Bokomtale - "Catch 22" av Joseph Heller

Så har også jeg lest den mye omtalte klassikeren Catch-22, ei bok som antas å være delvis basert på Joseph Heller's egne erfaringer som bombemann under andre verdenskrig. Ifølge forfatteren selv handler ikke boka kun om andre verdenskrig, den er like mye en beskrivelse av det amerikanske samfunnet og hvordan det var under den kalde krigen, gjennom Korea-krigen og hvordan samfunnet ble påvirket av den potensielt nært forestående Vietnam-krigen. Uansett bakgrunn så ble Catch-22 en meget spesiell bok bygget på rimelig svart humor.

Historien handler om Yossarian, en bombemann som kjemper for USA i andre verdenskrig. Han er stasjonert på Pianosa, en bitteliten øy i Middelhavet. Her er vi vitne til alle de desperate forsøkene han gjør for å komme seg ut av krigen. Yossarian var en dyktig bombemann, men etter å ha opplevd at en av hans egne kollegaer dør mellom hendene hans ombord på eget bombefly så mister Yossarian  fullstendig motivasjonen. Han bestemmer seg for å leve evig eller dø under forsøket, og det eneste målet han setter seg hver gang han går opp i bombeflyet er å komme levende ned igjen. Yossarian føler seg fanget i krigen pga. oberst Cathcart, en mann som er så opptatt av selv å bli forfremmet at han setter andres liv i livsfare. Enhver bombemann har et gitt antall tokt han må være med på før han kan bli sendt hjem, men hver gang Yossarian og kollegaene hans når totalt antall tokt så høyner Cathcart antallet. Dette driver soldatene til vannvidd, og her kommer paragraf 22 - Catch 22 - inn i bildet, for uansett hvor langt man blir drevet fysisk og psykisk så blir man ikke sendt hjem. "Hvis du er sinnsyk, blir du fritatt for aktiv tjeneste, men hvis du ønsker å bli fritatt for tjeneste, er det et klart bevis for at du ikke er sinnssyk"... Soldatene blir helt tydelig sett på som krigsmateriell, ikke som mennesker med følelser, og de blir brukt som maktbrikker av militærets øverste ledere uten tanke for at det er liv de spiller russisk rulett med. 

Mesteparten av boka er fokusert rundt Yossarian. Vi vet hva han vet, og det er ikke lite. Siden hvert kapittel i tillegg introduserer oss til en ny karakter så ser vi også deler av historien gjennom disse karakterenes øyne. Vi lærer f.eks. bakgrunnhistoriene til feltpresten, Milo og Major Major. Sjangermessig kan vel Catch-22 kalles et krigsdrama, men den har også sterke satiriske og parodiske element. Boka gjør veldig narr av amerikansk krigsbyråkrati, som både skildres særdeles inkompetent og korrupt. Det blir også på et vis gjort narr av brutaliteten i krig, men på en måte som samtidig er både morsom og skremmende. Det er imidlertid aldri tvil om at boka er en parodi. Tonen er gjennomgående lett, men innimellom blir historien veldig seriøs. Variasjonene peker på absurditeten med krig. I ett øyeblikk blir det vitset om kvinner og sex, i neste øyeblikk blir en nær venn skutt ned fra himmelen og dør.

Tidsmessig så hopper boka fram og tilbake. Starten på historien rent kronologisk finner vi egentlig ikke før ca. 1/3 uti boka, og siden hvert kapittel i tillegg introduserer en ny karakter så blir ofte hendelser repetert, men sett med nye øyne etterhvert som kapitlene skrider frem. Flere ganger finner man også hele setninger og små avsnitt repetert ord for ord. Hva som er felles med repetisjonene er at vi ofte lærer litt mer om situasjonen som beskrives. Årsaken bak hendelsen, kanskje, eller konsekvensen i ettertid. Repetisjonene kommer med jevne mellomrom, og de kan peke like mye mot det repetitive livet soldatene lever som å virke som knagger for leseren når boka hopper slik i tid. Boka oppfattes som utrolig absurd, og den ser ut for å gå i sirkler, selv om historien i det store og hele går fremover.

Joseph Heller
Bildekilde: Columbia250

Skrivestilen til Heller er også veldig variabel. Her er korte, logiske dialoger blandet med korte, fullstendig ulogiske utsagn - "Doktor Daneeka var Yossarians venn og rede til å gjøre praktisk talt ingenting som stod i hans makt for å hjelpe ham" Eller - "Han så dårlig og hadde kronisk tett nese, noe som gjorde krigen særlig tiltrekkende for ham, ettersom det aldri var noen fare for at han skulle bli sendt til Europa." Innimellom finne vi setninger som kan være 10-15 linjer lange med ramser av adjektiv, som "..mens luftvernsgranatene dundret og eksploderte og spydde satans svarte røykskyer omkring ham og over ham og under ham med en stigende, knitrende sprutende, hamrende, fantasmagorisk, kosmologisk ondskap..." Andre steder beskriver Heller psyken til de stakkars soldatene som må ut på stadig nye bombetokt så detaljert og intimt at man kjenner nesten på følelsene selv. Som Sultne Joe som fester til tidlig morgen hver gang han har overlevd et tokt, og som når han omsider har klart å drikke seg i søvn hver gang får mareritt og hyler som en gal og ser ut som "et tomt skall av et menneske, sjanglende faretruende på randen av sammenbrudd" ...når han våkner igjen senere på dagen. Som leser forstår vi virkelig hvor fryktelig soldatene opplever krigen. Til tross for at boka sålangt kanskje høres dyster ut, så er den spekket med absurd humor. Boka må imidlertid leses for å forstå den spesielle humoren, men her er et godt eksempel på en dialog mellom Yossarian og major Sanderson:

"Har det aldri slått Dem at De i Deres promiskuøse jakt etter kvinner bare forsøker å kompensere Deres ubevisste frykt for seksuell impotens?"
"Jo, major, det har det."
"Hvorfor fortsetter De da med det?"
"For å kompensere min ubevisste frykt for seksuell impotens."
"Hvorfor skaffer De Dem ikke en god hobby istedet?" spurte major Sanderson med vennlig interesse.

De forskjellige karakterene som er tatt med understreker element som man finner i enhver krig. Milo er et levende symbol på kapitalisme og grådighet. Han gjør business med hvem det skal være, venn eller fiende, for stadig å tjene mer penger. Major Major understreker ensomheten og fremmedgjøringen som soldatene kan oppleve i krig, selv om de lever tett sammen med andre mennesker hele tiden. Obest Cathcart viser klart hvor langt maktbehovet kan drive en mann, og Clevinger er et levende bevis på hvor sterkt soldater virkelig kan hate sine overordnede - "..han forstod med en gang at ingen steder i verden, ikke engang i fascistenes panservogner eller fly eller undervannsbåter, ikke engang i bunkerne bak maskingeværene eller kanonene eller bak de hylende flammekasterne, ikke engang blant skarpskytterne i Hermann Gøring-divisjonen eller blant de skumle konspiratørene i ølhallene i Munchen fantes det menn som hatet ham mer"  ...enn hans egne menn. Sykehuset blir til slutt eneste stedet hvor soldatene kan slappe av, og de gjør hva som helst, og faker hvilken som helst sykdom, for å bli der så lenge de kan.

Dette er en sterk bok, og noe annerledes enn jeg hadde forestilt meg. Den er humoristisk og satirisk, men likevel har den en veldig alvorlig undertone. Det er en trist fortelling, om ensomme menn i en brutal krig, fortalt med vidd, sort humor og innlevelsesevne. Det er også ei tung bok å komme gjennom, på mange vis. Både rent innholdsmessig, og forvirringen av at historien går i sirkler og gjentakelser og hopper frem og tilbake i tid uten forvarsel. Absurditeter veksler med logikk, humor balanserer helt på grensen av galskap, og sinnssykdom preger tidvis mange av karakterene. Det er ei gripende bok, med et tankevekkende budskap. Den kan absolutt anbefales.


Kilde: egen pocketbok
Forlag: CappelenDamm
Antall sider: 495
ISBN: 8202143144
Språk: Norsk
Utgitt første gang: 1955


Et par andre bokbloggere som har omtalt boka

Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Solgunn sitt

Ryfylkeheiene i morgentåke

.