Om kunsten å lese og skrive av Olof Lagercrantz

Jeg hopper mellom sjangere for tiden. Sci-fi, krim, humor, diktsamlinger og nå sakprosa om lesing og skriving. Det betyr bare at jeg er kommet inn i normaldriv og engasjement igjen. Det tok sin tid.. men gu korr herrrligt :-)

Siste bok ut er denne lille boka fra svenske Lagercrantz som kom ut i 1985 og ble skrevet da forfatteren selv var 74 år. Det er ei bok jeg aldri hadde funnet fram til på egenhånd, så takk og lov for engasjerte bokbloggere som gir meg haugevis av fantastisk gode lesetips. Denne gang var det Marianne Augusta. Boka handler, som tittelen tilsier, om lese- og skrivekunsten. Kanskje ikke en bok for alle, men dersom du interesserer deg for hva det er som skjer når vi leser så kan denne boka være en fin inngangsportal.

"Hva skjer når vi leser? Øyet følger svarte bokstavtegn på det hvite papiret fra venstre mot høyre, igjen og igjen. Og skikkelser, natur eller tanker som en annen har tenkt, nylig eller for tusen år siden, trer frem i vår fantasi. Det er et større under enn at man har fått såkorn fra faraoenes gravkamre til å spire. Og likevel skjer det hvert eneste øyeblikk."

Ovennevnte er innledningen til boka hvor Lagercranz forteller om hva han har oppdaget og husker best fra sitt liv som leser og forfatter. Han øser av erfaringer og betraktninger og knytter også disse opp til to forfattere som han selv har studert inngående - August Strindberg, som regnes for Sveriges mest betydningsfulle forfatter og Joseph Conrad, den polsk-britiske forfatteren som bla. er kjent for bøkene Heart of Darkness og Lord Jim. Selv har jeg ikke lest Strindberg, men postkoloniale Conrad var veldig aktuell da jeg studerte den europeiske modernismen på UiS i 2016.

Har jeg lært å bli en bedre skribent av å lese denne lille boka? Kanskje ikke, men den inspirerer definitivt til mer lesing og skriving. Og til slutt noe det er verd å tenke litt over. En forfatter...

"...skriver bare halve boken. Den andre halvdelen må leseren ta hånd om. Hvis femti prosent av en bok er skrevet av leseren, blir følgene at boken blir bedre jo mer begavet denne leseren er, og jo mer kjærlighet han legger i lesingen. Måtte Gud gi oss alle som skriver gode lesere!"

Ballen er nå din :-)

Kilde: egen bok - Utgitt: 1985 - Sider: 68 - Forlag: Bokvennen - Sjanger: Sakprosa

Whistler, Canada
Hit kommer vi oss ikke 2021-sesongen :-/

"How to read literature" av Terry Eagleton

Man skulle trodd at etter 46 år som leser så hadde jeg peiling på hvordan man leser og ikke behøvde å lære akkurat det, men - man lærer så lenge man har lever osv. Denne boka kom jeg over da jeg valset rundt i Barnes & Noble ifjor. Spesielt gode write-ups, og "seriously good fun ... it fizzes and explodes with ideas". Virkelig? Med Norsk Litteraturhistorie fritt etter hukommelsen temmelig ferskt i minnet så måtte den jo prøves. Målsetning for året er å lese flere litteraturfagbøker.

Den enkleste måten å presentere How to read literature på er å sammenlikne den med Nærum si bok. De er nemlig veldig forskjellige. Der hvor kravet til å kunne lite og nada av litteraturhistorie/klassikere på forhånd hos Nærum, var det et absolutt must i Eagleton-boka. For å forstå og sette i perspektiv alle de svært så gode eksemplene forfatteren benyttet for å understreke og belyse et poeng så var det et must å kjenne sine klassikere. I hovedsak sine engelske klassikere, gudsjelov, og dem viste det seg at jeg faktisk har lest flere av enn jeg i utgangspunktet trodde.

Terry Eagleton
Bildekilde: swansea.ac.uk

Så hva kunne How to read literature hjelpe meg med? Ganske mye, viste det seg. Boka fokuserte nemlig på fem kapittel (her oversatt): Åpninger, Karakterer, Fortellermåte, Tolkning og Verdi. I hver av kapitlene kom forfatteren med svært gode eksempler på følgende: Hvilke åpninger som var mest effektive, mao: hvordan starter ei bok, og hvordan kan starten alene gi en god indikasjon på hvordan boka vil fortsette? I kapittelet Karakterer så fikk jeg god innsikt i hva som er god og mindre god karakterisering. Eksemplene var tydelige og gjenkjennelige, og jeg forstod med en gang hva forfatteren mente. Fortellermåte/narrative sa mye om forskjellige teknikker og hvordan de kan påvirke/påvirker hvordan man engasjerer seg i en historie, og hvorfor. Kapittelet om Tolkning var en høydare, hvor Eagleton brukte barnesangen Bæ, bæ, lille lam som utgangseksempel. Ikke bare lærerikt, men svært morsomt både skrevet og poengtert.  Siste kapittelet Verdi/value tok for seg hva det er som gjør litteratur god, dårlig eller rett og slett bare likegyldig. Både sett i lys av teksten i seg selv og ikke minst tiden den ble skrevet i. Er gamle klassikere like gode for lesere i nåtid som den var i samtiden den ble skrevet? Ja/nei og hvorfor (ikke)?

Her var det SVÆRT mye å ta til seg. Terry Eagleton er professor i engelsk litteratur og har over 40 bøker bak seg som spenner over svært mange felt, som litteraturteori, postmodernisme, politikk, religion og ideologi. Han har en svær sekk å velge fra rent faglig. Det som imidlertid gjorde boka for meg, i tillegg til innholdet, var måten forfatteren presenterte dette i utgangspunktet kanskje temmelig tørre stoffet på. Boka er nemlig lettlest, morsom(!), har skikkelig tydelige og gode eksempel og ikke minst så er de personlige kommentarene til Eagleton til å flire seg skakk av oppi all seriøsiteten. For det ER ei god bok, en slags Engelsk Litteratur 101.

The Guardian sa følgende om boka da den kom ut: "A personable stroll ... The best jokes are also critical observations..."

Anbefales!

Kilde: egen bok - Utgitt: 2013 - Forlag: Yale University Press - Språk: Engelsk - Sider: 206
Utfordring: GoodReads, Litteraturfagbok, Kaosutfordringen

Fag idag
Universitetet i Oslo

"Norsk litteraturhistorie fritt etter hukommelsen" av Knut Nærum

Jeg tenkte her for noen dager siden at jeg må lirke leselysten over på litteraturfaget igjen, men å starte direkte med ei fagbok ble litt brå start. Helt til jeg fant denne svært så morsomme inngangen til norsk litteraturhistorie. Nå liker jeg svært godt Knut Nærum, da. Humoren hans går hånd i hanske med min, og jeg må si at jeg lo høyt av denne boka. Ikke bare flere ganger, men nokså på det jevne gjennom hele den norske litteraturhistorien. Helt fra 10-12.000 år f.kr opp til 2008, da boka ble utgitt.

Nærum setter scenen perfekt før boka starter (ja, jeg lyttet til denne boka fra Storytel, lest av forfatteren):

"Dette er en bok for deg som kan litt. Altfor mange litteraturhistorier forutsetter at leseren kan norsk litteratur på rams. Denne litteraturhistorien er for deg som mener å ha vært borti Ibsen på videregående. Du som lot deg verve inn i Bokklubben Nye Bøker av søsteren din for at hun skulle få det blå koppesettet som vervepremie. Du som gjerne skulle ha lest mer, men ikke helt vet hvordan du skal begynne."

Tar du tegningen? Jepp, dette er Nærum-humor. Men likevel faglig forbausende interessant. Det er rett og slett en fascinerende gjennomgang av norsk litteraturhistorie, og så er det opp til leseren da - å ta Nærum i fleip blant all fakta. Flere av de store, norske forfatterne opp gjennom tidene får nemlig gjennomgå: Kjartan Fløgstad, Jan Kjærstad, Ingvar Ambjørnsen og ikke minst Dag Solstad. Men han starter ikke der. Som Stavanger Aftenblad så treffende skrev:

Knut Nærum
Bildekilde: forfatterforeningen.no

"Til å være en ettbindshistoriker går Nærum grundig til verks. Han åpner med å avlive myten om at de første menneskene kom til Norge omtrent 12.000 år før Kristus. Kristus kom jo aldri til Norge. Etter dette går det slag i slag gjennom steinalder og sagatid fram til gullalder og bokklubbens blå koppesett. Fra andre, mer tradisjonelle, litteraturhistorier vet vi at Ibsen var en slik regelmessig gjest på Grand Café at man kunne stille klokken etter ham. Mindre kjent er det at han også ble brukt som utgangspunkt for den internasjonale meteren. «En delegasjon fra Paris kom på årlig besøk til Kristiania for å måle ham. Dette tok slutt i 1896, da Ibsen av uforklarlige grunner hadde begynt å krympe. Noen år senere døde forfatteren av naturlige årsaker, mett av dage, rik og knøttliten» skriver Nærum."  

Nå lyttet jeg til denne boka, og fikk Nærums temmelig så satiriske stemme i perfekt symbiose med det han selv har skrevet. For meg var det en absolutt høydare. For samboen her i huset, en hoderistende opplevelse. "Er du sikker på at det er norsk litteraturhistorie du lytter til?" Jepp. Det var nettopp det det var. 

Så vil du ha noen festlige, lærerike og hoderistende lyttetimer på øret. Velg denne! For meg ble den en innertier, og en fin overgang til neste fagbok ut: "How to read literature" av Terry Eagleton.

Kilde: Storytel - Lydbok utgitt: 2010 - Forlag:  CappelenDamm - Tid: 4t59
Utfordring: GoodReads, Nye Norske

Churros
Nok en perfekt symbiose :-)

.