Veke 53 av Agnes Ravatn

Debutromanen til Agnes Ravatn handler om ei uke i livet til lærer Georg Ulveset - en middelaldrende lektor med nedrykk etter et par heller uheldige situasjoner i elevsammenheng. En lektor som en desember klarer å prestere og komme dritings på jobb siste skoledag før juleferien etter en litt vel fuktig kveld på byen dagen før.  

Georg er skilt, gikk glipp av sin store kjærlighet i ungdommen (som han møtte da han var utro mot sin daværende kjæreste), har en voksen datter han knapt nok ser, en kompis som får kreft og en far som etterhvert dør. Ikke akkurat bildet på en oppløftende tilværelse. Pluss på for mye drikke på det jevne og fare for oppsigelse, og du har en akademiker (riktignok oppegående) i fritt fall.

Det er vanskelig å sammenikne Veke 53 med de siste to bøkene jeg leste fra Ravatn, essaysamlingen Verda er ein Skandale og den populærfilosofiske Stoisk Uro. Veke 53 minner mer om Fugletribunalet, boka som gjorde meg Ravatn-frelst i utgangspunktet, men uten å ha den helt samme overbevisningen og intensiteten. Misforstå meg riktig. Veke 53 er en svært god debutroman. Jeg har bare lest den i kronologisk feil rekkefølge, en utfordring jeg ofte befinner meg i når jeg finner nye (for meg) forfattere og bestemmer meg for å ta for meg hele bibliografien deres. Før eller siden kommer jeg jo da til førsteboka :-)

Det er modig og dyktig gjort av Ravatn å velge en hovedperson som er så fullstendig forskjellig fra henne selv og likevel komme unna med en troverdig historie. For jeg tror på ironiske og sarkastiske lektor Ulveset og livssituasjonen hans. Jeg forstår hvordan han og kompisen kan havne på nachspiel med to unge jenter og leke flasketuten-peker-på og likevel komme unna med æren nesten i behold. Jeg føler med Georg, og på mange måter representerer han (kanskje?) den gjennomsnittlige, fraskilte midtlivskrisemannen i all sin sørgmodige prakt.

Går det bra til slutt?

Kilde: biblioteket - Utgitt: 2007 - Forlag: Det norske samlaget - Språk: Nynorsk - Sider: 19
Sjanger: Roman

Kveldsturene langs fjorden
er magiske i dette vinterværet

Oppsummering Januar

Januar endte til slutt opp med å bli en strålende start på 2021. Alle kom seg friske og raske gjennom både reise, jule- og nyttårsfeiring. Og som ekstrabonus fikk jeg beholde studinen hjemme 2 uker ekstra siden det (enda) ikke er lov med oppmøte på høgskolen i Sogndal.

Det er blitt god lesing og mange besøk på biblioteket i Stavanger (Sølvberget) til nå i år. Jeg får lite inspirasjon av å besøke det lokale biblioteket på Jørpeland - det er for lite og utstillingen/presentasjonen av bøker for snever - så derfor har jeg bestemt meg for å spandere én dag i uka til storbyen. For de av dere som ikke bor her - nå har Statens Vegvesen omsider fått orden i systemene sine og begynner å ta betaling for tunnellen under fjorden som skiller meg og oss fra de og dem i storbyen. Innkrevingssystemet har vært ikke-eksisterende i 14 måneder, så vi har vel igrunnen vært svært så heldige. Fom 1.feb blir det imidlertid betaling, så da er å cashe ut 238,- for en tur/retur til biblioteket. Pluss parkering og piggdekkgebyr i Stavanger. Man skal være rik for å få litterært påfyll :-)  Jada - jeg vet jeg kan bestille bøker fra laptop'en i soffen og få dem levert til Jørpeland, men det er ikke DET som er poenget. Nok sagt om den saken.

Så hva har jeg lest i januar? (Bøkene i fet skrift har link til egen bokomtale)

• Morten Wintervold: Oldemor, du er med barn
  
  • En svært spesiell diktsamling, ikke helt min greie
• Eline Lund Fjæren: Klokken og Sengen
• Jon Fosse: Sebastian i Draum
• J.K. Rowling: Harry Potter and the Goblet of Fire
  
  • Man kan godt være voksen og lytte til Harry Potter ;-) (4.boka i serien)
• Ian McEwan: The Cement Garden
  
  • Bok i Elidas 1001-lesesirkel
• Per Schreiner: Dagen før Halv Tre
• Lone Aburas: Det er et Jeg som Snakker
  
  • Politisk og poetisk protesttale, litterært essay, skrevet av en mørkhudet, bestemt dansk forfatter. Veldig bra!
• Hanne Ørstavik: Ti Amo
• Martha Wells: Artificial Condition
• Fredrik Backman: Folk med Angst
  
  • Småmorsom roman om et bankran, en gisselsituasjon og ei bru
• Marguerite Duras: Å Skrive
  
  • Vant denne søte, lille boka hos Augusta på bloggen Augusta Skriver. En personlig tekst hvor Duras reflekterer over egen skriveprosess. Inspirerende!
    
• Karoline Brændjord: Jeg vil Våkne til Verden
  
  • Aldeles nydelig diktsamling!
• Eivind Riise Hauge: Korrektur av et Sorgens Kapittel
• Matt Haig: The Midnight Library
  

Med andre ord litt av hvert, men ikke akkurat det jeg var på jakt etter når det gjaldt diktsamlinger. I Diktlesesirkelen til Anita skulle vi lese kjærlighetsdikt. So far, no suksess. Wintervold var ikke det jeg trodde, og selv om Jeg vil våkne til verden av Brændjord var nydelig god, så handlet den om bearbeidelsen av selvmord i nær familie. Jon Fosse sin gjendiktning av Georg Trakl var kanskje ikke akkurat en samling kjærlighetsdikt, men diktsamlingen inneholdt likevel enkelte dikt med stor kjærlighet til naturen, så kanskje denne diktsamlingen er innafor hos Anita for januar? Jeg håper i det stille på aksept, for tre diktsamlinger på en mnd  er ikke bare-bare her i heimen..

Når det gjelder lydbøker så har jeg "bare" lyttet ferdig 2 stk ila januar. Det er fordi jeg har A Promised Land skrevet og innlest av Barack Obama på øret. Og for en nytelse! Han kan virkelig lese - OG skrive. Boka er på nærmere 800 sider, så den blir lest i små biter. Ellers blir det for mye politikk å ta inn over seg på én gang. Men du verden så god boka er. Anbefales! Jeg lytter til den fra Audible. Som Amazon Prime kunde får man ei bok gratis på Audible pr mnd, og jeg valgte meg Obama som januars godbit.

Ebokhyllami er også på Instagram, og der har jeg blitt MYE flinkere til å legge ut bøkene jeg leser. Av og til utdrag av bokomtalen her på bloggen, andre ganger legger jeg ut bøker som jeg ikke skriver komplette omtaler om på bloggen her. Ikke nødvendigvis fordi bøkene ikke er gode, men fordi tiden (og lysten) ikke alltid strekker til en mer gjennomtenkt omtale. Sjekk meg gjerne der. Jada, jeg heter selvfølgelig ebokhyllami der også :-)

Jeg har også begynt å benytte mitt eget regneark (igjen) for å notere ned hva jeg leser, hvilke bøker jeg skriver om, hvor jeg har fått tak i bøkene og (kremt) også hvor mange bøker jeg har kjøpt inneværende måned. Dette for (kanskje) å få litt bedre kontroll?

Tallenes tale er som følger:

• Antall bøker lest: 14
• Antall sider lest:  2471
  
• Fordeling: 7 av menn, 7 av kvinner
• Sjanger: 8 romaner, 2 essay, 3 diktsamlinger, 1 sci-fi
• Språk: 9 norsk, 1 nynorsk, 4 engelsk
• Kilde: 8 biblioteket, 2 Storytel, 1 leseeks, 1 gave, 2 kjøpt
• Totalt antall kjøpte bøker i januar: 11 nye, 3 brukte

Jeg blogger ikke om hva bøkene koster, men vær sikker, jeg har prisen i lista til oppgjørets time 31.12...

Og SÅ har jeg omsider gjort noe med designet på bloggen her. Ikke fordi det var dårlig, men nå har jeg hatt samme designet i en evighet - sannsynligvis siden oppstarten av blogge i 2011 - og jeg begynte faktisk å bli temmelig lei av å se det samme. På tide med noe HELT nytt. Gi gjerne lyd om noe ikke funker helt. Jeg ser sitater blir noe rart foreløpig. Fix in the making!

Nå er jeg lynklar for februar. Jeg har bøker planlagt allerede, og så mistenker jeg at noen flere er på vei til en postkasse nær meg? Hu heeeei.... :-)

Ha en fin lesemåned alle!

Fine og inspirerende Duras-boka!

The Midnight Library av Matt Haig

Jeg skal innrømme det. Det var tittelen som tok meg først. En bokelskers våte drøm. Som Murakamis The Strange Library. Er jeg virkelig så lettsolgt på tittel? Ja, hehe. Når det er sagt så vant også boka The Goodreads Choice Award for Fiction i 2020, så helt tilfeldig var likevel ikke valget mitt :-)

Nora vil dø. Hun har mistet jobben, bestevenninnen er dratt til Australia, broren vil ikke ha noe med henne å gjøre, hun  ble nettopp oppsagt og nå døde også katten hennes. Enda verre? Hun ser rett og slett ikke meningen med livet. Hun er bare dypt, og tilsynelatende uopprettelig trist og lei seg. Å leve er blitt et ork så hun avslutter livet med en overdose antidepressiva hjemme i den lille, muggbefengte leiligheten sin. Verden blir svart. Så våkner Nora. Men er hun i himmelen? Nope. Helvete da? Niks. I skjærsilden? Så absolutt ikke. Hun våkner i et bibliotek - i midnattsbiblioteket - der mennesker som Nora havner, de som er usikre mellom livet og døden på hvilken retning de skal ta. Opp. Eller ned...

Biblioteket er uendelig og fylt med hyller av bøker, fra tak til vegg. Og der, midt mellom reolene, finner Nora Mrs Elm, skolebibliotekaren. Hva bøkene inneholder? De mange millionene avgjørelser Nora har gjort gjennom livet sitt. Og hver bok forteller en forskjellig historie - er et parallelt liv som Nora kunne hatt om bare hun hadde tatt en annerledes avgjørelse i det aktuelle øyeblikket. Hva om hun ikke hadde kranglet med broren? Avlyst sitt eget bryllup? Tatt den kaffekoppen med Ash på kafeen? Satset på svømmekarrieren? Fortsatt å skrive sanger for bandet hun spilte i? Hvor ville hun vært idag da? Lykkelig? Lei seg? Hatt en mann, og barn? Blitt olympisk mester i svømming? Rockemusiker? 

Matt Haig
Bildekilde: twitter

The Midnight Library er lettlest og underholdende. Kanskje litt vel forutsigbar, men den stiller en del viktige spørsmål underveis. Er det mulig å lese denne boka uten å tenke på egne livsvalg og hva som kunne blitt utfallet om bare man hadde gjort et annet valg den gang da? Kanskje et mer interessant spørsmål: Er det mulig å lese denne boka uten å bli mer bevisst på de alternativene man kan velge blant og de valgene man må gjøre fremover i livet? 

Matt Haig skriver ikke bare om et bibliotek med en litt merkelig åpningstid. Historien er mer et grunnkurs i teorien om parallelle univers, filosofi og kvantebestemmelser - en slags psykolog-simulator i bibliotekversjon minus sofaen. 

Historien er også en påminnelse om å sette pris på de små tingene i livet og hvordan akkurat de kan være vel så viktige som de store. Hvordan vi som mennesker påvirker andre rundt oss og hvordan dette kan utgjøre forskjeller for dem som man selv ikke er klar over. Sist, men ikke minst handler boka om det viktige faktum at man bør lære å elske seg selv slik man virkelig er istedenfor å bli opprørt over at man ikke klarer å være slik andre mennesker ønsker man burde være.

Interessant premiss, enkel filosofi? Ja kanskje. Men jeg vil likevel anbefale boka for en regnværsdag der du kanskje trenger noe lett og oppløftende :-)

Kilde: egen bok - Utgitt: 2020 - Forlag: CanonGate - Sider: 288 - Språk: Engelsk
Sjanger: Roman, Filosofi

Kanskje ikke The Midnight Library,
men akkurat sånn som dette biblioteket i Tyskland...
Akkurat sånn bør et bibliotek være
:-)

Korrektur av et sorgens kapittel av Eivind Riise Hauge

Jeg starter denne gang til en forandring med forlagets egen beskrivelse av boka:

"Man er uskyldig inntil det motsatte er bevist - eller? Rorgen sitter inne. Varetekt. Det er ikke første gang, han kjenner veggene, rutinene, folkene. Likevel er noe annerledes denne gangen. Dette er hans fortelling, hans frie forklaring. Gjennom Rorgen gir Eivind Riise Hauge en stemme til de innsatte og de utstøtte, en stemme til dem som vanligvis ikke blir hørt, og i hvert fall ikke trodd. Rorgen forteller med kløkt, nådeløs selvinnsikt og humor, stikker både til høyre og venstre, river oss alle ned fra pidestallen og gjør oss litt klokere."

Jeg tror årsakene til at boka pirret nysgjerrigheten min er mange. For det første har jeg en datter som i disse dager tar et masterstudie innenfor rus og rusrehabilitering. Dernest så minnet beskrivelsen av boka svært mye om et tilsvarende prosjekt, nemlig boka Badboy skrevet av Jørn Lier Horst. Ei bok jeg likte svært godt. Og sist, men ikke minst, så syns jeg det er flott at mennesker på skråplanet som tilsynelatende ikke passer inn i et A4-liv får komme til orde og bli hørt. For hva vet vi her utenfor murene egentlig om dem? Hva de føler. Hvordan de tenker. Og bakgrunnen til hvorfor de havnet der de nå sitter. Jeg var spent på boka. Og litt bekymret på Rorgens vegne. No need to worry. Dette var, i mangel på et mer intelligent uttrykk, sabla bra gjort av Eivind Riise Hauge. (Med et ekstrapoeng for å starte boka som Melville i hans klassiker Moby Dick ;-)

Møt Rorgen - en belest pyroman. Ansvarlig for overfall, tyveri og trusler. Morder. Et utskudd ingen etterhvert vil ha verken som venn, kjæreste, svigersønn eller pappa. Ut og inn av fengsel. En bipolar dranker av en sjømann som far som forsvant da han var ung. En mor som var lærer, men som ender opp som pillemisbruker. Og Rorgen selv, som liker å se ting brenne. Går det an å få medfølelse med en slik karakter? Ja, det er akkurat det vi får.

Historien er bygget opp som en lang enetale, en selvfremstillende fortelling i jeg-format hvor Rorgen får fritt spillerom. Boka er skrevet som en lang stream-of-consciousness hvor vi får bli med hovedpersonen når han ser tilbake på livet sitt fra cella i fengselet. En lang bevissthetsstrøm hvor Rorgen hopper frem og tilbake i tid, men likevel har en rød tråd. Hans egen fortelling. Om hvorfor han har endt opp der han er. Hvordan det har vært å ikke være et A4-menneske som passer i A4-tilværelsen han mener samfunnet legger opp til.

Eivind Riise Hauge
Bildekilde: forfatterkatalogen

Fortellerteknikken til Eivind Riise Hauge er magisk. Jeg blir dratt med Rorgen. Frem og tilbake. Fra fengselscella tilbake til barndommen. Mobbingen han blir utsatt for på skolen. Kjæresten Andrea som han aldri glemmer. Andrea med det fantastiske håret som til slutt dør av en overdose. Jenny og sønnen Krister. Det nesten normale livet en stakket stund. Så fengselspresten Evensen. Fengselsbuddyen Totti som klikker. Daglig cellesjekk og opphold på firern, isolatet. Jeg drives gjennom boka. Jeg føler med Rorgen. Jeg forstår hvordan han kan ha endt opp her han er, hvorfor han føler urettferdighet, uten at jeg forsvarer det han har gjort. 

Korrektur av et sorgens kapittel er skremmende samfunnsrealisme. I all sin enkelhet. I all sin kompleksitet. Og gjennom hele historien til Rorgen dukker sangtekstene til en av mine desidert største musikalske helter gjennom tidene opp, Mark Knopfler. Dette er faktisk min private favoritt:

"Så sitter vi her, da.
Og det er sånn, sånn som Mark Knopfler synger det, sannheten, ikke sant, rett ut, og sannheten som kommer med natten, den renser dagen med alle løgnene, løgner du faen ikke kommer deg gjennom én dag i fengsel uten:

And what have you got
At the end of the day?
What have you got
To take away?
A bottle of whisky
And a new set of lies
Blinds on a window
And a pain behind the eyes."

Scarred for life
No compensation
Private investigations...

Anbefales. Sterkt!

Kilde: Leseeksemplar - Utgitt: 2021 - Forlag: Vigmostad Bjørke - Sider: 219 - Sjanger: Sakprosa

Jeg vil våkne til verden av Karoline Brændjord

Det å jobbe seg gjennom en sorg kan få utløp på flere måter. Sjelden, om enn aldri, har jeg likevel kommet over en så gjennomgripende god diktsamling som Jeg vil våkne til verden av Karoline Brændjord. En diktsamling hvor morens selvmord beskrives om igjen og om igjen, men uten at den verken blir mørk, destruktiv eller full av håpløshet. En diktsamling om hvordan å leve videre etter at en mor har tatt sitt eget liv.

Dette er noe så forbløffende fantastisk som en diktsamling med glød, humør og optimisme trass det tunge temaet som selvmord i nærmeste familie er. 

Jeg klarer ikke skrive noe mer fornuftig om Brændjords utrolige debut. Den må bare leses.

"JEG MÅ LÆRE MINE DØDE Å OPPFØRE SEG

Om mine døde dro med vinden, ville det vært vakkert.
Om mine døde rullet med bølgene, ville jeg fått ro i sjela.
Om de steg til himmels med et mykt rykk fra Guds hånd
eller løste seg opp i jorden og næret kornvalmuene.
Dette ville ha forsonet meg med døden.

Men mine døde vil dø om og om igjen
og sender meg fra skrivebordsskuff til skrivebordsskuff.
Jeg leter etter brev med forseggjorte håndskrifter.
Men mine døde skriver ikke brev.

Mine døde klatrer på en stol og legger løkkene sirlig om halsen."

Karoline Brændjord
Kilde: Kolon Forlag

"ALM

Den som sitter tålmodig kan se skogen forandre seg, se
bladene på en alm folde seg ut og siden krumme seg
innover. Den tålmodige kan se treet gi slipp. Et bladfeste
gjøres sprøtt og svakt slik at bare et tynt vindkast får
bladet til å løsne. Adskillelsen er aldri seremoniell, aldri
tragisk, den er dagligdags. Spør almen om savn."


TRO

Jeg er barnet
til en selvmorderske
Strålen som skal kaste kunst
over tragedien
For tenk at galskapen kan etterlate seg
noe mildt og velgjørende

Jeg er nåden

Jeg sørger og fortviler
med ynde
med mykt hår duvende nedover skuldrene
Så ikke vanviddet
skal ta meg også
Så ingen skal se meg i gata
med flagrende hår på en vindstille dag"

Rett og slett en fantastisk litterær stemme. Anbefales!

Kilde: biblioteket - Utgitt: 2020 - Forlag: Kolon - Sider: 78 - Sjanger: Dikt, Lyrikk

Litteraturarrangement på nett - Margaret Atwood

I disse koronatider hvor alt av litterære happeninger er skremt ut på det store internettet så er det ikke så lett å ha oversikten over hva som skjer hvor og med hvem. I utgangspunktet tenkte jeg rundt sommerstider ifjor at pytt, jeg overlever å ikke delta på litteraturarrangement en liten stund. Men nå begynner denne lille stunden å trekke i langdrag. Derfor har jeg bestemt meg for å få med meg forfatterintervju og bokarrangement på nettet til verden finner den "nye normalen" og vi kan krype ut av hulene våre igjen.

Jeg fikk med meg Tore Renberg som ble intervjuet av Åsmund Ådnøy på kulturhuset Sølvberget i Stavanger idag. Det var fantastisk bra - anbefales - og ligger nå ute på nett for alle å se i etterkant på YouTube HER.

Konklusjonen? Litteraturarrangement servert direkte inn i sin egen stue var faktisk veldig bra!

Derfor bestemte jeg meg omsider for å bli noe mer aktiv i The Guardian Live sin bokklubb på nett og har booket meg inn på følgende arrangement:

Mer informasjon om Atwood-arrangementet ligger HER.

Jeg er jo spesielt interessert i Atwood, men det ligger en rekke online arrangement tilgjengelige hos The Guardian. Som f.eks. et tilsvarende arrangement 2. mars med nobelprisvinner Kazuo Ishiguro hvor han skal prate om sin nye bok Klara and the Sun - sjekk HER.

 

 

 

Forut for begge disse arrangementene skal Bookerprisvinner fra 2017 - George Saunders - den 28.januar prate om sin prisvinnende bok Lincoln in the Bardo - sjekk HER.

Interessert i flere The Guardian Live arrangementer? Sjekk DENNE LINKEN.

 

Mitt nye motto

Skjer det ikke noe litterært i nærmiljøet?
Utvid nærmiljøet!

:-)

Tips meg gjerne om tilsvarende arrangement!

 

.

The Murderbot Diaries av Martha Wells

Yesss - endelig tilbake i sci-fi sjangeren, denne gang med en for meg helt ny forfatter, Martha Wells. Og for et supert valg! Wells har vært en rising star siden hun begynte å skrive fra begynnelsen av 90-tallet og nominert mer eller mindre til det man kan nomineres til innenfor sci-fi, men det var først med The Murderbot Diaries det virkelig tok av. Førsteboka All Systems Red håvet inn både The Hugo-, Nebula-, Alex- og Locus Award da den kom ut i 2018 og bok to - Artificial Condition fra 2019 - plukket med seg en Nebula og en Locus Award. Men passet de meg? Definitivt!

Kort fortalt handler serien om en murderbot - en morderisk android - som oppdager seg selv og røttene til egen bevissthet gjennom kunstig intelligens. Dette foregår i en bedriftsdominert framtid hvor planetoppdrag godkjennes og leveres av Selskapet. Forskerteamene som blir sendt ut til nyoppdagede planeter blir ledsaget av androider fra Selskapet for deres egen sikkerhet, for i en tid der alt går til lavestbydende pris så er det nok av skurker og galskap der ute.

Martha Wells
Bildekilde: wikipedia.org

Murderbot'en vår klarer på kreativt vis å bli frittgående i slutten av førsteboka, og i de påfølgende to bøkene får vi være med på tilnærmingen til menneskelig utvikling samtidig som hun (!) tar på seg private sikkerhetsoppdrag. Litt sånn far fetched? Ja kanskje om man ikke leser sci-fi på det jevne, men all GOD sci-fi inneholder ofte skarpe observasjoner av både mellommenneskelige relasjoner, samfunnsutvikling og fremtidsteknologi. Wells er kjent for de komplekse, men realistisk detaljerte samfunnene hun skaper. Dette blir ofte kreditert hennes akademiske bakgrunn i antropologi. Ikke bare stjernekrig og teknobabbel, med andre ord.

The Murderbot Diaries gir en lett inngang til sci-fi sjangeren. Språket er ikke overteknologisk eller på andre måter komplisert, men bøkene er skrevet på engelsk og ikke oversatt til norsk så vidt jeg klarer å se. I og for seg godt, for det er ikke så ofte jeg finner vellykket oversatt sci-fi. Norsk sci-på på norsk derimot, eksempelvis Ørjan N. Karlssons Huset mellom natt og dag er svært bra.

Sjetteboka i serien kommer ut 27. april. Den ser jeg fram til, men har to igjen før jeg kommer så langt. Det burde jeg nå til utgivelsesdato :-) Anbefales.

Kilde: Biblioteket - Utgitt: Fra 2018+ - Sider: 150-200 - Forlag: Tom Doherty Associates
Sjanger: Kortroman, Sci-fi

Yesss, endelig fikk jeg meg
bibliotektralle ;-)

Dagen før halv tre av Per Schreiner

Tilfeldigheter gjør at jeg jobber meg jevnt og trutt gjennom min nyoppdagede norske favorittforfatter Per Schreiner i temmelig høyt tempo. Dagen før halv tre lå nemlig forlatt på et bord på biblioteket, enkel for meg å plukke opp.

Schreiner fornekter seg ikke og skriver nok ei svært så spesiell og sær bok. Denne boka er vel det nærmeste jeg kan si jeg har kommet definately no show (at all), only tell og den fikk meg til å flire noe skikkelig. Hva boka handler om? En mann står opp, går ut for å handle brød, brødet er utsolgt så han handler et annet brød, deretter går han hjem. Og alt som skjer, alt han ser, blir beskrevet i pinlig nøyaktig detalj ispedd korte tilbakeblikk til den perioden i livet han tror han må ha vært lykkeligst - et par år under studietiden.

Mannen er ung voksen, kanskje midt i tredveårene. Han har ekskjæreste og en samboer som er totalt forskjellig fra ham selv, han jobber hjemmefra med egne, unevnte prosjekter, men det går heller dårlig. Foreldrene bor i utlandet og venner fra studietiden har han svært liten kontakt med til tross for at han bodde i et kollektiv da han studerte. I boka får vi være med ham en dag fra han står opp og frem til kl. halv tre. Da må han hjem for å lage mat til seg selv og samboeren som kommer fra jobb. Det er alt som skjer på det ytre planet.

Dagens Næringsliv omtalte boka da den kom ut i slutten av 2018 med følgende overskrift: "Kanskje ikke en kioskvelter". Jeg er fullstendig enig. Det er en kort, liten bok, men den tok uforholdsmessig lang tid å komme seg gjennom. Det var først etterpå jeg begynte å tenke videre på boka, og leste lengre passiarer om igjen. Fordi det demret litt. Mannen går nemlig og kjenner på en ensomhet som er gjenkjennelig. Hva er meningen? Er dette livet? Er samboerforholdet noe å satse på? Har jeg en målsetning? Og hva er det egentlig med det manglende forholdet til foreldrene? Vi får aldri noe svar, for boka slutter klokken halv tre. Men så begynner tankene mine å gå. Igjen. Og boka gnager seg fast i meg. Her er det nemlig litt å ta tak i på det indre planet. Deretter fikk boka meg til å minnes egen tid som ung voksen. Her var det mer ja, men kanskje ikke mer enn hva man gjør boka til selv?

Les, så får du se :-)

Flere bøker fra forfatteren

• Henrettelse med elefant
• Beistet

Kilde: Biblioteket - Forlag: Tiden - Utgitt: 2018 - Sider: 125 - Sjanger: Roman

 

Fint besøk på terrassen - hakkespett

Ti amo av Hanne Ørstavik

Den nakneste, ærligste og mest gripende boka jeg har lest på svært lenge og med et aldeles nydelig språk. Ja. Denne gang starter jeg med superlativene, for jeg la boka nettopp fra meg ferdiglest og måtte ut en tur for å la den synke inn. For å forsøke å begripe, hvordan forfatteren har klart å skrive denne historien samtidig som hun gjennomlevde denne perioden i livet.

Ikke lenge etter at Ørstavik flyttet til Italia for å leve sammen med mannen i sitt liv blir han diagnostisert med kreft i bukspyttkjertelen, en kreftform man svært sjelden kommer levende fra. De har giftet seg, de elsker hverandre dypt og inderlig, endelig skal de få bo sammen, jobbe sammen, reise sammen og virkelig nyte livet. Så blir mannen syk, og absolutt alt blir snudd på hodet. Og det er denne perioden i livet Ørstavik klarer å formidle så opprivende, så ømt, så nakent og så dypt personlig at det river i sjela bare av å lese.

Selv har jeg mistet både en mor og en far til kreften og det eneste jeg kan huske fra denne perioden er tåke - det å ikke strekke til, å ikke kunne gjøre noe som helst, å føle seg fullstendig maktesløs i forhold til det som er i ferd med å skje. Og oppi dette, så skriver altså Ørstavik denne boka. Som en overlevelsesstrategi, kanskje. Som noe å holde fast i, en konkret oppgave, som også hennes mann under sykdommen oppmuntret henne til å gjøre. Å skrive, som en adspredelse for å balansere dagene.

Hanne Ørstavik
Bildekilde: adressa.no

"..samtidig som det er i dagene vi lever livet vårt, så er det livet jeg lever i romanen, når jeg skriver den, kanskje det dypeste, sanneste og mest presise uttrykket for det livet som pågår i dagene rundt, både i tiden før, underveis i og etter romanen.

Romanen er innsiden av livet jeg lever og henter fram stoff i meg fra forskjellige tider og atskilte lag som jeg ofte ikke aner er akkurat det som nå trenger å møtes og væres hos, sånn en sitter ved sengekanten om kvelden og holder hånda til et barn, en bare er, romanen har en innsikt som er mye dypere enn min, og fordi den har kontakt med denne selve livskraften, så vet den også mye mer enn meg om hvor den bølgen hver roman er, bringer meg hen."

Ektemannen snakket ikke om døden i det hele tatt, verken med dem på sykehuset eller med sin kone. Ørstavik er alene om å lese sykehusrapportene. Tema i romanen er ensomheten som oppstår når den ene vet hva som kommer til å skje, mens den andre ønsker å leve i uvitenhet om fremtiden.

En sterk historie skrevet av en flott forfatter.

Anbefales uten forbehold.

En annen svært god bok jeg har lest fra forfatteren er Kjærlighet. Omtale ligger HER.

Kilde: Biblioteket - Utgitt: 2020 - Forlag: Oktober - Sider: 93 - Sjanger: Skjønnlitterær biografi

Drøm

1001-boka The Cement Garden av Ian McEwan

En forstyrrende og incestuøs bok ble førstevalget da 1001-lesesirkelen ble sparket igang i 2021 og vi skulle velge bøker på lista fra 1961 og fremover i tid.

Historien handler om en engelsk familie som bor i den heller nedslitte delen av byen. Familien består av mor og far samt søsknene Jack (15) - som er fortelleren av historien - hans storesøster Julie (17), lillesøster Sue (13) og minstemann Tom (6). 

Familien har ikke så mange penger, men eier et stort, gammelt hus og har så de klarer seg. Nokså raskt etter vi møter dem mister de faren til et hjerteinfarkt og deretter moren i det som sannsynligvis er kreft. I et desperat forsøk på ikke å bli sendt på barnehjem eller til flere forskjellige fosterfamilier så begraver ungene moren i sement i en kasse nede i kjelleren. Kanskje ingen vil merke at de da lever alene?

Ungene klarer lenge å skjule sin foreldreløse status og prøver å fortsette livet så godt de kan. Det er sommerferie og de går mer eller mindre på tomgang i det gammeldagse huset. Jack og Julie er kommet i puberteten med de prøvelsene som følger med, og siden de nå har en oppvekst helt uten veiledning så blir både egen seksualitet og incestuøse utspill testet. Alt innhyllet i et tungt teppe av sorg over tapet av moren. Julie får seg en kjæreste, men han er ikke akkurat av den mest fornuftige typen. Sue gjemmer seg bort i bøkenes verden og skriver daglige brev til sin mor, lille Tom begynner å oppføre seg mer og mer som en baby igjen etter å ha hatt en periode der han har kledd seg ut som en liten pike i kjole og parykk og Jack slutter helt å vaske seg. Ungene prøver å håndtere livet så godt de kan, men det er helt tydelig at forfatteren legger opp til at tilværelsen deres kommer til å revne til slutt. 

Ian McEwan

Mer vil jeg ikke si om historien, for den må leses. Oppleves. Gjennomleves sammen med søsknene. Boka er sjokkerende, ganske så sykelig og gir meg temmelig frastøtende bilder i hodet. Samtidig klarer jeg ikke å legge den fra meg. Dette er magisk realisme på sitt beste, og tenke seg til - dette er Ian McEwans aller første roman. 

Jeg måtte lese meg opp på forfatteren for å finne ut, hvor kom egentlig denne historien fra sett i lys av at resten forfatterskapet ikke er i nærheten så mørk som denne historien. McEwan sa selv i et intervju med The Guardian:

"It was the late 70s," he says. "Everyone seemed focused on a sense that we were always at the end of things, that it was all collapsing. London was filthy, semi-functional. The phones didn't work properly, the tube was a nightmare, but no one complained. It fed into a rather apocalyptic sense of things."

The book probes some dark places: there are heavy hints of child abuse, and the relationship between Jack and his older sister Julie proves far from innocent ... He shrugs. "I don't know about words like dark. I thought it was funny, too: having a secret like your mum encased in cement in the basement." There is a flicker of a smile. "Maybe that was just me."

The Cement Garden ble også filmet i 1993. Jeg har ikke sett filmen, og tror kanskje at det så langt holder med boka, som var forstyrrende nok.

Anbefales!!

Kilde: egen ebok - Forlag: Anchor/Amazon - Utgitt: 1978 - Sider: 160 - Språk: Engelsk
Sjanger: Roman, 1001-lesesirkel 2021

Nydelig dag å våkne til