beskrivelsene hans av tap - både av moren som døde, ekskonen som forlot ham, kjæresten som etterhvert ikke ville mer og en datter som blir voksen og flytter hjemmefra er hjerteskjærende og såre. Deler av boka er rett og slett litterært nydelig og sterkt poetisk til tider. De første to kapitlene som foregår i biblioteket og den andre på fabrikken hvor forfatteren arbeidet som 16-åring er intense og dro meg like inn i Espedals univers. Duverden - det var like før jeg ble glad i mannen!

Boka er merkelig nok sjangermessig delt i to - selv om begge delene er like selvutleverende. Første delen, ca 3/4 av boka, er skrevet som en retrospektiv fortelling med varierende allvitende fortellerstemme. Både førstepersonfortelleren "jeg" og tredjepersonfortelleren "den gamle mannen" er like synlige. Noe å legge merke til er at Espedal vipper over i den mye mer distanserte tredjepersonsfortelleren når det er de råeste detaljene som serveres. De mer trivielle håndterer han som "jeg". Det er likevel liten tvil om at det er Tomas Espedal som skriver om seg selv i denne delen av boka.  Den siste fjerdedelen av boka er imidlertid i dagboksform. Her blir fortellermåten mye mindre strukturert, som i enhver dagbok. Med fraser istedenfor setninger. Uforståelige utbrudd og hentydninger. Espedal er i dyp sorg etter bruddet med Janne, og jeg må si - jeg har aldri lest noen som har skrevet både så nydelig og pinlig utleverende om sorg. Jeg ble helfrelst Espedal-fan etter denne boka, og leste Imot Kunsten like etterpå. Det er  noe med forfatterens skrivestil og den nakne ærligheten som han serverer som treffer meg rett i hjertet. Boka anbefales så absolutt på det sterkeste, og jeg er blitt så hektet på Espedal at han blir mitt bacheloroppgaveprosjekt til våren med boka Gå. Eller kunsten å leve et villt og poetisk liv. Jeg gleder meg virkelig! :o)


Kilde: Egen pensumbok
Utgitt: 2011
Forlag: Gyldendal
Sideantall: 165
ISBN: 9788205423268
Utfordring: Biosirkel, Norske forfattere, GoodReads


Nytt bekjentskap
Monitor Lizzard i Lumpini Park, Bangkok




14 kommentarer:

  1. Marianne: jeg har aldri lest noe av Espedal, men jeg tør liksom ikke helt heller, er redd jeg ikke skal forstå hva han skriver :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg forstår akkurat hva du mener! Jeg har vært "der" med Espedal hele livet jeg også. Det var kun da jeg fikk ham som pensum at jeg leste første boka fra forfatteren. Han er noe helt annet enn jeg forestilte meg. Jeg forstår jo knapt hva han vil fram til i intervjuer på TV og i annen litterær sammenheng der jeg har hørt og sett ham prate, men bøkene er noe helt annet. Mer en blanding av forståelig poesi og romanformen. Kritikeren Sindre Hovdenakk har skrevet bakpå denne boka: "Imot Naturen er en av årets sterkeste og mest originale utgivelser". Jeg er helt enig, og det fra meg - som sukket tungt jeg så jeg måtte lese ham :o)

      Slett
  2. Nå hadde jeg allerede planlagt Chaplin som bartemann, (hvor skal man ellers putte inn Charlie lizm), men det kommer da andre katergorier, og det sier jeg - selv om det sitter langt inne med Espedal. Du får han jo til å høres spiselig ut. Og det er ikke fordi jeg var snurt kulturkjerring og mente han var - u-spiselig - jeg leste tross alt Bergeners og syntes den var grei - men det var også nok. Litt mett av dette reveal-all-bio-kjøret - forkledd som romaner. Etter seks kamper knaus var suget etter ekte fiksjon (om det finnes) stort. Men nå Marianne, etter denne glødende (svært velskrevne) rapporten - skal jeg jammen lese likevel - ihvertfall ei.
    (Men det kan hende jeg gjør det i hemmelighet)

    Appropo dette med selvbiografier - har jeg - basert på de jeg har lest - funnet de dårligere enn både crossovers og mer standardbiografier, fordi de jeg har lest om - eh Tommy Lee - ikke hadde nok selvinnsikt og evnen til seleksjon - alt blir like viktig uten et ytre blikk. Teorien nå er at det forandrer seg når det gjelder forfattere - fordi de kan skrive - og ikke er prisgitt andres penn - og/eller de som velger sin biograf med OMHU. (En klage jeg føler jeg har framsett ofte i denne sirkelen.)

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg er noe heldigere enn deg, for jeg har ikke lest ei eneste Knaus-bok og har derfor unngått reveal-all bio-kjøret som han satte igang. Knaus vil heller ikke bli lest... så jeg kan ikke påberope meg at Espedal er bedre enn Naousgaaaard (som Canada-naboen ustanselig kaller ham). Espedal er lett fordøyelig, og kort. Kanskje like mange bøker og vel så det, men de er i underkant av 200 korte, små sider de fleste. Smuglesing er tillatt, men jeg krever en innrømmelse i etterkant. Husk, det var du som innførte tvangsbegrepet!

      Jeg kan være enig i at man bør holde seg til selvbiografier fra forfattere. Spesielt om man kvalitetsmessig skal sammenlikne dem med Tommy-rock'n-roll-Lee. Nå har jeg ikke lest selve biografien hans, men kan ikke helt se at han klarer å nærme seg verken Knaus eller Espedal sitt nivå... Det er også viktig å kunne se seg selv både utenfra og innenfra, og der syns jeg den godeste Tomas skårer høyt. Nå er det imidlertid juletre og innkjøp av thai-ingredienser som får prioriteringen foran alle leseprosjekter, MEN jeg skal ha Storytel og Kepler med Stalker på øret. Det blir en fin onsdagsettermiddag -)

      Slett
    2. Har Stalker kommet på Storytel? (renberg må da vike)

      Slett
    3. Stalker er på Storytel med Ivar Nergaard som innleser. Gresselig spennende :D

      Slett
    4. Så bra! Trodde den ikke kom før i januar..

      Slett
  3. Hm, nå ble jeg nysgjerrig.. Tematisk altså, selv om jeg har vansker med å se for meg Espedal sniffe kokain på den yngre nakne damen.. Er det seg selv han skriver om ,sånn i det hele ,eller blander han dikt og sannhet..? Får meg også til å tenke på Ørstavik, tematikk; kjærlighetssorg og ærlighet, har du lest hennes siste?
    Og er en selvbiografi roman en selvbiografi? Er Knausgårds MinKamp-serie selvbiografier, selv om de er selvbiografiske? Hva sier litteraturvitenskapen om dette? Ha en flotters kveld og ferie Marianne.:)

    SvarSlett
    Svar
    1. Er Knausgårds MinKamp-serie selvbiografier, _fordi_ (bør det stå) de er selvbiografiske?

      Slett
    2. Litteraturvitenskapen har to divergerende teoretikere på selvbiografi-fronten Anita. Mitt forrige blogginnlegg tok for seg disse, Philippe Lejeune som kontraktsfester hva som betegner en selvbiografi og Paul de Man som sier at en selvbiografi aldri kan være helt sann og argumenterer for dette synet. Interessante teorier og teoretikere begge to. Er du nysgjerrig på å gå teoretikerne i sømmene så har jeg lagt linker til deres teser nederst i det forrige blogginnlegget. Ikke forvent deg sengelektyre... tungt, men interessant. Ifølge Lejeune er Knaus-serien en selvbiografi, for bøkene oppfyller alle de kontraktsfestede kravene til en selvbiografi. Samtidig så påstår de Man at en selvbiografi aldri kan gi et korrekt bilde av et levd liv, ergo så er alle selvbiografier fiksjon til en viss grad. Og all fiksjon har derfor også et snev av selvbiografisk innhold i seg, fordi skjønnlitterære romaner alltid vil speile større eller mindre deler av forfatteren som har skrevet romanen enten vedkommende vil det eller ei. Om du ble så mye klokere av dette svaret vet jeg ikke, men de store teoretikerne på området diskuterer dette og er ikke enige... -)

      Slett
    3. ...og nei, har ikke lest Ørstavik's seneste. I år har det i all hovedsak stått pensumlitteratur på planen. Espedal spesielt og selvfremstillende litteratur generelt har vært pensum dette semesteret. En flotters julefeiring og ferie på deg også Anita!

      Slett
    4. Takk, jeg fikk svar på det jeg lurte på.:) Takk.

      Slett
  4. Interessant. Jeg må si at jeg pleide å ignorere Espedal på grunn av omtalen og ting tang jeg har hørt fra venner og venners venner i forlagsbransjen. Ikke sensasjonelle ting, men han er omgitt av en aura som er Knausgaardisk (eller er det omvendt?), og jeg liker at mine forfattere er mer jordnære. Ikke høytidelige og eksentriske. Men jeg er nå en omvendt. I hvert fall når det gjelder hans forfatterskap.

    SvarSlett
    Svar
    1. Heisan. Jeg tror det er viktig å skille personen Espedal fra forfatteren Espedal. Det er nemlig en felle det er lett å gå i. Når det gjelder Espedal så har han kommet med noen uheldige uttalelser i all offentlighet som ikke er enkle å svelge, spesielt for kulturkjerringer på 50. Jeg nekter å la meg påvirke av allmuen, selv om jeg må innrømme jeg hadde mine betenkeligheter før jeg begynte på forfatterskapet hans. Jeg ble som du ser veldig positivt overrasket og lærte nok en gang noe nytt. Som bestemora mi sa: Man skal ikke skue hunden på hårene (selv om det er fristende ;-)

      Slett

LinkWithin

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...