Jeg tror dette må være tiårets lesecomeback og oppstandelse fra de sløve. September måned har ikke bare tent lese- og skrivegnisten igjen. Det føles nesten som jeg har fått energien min fullstendig tilbake også. En overskuddsenergi jeg faktisk trodde hadde parkert med alderen. Fritt sitert fra Kapittel så er september måneden som bokstavelig talt startet med en meter og endte med en klem. Eller et smell. Alternativt fyrverkeri? Fest ble det ihvertfall lørdag over hele landet. Kulturlivet har gjenoppstått. Og jeg med det! O'lykke.
Jeg har lest tjue bøker denne måneden. Jepp. Tjue. Har ikke hendt på tiår. Hver og ei av dem skal få noen ord. Bare fordi.
Det ligger mye variert i lista under her. Krim, thriller, sci-fi, tegneserie, sakprosa, Booker-bok etc. Fortsetter det sånn så kan dette bli tidenes litterære høst. Tjohei :-)
Wells har tidligere skrevet fire kortere romaner om protagonisten sin, Murderbot - en menneske/robot/assassin-for-hire. De kortere bøkene var kreative og for meg nyskapende. Dette er den første boka i normallengde. Historien til Murderbot bygger på seg, men jeg likte kanskje de kortere historiene bedre? Det er spenning, space, mellommenneskelige relasjoner og kameratskap som før, men noe mangler. Eller, blir bare dradd ut over flere sider? Jeg er nokså sikker på at forlegger (om hun har en?) kunne kuttet Network Effect ned til Wells' normale kortlengde, uten å ha mistet for mye. Det er kommet ut ei "fullversjon" bok til i serien. Skal gi den en sjanse. Tror jeg.
Dette var ei bok som både overrasket, imponerte og rørte meg mye mer enn jeg hadde forutsett. Historien, som er skrevet på nydelig versemål, fortelles av 12-13 år gamle June. Ei ung syrisk jente som sammen med sin gravide mor flytter fra et krigsrammet Syria til onkelen og hans familie som bor i Cincinatti, USA. Det er blitt for usikkert for dem å bo hjemme, broren er involvert i opprøret mot regimet og faren har butikken som han fremdeles må drive.
Dette var rett og slett en fantastisk flott historie. Overbevisende og
autentisk og fyllt med omtanke, humor og besluttsomhet. Man glemmer man
leser versemål, denne boka griper deg i all sin enkelhet. Jeg skal
definitivt lese mer fra Jasmine Warga. (Link til omtale her)
Så til en lokal skribent og journalist som jobber i Stavanger Aftenblad. Jeg liker godt tekstene til Omdal, og han har skrevet en rekke bøker dedikert byen vår. Boka har undertittelen Den overraskende historien om alt vi kan takke Stavanger for og beskriver hvordan byen de siste 150 år har representert Norge i miniatyr. Både innen kultur, politikk og økonomi.
Her var det noen store nyheter og mange små nyheter som jeg ikke kjente til. Alt beskrevet med Omdals stødige penn. Første delen av boka - før oljen ble oppdaget i Nordsjøen - ble for meg litt springende og hang noe mindre sammen. Mer som kortere informasjonsbolker innenfor sine gitte områder. Men fra ca 1965 (da jeg ble født i selvsamme by) og fremover i tid så ble Stavangers historie mye mer sammenhengende og interessant. Omdal er et godt tiår eldre enn meg, og det skinner gjennom at denne perioden også er mer spennende å skrive om.
Jeg likte boka svært godt. Med en far som jobbet på Kværner Rosenberg fra 1962 - 2004 og var med på utviklingen fra skipsbyggertiden til boreplattformer i Nordsjøen så ble boka en spennende reise, og et fint tilskudd til TV-serien Lykkeland som også tar for seg samme periode. Fin bok, men kanskje bittelitt mer interessant for oss som er oppvokst i byen?
I løpet av fire intervjuer/samtaler prøver Marit Eikemo, Anders Heger, Kim Hiorthøy & Egil Halmøy og Finn Skårderud å sirkle inn forfatteren som med andreboka si - Naiv.Super - ble gjort til talsmann for en hel generasjon. I tillegg til å bli kjent med forfatteren Loe får vi også et lite innblikk i privatlivet og særegenhetene hans. Spesielt i den lange samtalen med Hiorthøy & Halmøy trer privatpersonen Loe mye tydeligere fram enn jeg har opplevd i tidligere intervjuer.
Vil du bli bedre kjent med Loe er dette boka du
skal lese. Et sammendrag er umulig. (Link til omtale her)
Dette er den personlige historien til Shanmugaratnam. Historien om hvor han var og refleksjoner han gjorde seg både under og etter 22. juli. En historie han i bokform forteller til sine barn så de ikke skal glemme. Boka er en tidskapsel som både rommer tiden under og etter angrepet, men som også har referanser til andre ytterliggående hendelser og relevante pekere mot en rekke litteratur rundt temaet rasisme/antirasisme.
Interessant, velskrevet, sterk og tankevekkende. George Floyds siste ord før han døde var I can't breathe. Les Vi puster fortsatt !
Audun Mortensens tiende utgivelse er en samling forventninger til teknologiske løsninger på menneskelige problemer. Boka var ikke helt det jeg forventet, for å si det pent. Der jeg så for meg en slags løs drøfting av teknologi fikk jeg istedenfor 351 mer eller mindre morsomme punkt hvor alle starter med setningen "Ny teknologi..." Eksempler:
- ... gjør at telefonen kan brukes som luftavfukter
- ... gjør at toppledere kan utføre arbeidsoppgavene sine via telepati
- ... holder øynene dine oppe når du nyser
- ... lar deg fritt justere temperamentet til barnet ditt
Joda, flere av dem var nokså morsomme. Men..tja :-)
Jeg digger de realistiske og terminologikorrekte thrillerne til Karlsson. Jeg har sagt det tidligere, og jeg sier det igjen. Har du ikke lest noe fra ham så les nå! Med hands-on erfaring fra hærens befalsskole og som avdelingsleder i Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap har han tyngde så det holder fagmessig. Og mannen kan skrive! Karlsson er på høyde med de aller aller beste.
Med denne boka starter Karlsson en ny serie med Ida Vinterdal i hovedrollen. Det dukker også opp flere kjenninger fra de tidligere bøkene hans. For 75 år siden frigjorde russiske soldater Kirkenes. Nå er de tilbake. Norge balanserer på grensen av krig. NATO splittes av interne stridigheter. Kun en liten gruppe norske spesialsoldater kan forhindre katastrofen. Alt starter med en alvorlig ulykke i den russiske industribyen Nikel, like ved grensen til Norge. Jeg var all over Nord-Norge denne sommeren og befant meg akkurat der russerne i historien kom seg over grensa. Liker du thrillere? Les!
Denne boka inneholder kun ett dikt, nemlig diktet Amanda Gorman skrev og leste opp under innsettelsen av Joe Biden som president i USA. Et dikt som gjorde inntrykk på en hel verden og hvor sentrale deler ble skrevet som en reaksjon på stormingen av den amerikanske kongressen i januar 2021.
Da jeg så og hørte diktet opplest på TV ble jeg like imponert som resten av verden. Jeg ble imidlertid ikke like grepet da jeg lånte boka og leste diktet på ny. Rart? Tydeligvis ikke veldig rart, for omstendighetene hadde seg sånn at politisk poesi var et eget arrangement på Kapittel. Der også diktet til Gorman ble diskutert. Både forfatter Samaya Jirde Ali og Carmona-Alvarez snakket rett fra levra da de faktisk slaktet diktet til Gorman. Ingen av dem likte det, og syns det falt rett gjennom da de leste det i papirformat. Begge var likevel enige i at diktet passet som hånd i hanske for situasjonen det ble lest, men at The hill we climb ikke tålte å bli tatt ut av sammenhengen - folkehavet, situasjonen og ikke minst fjernet fra avsenderen, Gorman selv. Utrolig interessant diskusjon. Og jeg var helt enig. Hva syns du?
Utrolig morsom og kul historisk gjennomgang av hvordan feminister gjennom historien er blitt spottet og trakassert over hele verden. Selvfølgelig av patriarkatet. Mennene. Som har forsøkt å heve seg over kvinnene. Alltid. Feminister er blitt stemplet som humørløse, sinte og lite attraktive. Likevel vokser det stadig opp nye generasjoner med kvinner som tør å kalle seg feminist med stolthet.Tegningene og kommentarene som hører til i denne boka er ikke bare svært humoristiske, men gjengir også historien ned til minste detalj.
Teaser - en uttalelse fra Freud - så man ser hvilken type humor dette er. "En kvinne er en kastrert mann som lider av penismisunnelse". Jaddaaa! I slutten av boka kåres historiens...mannssjåvinist? Den som leser får se...eller, le :-)
Kjersti Rorgemoen - Eit praktisk menneske, Håpet og festen, Purkene snudde seg (Romaner)
Ny favoritt? Som oppgiring til Kapittel leste jeg Eit praktisk menneske fra Rorgemoen. Ei bok jeg i utgangspunktet syns var småhumoristisk og poengtert, men som liknet litt for mye på ei bok fra Agnes Ravatn (storfavoritt) til at jeg kunne gi den full pott. Greia er, at boka har vokst på meg. Mye. Såpass at jeg leste den nok en gang. Det skjer ikke for ofte! Og nå å jeg gå tilbake på egne ord. Boka er bra. Svært bra! (når jeg fjernet Ravatn fra likningen, som man jo må gjøre).
Historien handler om musealterapeuten Liv som jobber på et historisk museum i Avdalen. I et anfall av å ville bo i et museum istedenfor bare å jobbe i et så kjøper hun et nedfalls småbruk lengst oppe i dalen. Et småbruk som knapt henger sammen og uten å ha bilvei helt fram. Liv vil tilbake til gamle tider uten alskens hjelpemidler og leve enkelt.
Kjæresten hennes med lettstelt leilighet nede i bygda
er ikke helt på nett med ideen, men hva kan han si? Parallelt med
kjøpet av småbruket må Liv ta imot noen amerikanere som skal besøke
museumet og bli kjent med sine gamle røtter. Det oppstår selvfølgelig
komplikasjoner på flere nivå, og slutten - den er brå, men helt perfekt! Les boka! Gjør opp din egen mening. Forfatteren er utrolig kul, og nå forstår jeg humoren hennes skikkelig. Virkelig bra!
Om Håpet og festen siterer jeg Ane Farsethås, Morgenbladet
«Håpet og festen etablerer Kjersti Rorgemoen som et av våre beste håp
for den komiske romanen. Sjeldent gode setninger tilfører eksistensielt
trykk til historien om en ganske vanlig student med uvanlig velutviklede
observasjonsevner.» Sniker også inn et sitat fra Sandra Lillebø, Klassekampen:
«En liten roman med en språklig presisjon som gjør den like lettlest og
morsom som dyptloddende og tragisk.»
Purkene snudde seg er debuten til Rorgemoen. Den er litt mer fragmentert og inneholder små historier eller mer notater om livet til Magna Bekk, skrevet av Magna bekk. Ikke fullt så humoristisk som de to andre bøkene, men jeg ser godt i debutboka spirene til den humoren som traff meg i Eit praktisk menneske. Det er noe med innfallsvinkelen/skråblikket på situasjonene som gjør humoren til Rorgemoen. Forfatteren leste selv fra nyeste boka si på Kapittel, og når jeg hørte henne lese tekstene om jeg selv hadde lest så ser jeg definitivt humorkoplingen. Forfatter og boka passet utrolig godt sammen. Høres rart ut, men stemmer. Et spennende forfatterskap jeg skal følge!
Disse to bøkene har fått hver sine omtaler. Begge anbefales sterkt! Klikk på linkene.
- Annie Ernaux - Far | En kvinne (Roman/Selvbiografisk)
- Jan-Erik Fjell - Ringmannen (Krim/Thriller)
Denne boka gikk videre til kortlisten for Booker-prisen. Og boka tror jeg er en elsk/hat bok, helt avhengig av om man er glad i sære bøker eller ei. Denne var temmelig sær, og jeg elsket det! Hva som var sært? Vel, boka er på et vis delt i to, selv om delene henger sammen. I den første delen følger man mer eller mindre bevissthetsstrømmen til en kvinne i en temmelig manisk tilstand hvor hun fortløpende gir oss kommentarer til det hun leser på sosiale medier. Hvordan hun/vi(?) blir besatte og begynner å tro på ting som ikke er sanne bare fordi vi leser dem gjentatte ganger på nettet. Denne deler er skrevet i korte avsnitt som ofte ikke henger sammen.
Del to har et mer sammenhengende plott hvor hovedpersonen blir tante til et deformert barn. Dette barnet bringer henne tilbake til virkeligheten. Til en annen virkelighet enn den hun finner på nettet. For det er det jo noone som er talking about this... Slutten er absurd. Rar. Litt ekkel. Må leses. Kan ikke spoiles. Jeg lyttet til boka fra Audible. Flott innleser. Jeg er fremdeles forvirret - OG imponert - over denne boka. Men det er meg da :-)
DENNE er bra!!! Jeg har lest to bøker fra Isakstuen tidligere (Rase og Vær snill mot dyrene). Falt pladask for forfatteren. Nå er hun kommet med ny roman, og Pia Tjelta kjøpte filmrettighetene til boka før hun hadde lest den. Hadde kun hørt om innholdet og lest teaser. Boka er rå. Stikkord: Venninnefesten fra helvete. Ei bok om kontrollerende og intimiderende venninneforhold. Om å snakke fra levra. Om å ta opp det unevnelige. Om å drite i konsekvensene bare sannheten kommer ut. Kommer sannheten ut? Enetaler. Dialoger. Utbrudd. Venninne"drap".
Jeg hørte først Monica Isakstuen lese utdrag fra egen bok under Kapittel. Så traff forfatteren Pia Tjelta og Janne S. Drangsholt i en dialog rundt filmatisering. Der leste Pia de første 4-5 sidene av boka. DU.VERDEN.DEN.FILMEN.SKAL.JEG.SE - om det blir film utav det. Pia Tjelta var PERFEKT som kvinnen det handler om. Opplesingen var ustyrtelig morsom i alt gravalvoret. Isakstuen og Drangsholt flirte og lo og hele salen var bare DER. Boka anbefales. Komplett uten forbehold :-) Sjekk også linkene til Rase og Vær snill mot dyrene.
Klassisk Loe om familieløgn og samliv, teater og TV-kokken Nigella Lawson. Et surrealistisk sammensurium om en familie på fire som er på sommerferie i Garmisch Partenkirchen (Mixing Part). Mor elsker Tyskland og alt tysk, far Telemann er teater- og Nigella-fiksert så det holder - dog ikke hektet på det han kaller nazi-Tyskland, i det hele tatt. Mor går tur in den Alpen med naboen som hun jevnt og trutt freser over, far googler porno og dagdrømmer. Datter spiller tennis mot nazi-tysker (ifølge far) og bror henger på. Definitivt årets familieferie! Ja - dette er Loe, umiskjennelig og herlig absurd. Jeg ler og ler. Når Loe er tragisk er han best :-)
"Sitter du her og ser på pornografi?
Nei.
Hva gjør du, da?
Jeg tenker på teater.
Og
så lukker du pc-en hardt igjen når jeg kommer inn i rommet?
Ja.
Du skjønner at jeg blir mistenksom?
Ja. Men noen ganger når man tenker på teater må pc-en lukkes plutselig igjen. Sånn er det bare."
En helt ny norsk forfatter for meg. Litt usikker på hva jeg synes. Jeg fikk ikke helt grepet på historien. Godt språk, men den ble uforløst, på et vis. Noen som har lest Vintertonar?
Jeg siterer baksideteksten. "Kan ein reparere ein knust familie? «Eg ville fortelje mor si historie, vår historie. Men det blei for nært, for uforståeleg. Alt det svarte og kvite eg trudde eg skulle ta tak i, flaut meir og meir saman til utydelege gråtonar for kvar side eg las i bøkene. Kven var ho eigentleg?» Ein urovekkjande telefonsamtale driv Isak til å vende tilbake til bygda han vaks opp i, ein stad han for lengst trudde han hadde lagt bak seg. I møte med sin døyande far og søstera han aldri blir klok på, prøver han å komme nærmare si eiga historie: finne svar på kva som eigentleg skjedde med mora, og kven som har svike kven. Vintertonar er ei historie om sanning, løgn og løyndommar og om stilla som høyrer heime imellom."
Jeg pleier ofte være enig med Elin Brend Bjørhei i VG når det gjelder krim. Hun gav denne boka fra britiske Liz Moore en klokkeklar 6'er på terningen. Jeg er langt fra enig på alle punkt, selv om jeg har de fleste mot meg (ser jeg av omtaler/reviews på bla. Amazon). Omkvedet er varianter rundt utsagnet til Bjørhei: «Rusavhengighet og forholdet mellom to søstre står i fokus i denne hardslående og litterært gode noir-thrilleren. Realistiske og hjerteskjærende skildringer av karakterer og miljø, kombinert med overraskende vendepunkter, gjør dette til en bok som kryper under huden og blir værende der lenge etterpå.»
Dersom man fjerner ordet hardtslående så er jeg enig i første setningen. Dette er en litterært god noir-thriller (eller, ikke thriller i mine øyne da - men litterær). Realistisk er den kanskje, hjerteskjærende? Nope! Overraskende vendepunkt? Tja. Helt ok. Noen vendepunkt må det være i en krimthriller. Men under huden for å bli værende? Ikke i det hele tatt. Det er en lettbeint, lettlest (pga stadige tidshopp tilbake i tid og svært korte kapittel) og helt gjennomsnittlig kombinert krim/oppvekstroman med traumatisk bakgrunn i mine øyne. Mer er det ikke. Eller - er det noe jeg ikke ser her? Utfordre meg gjerne.
Her derimot, her kan kan jeg sette en stor tommel opp. Rosenfeldt - mannen bak den ufattelig bra serien Broen og den kanskje litt mindre kjente, men likevel svært gode TV-serien Marcella (også på Netflix) - er i gang med et nytt prosjekt - Ulvesommer - som er første boka i en helt ny serie med Hanna Wester i hovedrollen. Serien starter dramatisk med en død ulv som blir funnet med menneskerester i magen. Vi befinner oss denne gang i byen Haparanda på grensen mellom Finland og Sverige. Det viser seg etterhvert at den avdøde har tilknytning til en narkohandel i Finland med forgreininger i flere retninger.
Jeg vil ikke spoile innholdet, men kan si såpass at Rosenfeldt gjør en mesterlig jobb med karakteroppbygningen i denne første boka. Her er det nok å ta tak i for fremtidige bøker i serien. For at det blir flere legger ikke forfatteren skjul på. Fem eller seks. Kanskje åtte bøker? Jeg skriver så lenge leserne syns det er gøy å følge med, sier han i et intervju. Aner jeg en ny filmatisering uti framtiden et sted? Det er ihvertfall ikke tvil om at han har hooket denne leseren med både krok, søkke og snøre. Har du ennå ikke lest serien han skrev med Michael Hjorth om Sebastian Bergmann? Da har du myyye godt til gode. Anbefales!!
