torsdag 18. oktober 2018

"Død Manns Tango" av Geir Tangen

Ok Tangen, der fikk du meg til slutt. Innertier for beste boka sålangt! Lite søvn på meg i natt, gitt. For det skal du ha takk!

Jeg har nå fulgt journalist Viljar Ravn Gudmundsson og politietterforsker Lotte Skeisvoll i Haugesund gjennom tre bøker og et utall mord, og må bare si - etter en knallstart på trilogien med Maestro, etterfulgt av kanskje littegranne svakere Hjerteknuser så avslutter forfatteren med et solid brak og en knallsterk Død Manns Tango. Dette er sabla bra, så enkelt! Historien er strammet kraftig inn i forhold til Hjerteknuser, her er det driv, et finurlig skrudd sammen plott, hyppige sceneskift uten at leseren mister annet enn pusten og et språk som jeg sjelden ser i krimromaner. Og jeg er en sucker for words, for å si det på godt norsk. Det vil jeg komme tilbake til, først veldig kort om innholdet.

Undertittelen til boka - Noen kjenner din innerste frykt - danner bakteppet for massemorderen som går løs i Haugesund denne gang. En etter en blir en gruppe mennesker i 35-års alderen tatt av dage på finurlig vis, men av hvem? Etterhvert viser det seg at en død mann vandrer Haugesunds gater med ett mål for øye, å ta livet av dem som gjorde livet hans til et helvete. Og at mannen kjenner sine ofre, det er det liten tvil om. For dem som ikke har lest trilogien vil jeg ikke røpe annet enn at denne siste saken som Viljar og Lotte blir involvert i knyttes til tidligere saker i trilogien, og denne gang blir det virkelig et kappløp mot døden og ikke minst tidligere synder som Lotte og Viljar til nå har klart å skjule. Er det virkelig mulig å komme ut av dette med livet i behold?

Geir Tangen
Bildekilde: h-avis.no
Med fare for å avfolke Haugesund på egenhånd så gir Tangen seg med denne sisteboka i serien. Egentlig ganske synd, for jeg har virkelig begynt å like persongalleriet. Ikke bare Viljar og Lotte, men av alle ting også nokså ferske Knut Veldetun (politi) og kule åstedsgransker Åse Frugård. Til og med ufordragelige Kripos-etterforsker Olav Scheldrup Hansen begynner å snike seg inn i hodet mitt, det ser jammen ut for at han har et hjerte han også. Ikke noe å si på persongalleriet, med andre ord. Det er er godt bygget opp gjennom de tre bøkene og forsvinner definitivt ikke inn i historien som pappfigurer. Det er Jossen i rullestolen på pub'en med rullingsen, halvliteren og et heller alternativt syn på personlig hygiene et godt bevis på.

Og så var det språket da. Det er ikke til å stikke under en stol at Tangen leker seg med krimsjangeren. Krimklisjeene følger tettere enn hagl, men i Død Manns Tango er de på finurlig vis balansert svært så godt med resten av innholdet. Leser man teksten med omhu finner man også pekere til en lang rekke andre forfattere, ikke bare norske. Det e mad for mor :-) Jeg nevner i fleng George Orwell, Charles Dickens, Bibelen, Miguel de Servantes, Colin Dexter mfl. Metaforbruken i boka er også temmelig høyt over gjennomsnittet, men uten å dominere altfor mye. I tillegg til språket gjør oppdelingen av historien også sitt for å holde lesetempoet høyt. Med nokså nære 80 småkapittel fordelt på 390 sider så kastes leseren stadig videre i høyt tempo, men som tidligere nevnt uten ihvertfall å miste denne leseren på veien. Her er det nerve som holder fra start til mål. Og for en slutt! Sjelden jeg ser slike i krimfortellinger, og den passet som hånd i hanske! Her er ingen spoiler, men Tangen: You got me! Sånn kan virkelig en gjennomtenkt trilogi avsluttes.

Gratulerer!


Kilde: egen bok - Utgitt: 2018 - Forlag: Gyldendal - Sider: 390 - Utfordring: GoodReads



Fra eget besøk på Røvær tidligere i år - Røvær Kulturhotell
Ett av stedene hvor historien utspiller seg i Død Manns Tango

tirsdag 9. oktober 2018

En skuffelse fra Jan Guillou

Det nytter lite med det ambisiøse navnet Jan Oscar Sverre Lucien Henri Guillou. Jeg har lest ferdig hans første bok Coq Rouge om Carl Hamilton fra 1986, og den var for meg et stort gjesp på øret de første 15 timene, hvorpå det ble en kraftig stigning i spenningsnivået en times tid før boka fislet ut i sanden. What's the fuss about?

Jeg ble påminnet boka og serien under quiz'en på bokbloggertreffet nå i september, og tenkte - dette er gode greier å ha på øret. En hel serie fra en svensk krim/action/thrillerforfatter som jeg ikke har lest før nå. Optimismen var stor i utgangspunktet, og opptakten til boka og bakgrunnen for å skrive den var svært spennende. Carl Hamilton ble nemlig laget av Jan Guillou i 1973, da han - sammen med en kollega, Peter Bratt - avslørte eksistensen av det svenske informasjonsbyrået (IB) og deres omfattende overvåking av venstreradikale svensker gjennom etterkrigstiden. Saken fikk navnet IB-affæren i media, og for sin rolle i avsløringen ble Guillou faktisk dømt til fengsel for spionasjen. Målsetningen hans med Hamilton-bøkene var å skrive det han kunne om den svenske etterretningsverden selv om han ikke hadde lov til det. (Ovennevnte info har jeg funnet på wiki). Et spennende startpunkt for en bokserie dette! Men, så var det selve boka da.

Jan Guillou
Bildekilde: wikipedia.org
Kanskje det er jeg som har fått nok av Palestina-/Israelkonflikten, kanskje boka rett og slett føles utdatert - settingen er jo over 30 år tilbake i tid og langt fra så tidsaktuell, eller kanskje det er Guillou sitt ambisiøse prosjekt som blir litt for detaljert når det gjelder å brette ut svenske etterretningsdetaljer, -metoder og ikke minst hvordan.skygge.mennesker.i.detalj... Jeg skal ta i betraktning at dette var presentasjonen av Carl Hamilton som ny helt, det er utkommet totalt 13 bøker i serien, mange av dem er filmet, så det ER tross alt noe her. Innleser Rønning var noe haltende, så dette kan selvfølgelig også ha påvirket opplevelsen. Kanskje jeg skal gi bok 2 en sjanse? Coq Rouge fikk en 2'er av meg på GoodReads, det holdt såvidt. Men bare såvidt. Vi får se.


Kilde: Storytel - Format: Lydbok - Utgitt: 2006 - Forlag: Vigmostad og Bjørke - Tid: 15t53 
Språk: Norsk - Innleser: Hallbjørn Rønning - Utfordring: GoodReads



torsdag 4. oktober 2018

Netflix-filmatiserte "Beasts of no Nation" av Uzodinma Iweala

Beasts of no Nation forteller den grusomme historien til Agu, en ung gutt som ufrivillig blir barnesoldat i borgerkrigen som herjer i et Vest-Afrikansk land. Agu har nettopp sett sin far bli drept etter at FN såvidt kom i tide og fikk reddet kvinner og barn ut fra krigssonen som landsbyen deres plutselig ble en del av. I neste øyeblikk blir han tvangsrekruttert inn i en enhet av geriljakrigere hvis eneste mål er å drepe alle som står i deres vei for deretter å plyndre landsbyer for mat og våpen samt å forsyne seg av kvinnene der.

Lederen av geriljagruppen har en svært sterk personlighet, og etterhvert som tiden går begynner Agu å trekkes mot den faderlige naturen til sin nye kommandant. Noe han senere smertelig erfarer er en svært dårlig idé. I mangel på kvinner blir nemlig Agu en god erstatning, og livet han kjente til før konflikten - et liv fyllt av skolegang med venner, tryggheten han fant i kirken og tiden med familien blir mer og mer utvisket.

Kan det være mulig å komme seg etter en så systematisk identitetsødeleggelse som Agu blir utsatt for? Dette er rett og slett så ille at jeg nesten ikke tør tenke på at det kan være sant. Historien er skremmende, overbevisende og ikke minst svært dramatisk. Innimellom grusomhetene, som jeg ikke engang vil komme inn på i detalj - de er definitivt ikke noe for en sart sjel - så minnes også Agu livet fra før borgerkrigen. Han var nemlig et svært intelligent barn og hadde allerede planer om å bli enten ingeniør eller lege. Dette står i så uhorvelig sterk kontrast til den groteske drepingen og lemlestingen som istedenfor blir hans daglige virke.

Uzodinma Iweala
Bildekilde: ft.com
I tillegg til at dette er en uhyre sterk historie, så har Iweala også valgt en helt spesiell fortellerstil. Landskapet og de kulturelle tradisjonene er sterkt påvirket av at forfatteren er nigeriansk og har sterke bånd til Nigeria selv om han nå lever i USA, og det er også språket. Agu's talemåte i boka er nemlig valgt helt bevisst. Han snakker nemlig i det språket han kjenner, et noe barnlig språk som ifølge Iweala er løselig basert på pidgin engelsk, men også inspirert av språket/engelsken til vanlige nigerianere. Stemmen til Agu er nesten som en egen karakter i seg selv, og er helt distinkt. Ikke vanskelig å lese i det hele tatt så fort jeg innså at språket ikke var ordinært 'skoleengelsk.
"driving driving and walking walking and driving driving and walking walking and fighting and soldiering and running from road into bush and bush onto road. That is all we are doing."
Dette er debutromanen til Iweala, og den er rett og slett bemerkelsesverdig. Jeg liker ikke ordene "a must read", men er det ei bok jeg er glad for at jeg har lest, så er det denne. Beasts of no Nation har rukket å vinne en rekke priser. Den kom ut allerede i 2005, skrevet på bakgrunn av hans avhandling på Harvard University. I tillegg til å skrive bøker er Iweala sosiolog og lege og har sterkt tilknytning til Laos selv om han bor i Washington D.C. Boka ble også filmet og kom ut som en amerikansk krigsdramafilm i 2015. Hovedrollene spilles av Abraham Attah og Idris Elba. Den skal jeg IKKE se. Boka var brutal nok, og kommer til å sitte i lenge.

Anbefales!

Kilde: egen bok - Utgitt: 2005 - Forlag: Harper Collins - Språk: Engelsk - Sider: 142
Utfordring: GoodReads, Utenlandske forfattere



Til denne boka trengs et bilde av - peace and quiet...


.

onsdag 3. oktober 2018

"Eg vil at nokon skal vente på meg" av Anna Gavalda

Novellesamlingen Eg vil at nokon skal vente på meg er franske Anna Gavalda sin debutbok. Utgitt i 1999 oppnådde den å få Frankrikes viktigste bokhandlerpris og er nå oversatt til ca 30 språk. Intet mindre enn en brakdebut.

Samlingen inneholder 12 noveller, alle forskjellige, men samtlige er lagt til og rundt Paris. Temaene varierer mellom kjærlighet, voldtekt, fyll, overdreven mobilbruk som sexkiller, sykdom, savn og tyvlåning av pappas Jaguar for å nevne noen. Felles for dem alle er at menneskene som skildres er svært så realistiske - humoristiske og alvorlige om hverandre, og som leser bryr man seg rett og slett om hvordan det går med dem. Innholdet er ikke så sukkersøtt som coveret tilsier, novellene har overraskende vendinger, men uten å være revolusjonerende på noe vis, språket er friskt og levende og treffer meg rett og slett veldig godt.

Anna Gavalda
Bildekilde: Wikipedia.org
Litt underlig egentlig, for i utgangspunktet er ikke Anna Gavalda i målgruppen for leseinteressen min overhode. For det første er hun fransk, og jeg har hatt svært dårlige møter med franske forfattere tidligere. For det andre er boka oversatt til nynorsk. Ikke fordi jeg ikke leser nynorsk per se, det gjør jeg ofte og som oftest med glede, men kombinasjonen ble litt rar. Det festlige er at jeg plukket opp novellesamlingen nettopp av samme grunn. Jeg leste nemlig Eg elska ho av Gavalda tilbake i 2015. Den boka var oversatt til nynorsk av Tove Bakke og var ganske enkelt nydelig. Omtalen kan du lese her. Der og da bestemte jeg meg for å lese mer av Gavalda. Novellesamlingen er oversatt av Ragnar Hovland og den er også eksepsjonelt god. Anbefales!


Kilde: egen bok - Utgitt: 1999 - Språk: Nynorsk - Sider: 154 - Ufordring: GoodReads, Noveller


Muscat, Oman
For tre år siden var jeg her - eia var jeg der...


mandag 1. oktober 2018

Septembers samlede :-)

Kort sagt - september har vært svært travel! Høydepunktet var selvfølgelig bokbloggertreffet i forbindelse med Kapittel 18, litteraturfestivalen i Stavanger. For en høydare - for en gjeng! Resultatet ble, at suksessen gjentas neste år. Dato er allerede satt i september 2019, den og mer info kommer jeg tilbake til.

Så til bøkene jeg har lest gjennom halve august og hele september, i og utenfor morfinrus og kirurgiske inngrep - whatever makes me stronger osv :-)


I beit for gode krimbøker på øret? Jeg startet med Jan-Erik Fjell tidligere i år og er kommet til veis ende på Storytel. Ikke mindre enn fem bøker på kjappen fra Fjell sier både noe om forfatteren og bøkene. Veldig veldig bra, og protagonisten Anton Brekke er en herlig etterforsker. Han liker jeg virkelig stilen til. I tillegg er det favoritten Helge Winther-Larsen som leser, og han er jo en fest alene!

I Rovdyret må Brekke etterforske en gedigen polititabbe, en mann sitter i fengsel på åttende året for mordet på Zahl, så dukker Zahl plutselig opp - som ferskt lik!? Samtidig kommer en fransk leiemorder til Norge på oppdrag fra en død mann = forviklinger på høyt nivå.

I Lykkejegeren finner man knokler fra en død mann i en gammel Cadillac i Norge. Saken starter imidlertid i Las Vegas allerede i 1978. Dette er den mest intrikate historien fra Jan-Erik Fjell sålangt, og er virkelig interessant skrudd sammen. Mer rabalder blir det selvfølgelig når Brekke må reise til Las Vegas ifm sakens gang, han lider nemlig av spillegalskap. Jepp - disse to, og resten av Jørgen-Brekke-serien anbefales sterkt!



Dette var science-fiction boka si! Jason våkner opp etter at en maskert mann har slått ham bevisstløs for å finne ut at livet hans overhode ikke er som han husker det. Hans kone er ikke hans kone, sønnen hans ble aldri født og Jason er ikke en vanlig fysikk-professor ved universitetet, men et høyt respektert geni som har oppnådd noe fantastisk i forskningen sin. Hvilken av disse to verdenene er den riktige? Er en av dem en drøm? Så hvorfor føler han at han har levd denne drømmen? Eller har han det? Og hva er det egentlig han har oppnådd som forsker? Utrolig spennende, konstant overraskende og med et briljant plott. Anbefales virkelig for dem som liker litt annerledes sci-fi!



 Velskrevet selvbiografi fra Jan Redford dette. Om hvordan det er mulig å kombinere rollen som kone og mor med et halsbrekkende liv som ekstrem-fjellklatrer. Eller er det mulig? Spennende liv, satt med hjertet i halsen halve boka, og resten av tiden lurte jeg på hvor mange seksualpartnere denne dama egentlig har hatt? Etter endt løp kom jeg fram til at hun nok har besteget og/eller erobret like mange fjell som menn... Ei lesverdig bok dette, og grunnen til at jeg plukket opp nettopp henne i denne runden av biosirkelen som jeg deltok i er at hun har bosatt seg "like nede i gata" fra oss i Whistler, Canada. Ikke akkurat nabo'n, men dog :-)




Yayyhh.. Min svært så interessante og ikke minst engasjerte foreleser på UiS er kommet ut med ny bok i serien om Ingrid Winter. Stavanger Aftenblad gav boka 5'er på terningen, og her refererer jeg deres omtale:
Utgangspunktet for Janne S. Drangsholts (f. 1974) tredje bok om Ingrid Winter er Tolstojs utsagn i ”Anna Karenina” om forskjellen på lykkelige og ulykkelige familier. Winter forstår ikke ”disse menneskene som klarer å tilbringe en hel dag i hengekøyen, blottet for dødsangst”. For selv er hun jo fanget i tidsklemme og hverdagsstress, og med en febril hjerne som aldri tar pause. Hun er to artikler fra å bli professor ved UiS, men veileder masterstudenter som skal skrive oppgave om forfattere de aldri har lest et ord av.
Venninnen Katti skriver bloggen ”Brusemamma. En idébank for livsnytende småbarnsforeldre”. Den yngste datteren Alva er opptatt av Kardashians og ”feer som redder verden iført sexy haute couture”, misliker å ta på papir og hører muligens hjemme i autismespektrumet. Som om ikke dette er utfordringer nok, sendes hun på fotballtrening i Tottenham-shorts (hvor er barnevernet?) ”Ingen med barn kan sannferdig nekte for at familieprosjektet av og til likner en lavbudsjett skrekkfilm”.
Jeg starter med å le, fortsetter å flire meg gjennom boka og innser etterhvert at det ligger en god del alvor mellom linjene her. Kan ikke hjelpe det, jeg digger både Drangsholt og Ingrid Winter, hemningsløst. Alle tre bøkene sålangt i serien anbefales!



Så til Fransk Åpning og sex med Vigdis Hjorth. Det sies at Hjorth i stor grad baserer bøkene sine på eget levd liv, mens Unn Conradi Andersen kanskje treffer spikeren mer på hodet ved å kalle Hjorths tekster:  «en åpen iscenesettelse som ikke utgir seg som sannhet, men som leker sannhet på en åpenlyst løgnaktig måte.» Boka er ikke bare om sex - selvfølgelig, det ville vært håpløst, men forteller historien til en litt underlig kvinne ved navn Laura Buvik. En kvinne som finner seg en elsker og samtidig må finne rammeverket og innholdet til et radioprogram hun nettopp er satt for å lede, "11-halvtimen". Merkelig, rar og underfundig liten bok som jeg ikke ville unnvære. Jeg skal tross alt pløye hele forfatterskapet hennes...



I Yale-studiene mine er turen kommet til Nabokov's Lolita. Ei bok jeg trodde jeg hadde lest tidligere, men som det viste seg jeg bare hadde lest ufattelig mye OM. Kort fortalt handler boka om en voksen, pedofil mann som innleder et forhold til en liten pike på 12 år. Pervers i form og innhold og full av ordspill og litterære allusjoner. Helt motsatt av det jeg trodde... jeg elsket boka. Men leser du den, vær forberedt på å bli rasende og sjarmert, blendet og forferdet. Dette er ikke en kjærlighetshistorie, det er mer en skrekkroman med innblikk inn i et rovdyrs sinn. Men du all verden så godt skrevet. Forvirrende? Ja! Men anbefales!

Høstmåneden oktober er såvidt startet, høstferien nærmer seg for dem som er heldige å ha den, det striregner og blåser ute - what's new?, det fyres på travelt i peisen og stabelen av høstens nye bøker vokser på nattbordet. Jeg er i stand til å sitte ved et bord og skrive igjen etter å ha meldt meg inn i reservedelsklubben for verneverdige skrog, så nå kan mørketiden bare komme.

 
Gamla on-call som sykepleier, alltid en trøst 💓



torsdag 20. september 2018

For alle dere som liker å reise og oppleve verden

Mitt første arrangement på Kapittel 18 som startet igår fortjener rett og slett sitt eget innlegg. Et arrangement jeg egentlig ikke hadde planer om å få med meg, men som jeg mistenker vil sitte igjen som ett av de aller beste av året.

13:00 | Møteplassen - Korea: Hva skjer

Palle Ydstebø, Morten Traavik, ordstyrer

Timingen kunne ikke vært mer perfekt for dette arrangementet. Statslederne for Sør- og Nord-Korea avslutter nemlig idag sitt tre dager lange historiske møte hvor blant annet Nord-Korea sier de vil ta konkrete steg mot atomnedrustning og tillate internasjonale inspektører, en buffersone skal opprettes mellom de to landene for å unngå konfrontasjoner og sammen vil de søke om Sommer-OL 2032. Møtet ble avsluttet idag og presenteres i mediene med et bilde av Kim Jong-un og Moon Jae-in med sine respektive koner på toppen av det 2.744 høye fjellet Paektufjellet som ligger i Nord-Korea på grensen mot Kina.

Forholdet mellom Sør- og Nord-Korea ble diskutert mellom oberstløytnant Palle Ydstebø, som er sjef for seksjon for militærstrategi og doktrine ved Forsvarets stabsskole og forfatter, regissør og kulturattaché Morten Traavik. Sistnevnte har vært i Nord-Korea 20 ganger og fremstod med særdeles tyngde når det gjaldt livet til menneskene bak grensen til det lukkede landet. Det ble en svært interessant samtale med en dyktig og informert ordstyrer (som jeg dessverre ikke husker navnet på). Til tross for at det nå tilsynelatende skjer store ting mellom Sør-Korea og Nord-Korea så var både Ydstebø og Traavik skjønt enige om, at dette har vi hørt før. Historisk sett har forholdet mellom landene rullet frem og tilbake uten at noe stort egentlig skjer når det kommer til stykket. Diskusjonen omhandlet også USA (Trump) sin rolle og at "ingen" egentlig er interessert i gjenforening, heller ikke de store beskytterne til landene. Sør-Korea:  oss/USA - Nord-Korea: Russland og Kina. Traavik var hakket mer positivt innstilt til at forholdet mellom landene nå vil utvikle seg i positiv retning fremover, Ydstebø var noe mer tilbakeholden. Tiden vil vise.

Det militærstrategiske var interessant å få et innblikk i, minst like fascinerende var Morten Traavik og hans kulturprosjekter. Som da han tok med seg det slovenske bandet Laibach og arrangerte den første vestlige rockekonserten i Nord-Korea. En av sangene de spilte var The Sound of Music, og en flott musikkvideo om livet i det lukkede landet fulgte denne - en snutt som vi fikk se på Kapittel-arrangementet. Anbefales!




Mer om Morten Traavik og Laibach i Nord-Korea HER og HER.

Traavik har også skrevet en bok som kommer ut i disse dager som omhandler Nord-Korea, en slags versjon av en reisehåndbok for mennesker som er interesserte i å reise, oppleve og ikke minst tolke verden. Etter å ha lest Erika Fatlands Grensen så er jeg for egen del veldig klar for å lære mer om Nord-Korea. 

Aschehoug skriver følgende om boka:

Med solid innsikt om landets komplekse historie skildrer kunstneren Morten Traavik Nord-Korea med et eksepsjonelt innsideperspektiv. Han bringer oss tett inn på livet til dagens nord-koreanere og gir oss en innføring i "verdens mest lukkede" nasjon. Vi får også møte andre nordmenn som har knyttet nære bånd til landet. Forræderens guide til Nord-Korea vil gi deg kunnskap og endre ditt blikk på dette mytiske landet. En helt uunnværlig bok for alle som er opptatt av vår samtids mest spennende politiske spill og ikke minst er det en guidebok utenom det vanlige. 


Denne boka er definitivt noe for meg, og arrangementet var en en spennende start på et veldig interessant Kapittel 18 program!


onsdag 19. september 2018

Hvem topper Kapittel-torsdag?



Torsdagen er eneste dagen jeg ikke har anledning til å komme fra før 16:00. Dessverre. For torsdagen har noen flotte arrangement tidligere. Siden jeg har bestemt meg for å løfte fram én hver dag så blir det faktisk kortreist igjen:

Imorgen torsdag 20. september kl. 15:00
Winterkrigen med Janne Stigen Drangsholt


Janne S. Drangsholt
Bildekilde: Kapittel 18
Jeg er temmelig farget når det gjelder Drangsholt, det må jeg si med en gang. Hun jobber nemlig som førsteamanuensis og litteraturforsker på UiS og jeg hadde henne som foreleser på engelsk litteraturstudiet jeg tok i 2014. Førr ei dame! Med genuint engasjement og en strålende formidlerånd ble fagene tilhørende Engelsk språk og litteratur favorittene mine.

Drangsholts første bok om Ingrid Winter, Ingrid Winters makeløse mismot (2015) ble en stor opptur for mitt vedkommende. Elsket boka, og kunne ikke se for meg andre i rollen som Ingrid Winter enn Drangsholt selv. Jeg har skrevet omtale av den boka HER. Winter i verdens rikeste land kom ut som en svært god nummer to i serien (mer om boka HER) og nå står altså bok tre, Winterkrigen for tur.

Drangsholt er kl. 15:00 i samtale med kapittelsjefen selv, og jeg skulle svært så gjerne vært tilstede for å få med meg akkurat det bokbadet. Kapittel-festivalen har nemlig også en rolle i Winterkrigen. Hvordan vet jeg ennå ikke, for boka kom ut forrige måned og jeg har ikke fått anledning til å lese den ennå. Den som sparer har :-)

Kapittel skriver selv om boka i teaseren til arrangementet:
"Kvardagen til Ingrid Winter er som vanlig prega av utfordringar. På jobben skal de flytta inn i opent kontorlandskap med Kapittelfestivalen (!) og innføra clean desk-policy og nye, synergiskapende samarbeidsformer. I heimen er nokre av bekymringane at dottera Alva ikkje toler å ta på papir og at Ingrid, utan å ville det, plutselig har invitert både foreldre, svigerforeldre, søster, nevøar, moster Kari og ein kollega til jul."
 Fyll opp salen, for her blir det energi!


.
 

tirsdag 18. september 2018

Kapittel 18 - Kickoff med Tore Renberg


Imorgen starter endelig Kapittel 18, og til tross for at jeg humper kraftig rundt på krykker så skal jeg få med meg alle dagene. Årets program er svært spennende, og i forkant av dagene kommer jeg til å trekke fram ett arrangement som jeg gleder meg spesielt til. (Begrenser jeg meg ikke, kan jeg komme til å anbefale det meste, så her blir det prioritering..)


Imorgen, onsdag 19. september kl. 15:00
Åpningsforedraget med Tore Renberg

Tore Renberg
Bildekilde: Kapittel18 programmet
Det er ikke til å stikke under en stol at jeg er noe i overkant glad i vår lokale Tore Renberg. Fra jeg leste (og så filmen) Mannen som elsket Yngve, til siste bok ut med den spik sprø, men elskelige Hillevågsgjengen i Skada Gods. Renberg har alltid truffet noe spesielt i meg. Derfor ble jeg også svært så forskrekket da jeg forstod at boka Du er så lys, skulle gis ut på nynorsk. Whaaaat?!

Renberg har alltid skrevet bokmål, så skepsisen min var svært stor, og helt ærlig - jeg følte meg merkelig nok en smule snurt. Ikke fordi jeg ikke leser nynorsk, jeg har egentlig ingen preferanser, men fordi Renberg har vært bokmålsmann gjennom hele forfatterskapet. Du verden så positivt overrasket jeg ble! For nynorsken falt helt naturlig på plass i boka, og jeg likte den svært godt.

I åpningsforedraget, som har fått tittelen Stavanger og nynorsken, skal Renberg fortelle om sitt eget forhold til nynorsk og argumentere for at Stavanger bør bli en nynorskby. Spennende! Jeg ser virkelig fram til dette, OG flere bøker fra Renberg på nynorsk. (Et håp bare, at den forhåpentligvis kommende fjerdeboka i trilogien(!) om Hillevågsgjengen forblir på bokmål ;-)

I 2018 har også Kapittel gått over til å bli et nynorsk-arrangement. Hvorfor ikke? Stavangersk er nærmere nynorsken enn bokmålet i tale - en spennende utvikling! Temaet for Kapittel 18 er Samhald, et vidt begrep som omfatter mye. Her er det bare å forberede seg på lange og ikke minst interessante dager.

Programmet starter allerede 08:30 imorgen, onsdag. I tillegg til åpningsforedraget skal jeg også få med meg
  • Jarett Kobek i samtale med John Erik Riley, tema: Jeg hater internett - kl. 17:00
  • Tor Åge Bringsværd i samtale med Alf van der Hagen kl. 19.00
  • NRK sin Utakt-redaksjon, Per Øystein Kvindesland og Bjørn Olav Skjæveland, snakkar med forfattar og litteraturvitar Janne Stigen Drangsholt - Hva er en klassiker? - kl. 21:00
Hele onsdagens program ligger bak linken HER. Ser jeg deg der?


.

torsdag 23. august 2018

Kapittel 2018 i Stavanger



Tenkte jeg ville minne alle mine blogg- og facebookvenner på at det nå er en måned til Kapittel-festivalen braker igang i Stavanger. Datoene er onsdag 19.-23. september, og hovedtemaet er Samhald (jepp, i år kjører Kapittel nynorskversjonen :-)

Festivaltemaet er ifølge Kapittel inspirert av det som ser ut til å være et press mot nasjonalt og kulturelt samhold i Europa og andre steder som følge av politisk uenighet og øket mangfold. Neste år er det også hundre år siden avslutningen av første verdenskrig. Folkeforbundet, som er forløperen for FN, ble dannet som en direkte konsekvens av krigen og en erkjenning av behovet for europeisk og internasjonalt samhold for å unngå katastrofale kriger. Språklig og kulturelt fellesskap i Norge vil også være en del av tema.
  • Programmet er svært spennende! Kapittel 18 dag-for-dag finner du i detalj HER
  • Bokbloggerne er i år en del av Kapittel-programmet. Vi deler ut Bokbloggerprisen i Salongen i Sølvbergets 4. etasje lørdag 22. kl. 16:00
    • Bokbloggerprisen er en demokratisk og uavhengig litteraturpris som stemmes frem hvert år av norske bokbloggere. Prisen deles ut til norske bøker i to ulike klasser: Årets roman og Åpen klasse, der sistnevte omfatter alt som ikke er romaner skrevet for voksne.Prisen deles ut i september for bøker originalt utgitt på norsk foregående år, i år altså på Kapittel.
  • Kapittel-sjef Espen Røsbak tipser om hvilke bøker som kan være flotte som forberedelse til festivalen i egen podcast HER


Vi er foreløpig et tjuetalls bokbloggere som samles i Stavanger denne uka. Tidligere har utdelingen av Bokbloggerprisen vært lagt til Oslo ifm Oslo Bokfestival som gikk av stabelen på høsten. I år er vi så heldige å ha fått gjengen over til Stavanger.

Vi gleder oss til bokbloggersamhold! Alltid kjekt å møtes ansikt til ansikt, bokbloggerne er representert fra Alta i nord til Flekkefjord i sør, det blir garantert  engasjerte litteraturdiskusjoner, beinhard kamp om quiz-seier, spennende utdeling av pris til vinnere av Årets Roman og Åpen klasse samt et besøk eller ti til byens lokale bokhandlere. Man drar da aldri tomhendt hjem fra bokfestival ;-)

Vi gleder oss, og håper å se mange av dere der :D




onsdag 22. august 2018

Man Booker longlist "Sabrina" av Nick Drnaso

Jeg og mange med meg ble nok overrasket over å finne ei tegneseriebok på langlisten til prisen i år. Sabrina er nemlig en over 200 siders saftig, tung sak som det tok 4 uker å få tilsendt fra Book Depository Australia (!) Denne bare måtte jeg ha i papirformatet. Det er faktisk noe Kindle ikke er helt god på...

Historien starter i Chicago, hvor en kvinne - Sabrina - er kattepasser for sine foreldre mens de er på tur. Søsteren Sandra kommer innom og de samtaler seg imellom som gode søstre gjør, mimrer litt, diskuterer farene i livet og løser kryssord. Det skal etterhvert vise seg at dette er siste gang søstrene ser hverandre. Forfatteren bringer oss fra Chicago, direkte til Colorado hvor vi blir kjent med Calvin som jobber i luftforsvaret. Han får en bekjent på besøk, Teddy, som han ikke har sett på årevis. Teddy får bo hos Calvin en stund, for det viser seg at han nettopp har mistet kjæresten sin. Denne kjæresten er tidligere nevnte Sabrina. Teddy får Calvins barnerom og en madrass. Og herfra utvikler historien seg. Mer vil jeg ikke fortelle om selve handlingen, en handling som utenfra og kort fortalt ser ut som en krimhistorie. Men det er det langt ifra, selv om et videobevis kommer til å spille en stor rolle videre i utvikling av det store spørsmålet - hvor er Sabrina? Og hva skjedde - egentlig - helt i slutten der?

Nick Drnaso
Bildekilde: theguardian.com
Dette er et forstyrrende samtids-skrekkscenario som analyserer ikke bare menneskets natur, men også internettets og de sosiale medienes påvirkning på samfunnet. Sannheter og konspirasjonsteorier går hånd i hånd, hvor de tastaturtøffe nettrollene florerer og Trumps "fake news" - or not? - står i hovedsetet, hvor mangelen på kommunikasjon mellom mennesker skaper en ufattelig angst og hjelpeløshet som gjør at enkeltmennesket ikke klarer å takle den smertefulle realiteten vedkommende lever i. Du all verden!

Jeg fikk en skikkelig ut-av-meg-sjæl-opplevelse da jeg satt og leste denne boka, en følelse av tomhet og tafatthet som flere av karakterene ble preget av etterhvert. Og jeg forstår egentlig ikke hvordan Nick Drnaso fikk dette til? Tegningene er nemlig ganske så naive, historien var ikke bygget opp med spenningstopper underveis, ei heller føltes boka konstruert eller overdreven på noe vis. Det som skjedde underveis er akkurat slik som man føler livet er, før det plutselig kommer snikende opp bak deg og biter deg i nakken. Aldeles spesielt! Og overraskende veldig veldig bra! Jeg har null erfaring med å omtale tegneseriebøker, og kanskje det er en haug av dem der ute som kunne passet for meg. Hva vet jeg. Men en ting er ihvertfall sikkert, Sabrina er - som Zadie Smith også påpeket - "a masterpiece". Så enkelt.

Anbefales uten forbehold.

Kilde: egen bok - Utgitt: 218 - Forlag: Granta - Sider: 203 - Språk: Engelsk
Utfordring: GoodReads, Man Booker Longlist 2018








.

fredag 10. august 2018

Black Boy av Richard Wright

I frustrasjon over å ikke komme inn på det rene nettstudiet Engelsk Språk og Litteratur på Universitetet i Sørøst-Norge (karakterkrav endte på 5,5 - jeg var temmelig sikker jeg kom inn med 5,3) så måtte jeg jo finne på noe. Google er en fin ting, YouTube likeså, for der fant jeg Yale University og deres gratis nettbaserte litteraturstudium American Literature, Modernism. Hvorfor ikke? Poenget mitt er å lære noe nytt, nødvendigvis ikke å få en lengre studie CV med karakterer. Jeg er igang, og første boka ut var Black Boy av Richard Wright. Forelesning 1 var Introduction, med en intro av boka, forfatteren og hans plass i amerikansk litteraturhistorie. Humm.. dette var faktisk riktig så interessant! (Link til hele opplegget HER).

Richard Wright var en afroamerikansk forfatter som skrev både romaner, noveller og politisk sakprosa, og veldig mye av det han skrev omhandlet rasisme og etiske problemer. Flere av bøkene hans var kontroversielle, så også denne boka. Black Boy er forfatterens egen selvbiografi, og det spesielle med denne er at Wright ble bedt om å fjerne del 2 av boka, der han reiser til Chicago og New York for å ende opp i Paris. Hvorfor? Fordi USA ble med i 2.verdenskrig i 1944, og det ville tatt seg svært dårlig ut om Wright kunne fortelle at rasediskriminering ikke bare foregikk blant (noen få...) fattige negre i sørstatene, men også nord i USA under krigen. Dette hang dårlig sammen med det ansiktet USA ville vise utad, the land of the free med like rettigheter for alle som skal hjelpe Europa mot fascismen og nazismen. Utrolig...! Vi har også lest del 2 av boka, som senere ble utgitt, samt sett brev-dialogen mellom Wright og editoren når sistnevnte prøvde å få Wright til å kutte i sitt eget livsverk - et dramatisk eksempel å tvinge en forfatter til å endre på en lesers opplevelser. Så til boka.

Richard Wright
Bildekilde: wikipedia.or
g
Richard Wright var bare fire går gammel da han satte fyr på hjemmet sitt pga lek med fyrstikker som han lurte på ville antenne stuegardinene. Jepp, det virket...  Da Richard var fem år forlot faren familien. 6 år, og Richard var for en kort periode alkoholiker. Pga pengemangel flyttet den lille familien uten far fra hjem til hjem, noen ganger hos slektninger, andre ganger klarte de å leie en krok på egenhånd. I en alder av 12 hadde derfor Richard bare ett års formell utdanning. Han var desto fullere av livserfaring, for den fikk han fra salonger (les:barer), jernbanestasjoner og i gata blant andre svarte, fattige gutter i sørstatene. Her lærte han livets harde fakta som fattig neger undertrykket av de hvite, - et liv preget av frykt og hat og ikke minst sult. Som 15 åring i 1923 hadde Richard tatt igjen en del skolegang, og dette var også da han fikk sin første tekst på trykk, i en lokal, svart avis - Southern Register, og her slutter egentlig boka Black Boy. 

I del to, boka som senere ble kalt American Hunger, forstår vi at Richard flytter nordover til Chicago i 1927 hvor han har sikret seg jobb som kontormedhjelper i posten, i 1931 mister han jobben og havner på sosialen - igjen. I denne perioden leser han en rekke forfattere. Han blir medlem av John Reed Club, en marxistisk klubb for forfattere og intellektuelle. Livet hans er fremdeles underlagt de hvites ideer, og han begynner å omgås kommunistpartiet. Livet som svart, kommunistisk nasjonalist var imidlertid ikke enkelt, og til slutt ble han tvunget til å flytte på seg - til New York. Her tar han igjen kontakt med kommunistpartiet og gjennom flere år skriver han og får utgitt både romaner og novellesamlinger. Wright ender opp i Paris der han blir venner med både forfatterne Sartre og Camus. Han blir fransk statsborger i 1947, og gjennom hele sitt liv nekter han å stille opp i noe som helst som er pro-Amerika. Alle detaljene kan jeg ikke komme inn på her, men del 2 vitner om en svært intellektuell og skrivefør mann som var tro mot sine prinsipper hele livet og som levde for å bekjempe rasedisktrimineringen med penn. Ingen skulle kunne komme å si i ettertid at han ikke gjorde hva han kunne for å presentere hvordan Amerika oppførte seg mot afro-amerikanerne. 

Et spennende liv og en spennende mann som etterlot seg 2 døtre med sin andre kone, Ellen Poplar, datteren av innvandrere av polsk-jødisk avstamning og medlem av kommunistpartiet i Brooklyn. Et bevis på at en ikke-skolert, svært fattig og traumatisert negergutt fra sørstatene overhode ikke var forskjellig fra den såkalte høyerestående, hvite mann. For et liv! For et pågangsmot og vilje! Og for en forfatter!

Black Boy er lettlest, velskrevet og velfundert. Så kan det være, at alt Wright skriver i selvbiografien sin ikke er selvopplevd. Kanskje noe faktisk er kreativ skriving. Men en ting er sikkert, noe Wright også bekrefter selv i ettertid, alt som står i boka er sannheter, selv om noe kan være andres sannheter enn hans egen - eller skrevet noe om. Dette er Richards egen oppfatning av eget liv i ettertid, både på godt og vondt. Boka er ifølge forfatteren selv ihvertfall en ærlig representasjon av livet til en Black Boy...

Anbefales.


Kilde: egen ebok - Utgitt: 1945 - Språk: Engelsk - Sider: 274 - Forlag ebok: Vintage Digital
Utfordring: GoodReads, Studier



Kanskje våre siste amerikanske turister av året?

mandag 6. august 2018

Man Booker longlist "The Mars Room" av Rachel Kushner

Ja hva sier man her... Kvinne med ung sønn sitter i fengsel med en strafferamme på to livstider + for å ha tatt livet av en temmelig intens stalker. Mao ingen sjanse for å slippe ut pga god oppførsel før tiden, for å si det sånn. Fra fengselscellen forteller Romy Hall hvordan det er å sitte i fengsel som fattig kvinne i USA, samtidig som hun gir oss tilbakeblikk på livet hennes før fengselsoppholdet. Et liv som i all hovedsak dreiet seg om jobben på The Mars Room, en strippebule i San Franscisco.

Romy Hall er imidlertid ikke den eneste protagonisten i boka. Vi får også høre om livet til en ikke helt A4 politimann - Doc - som dreper og dumper mennesker og Gordon, ansatt av fengselet for å "undervise" kvinnene i litteratur mens de soner sin dom. Læreren forer Romy med bøker, avbitertang(?) og ellers mye av det hun og de andre elevene ønsker at han skal bringe med seg inn fra livet utenfor murene. Ja Gordon er nok over gjennomsnittet interessert i Romy, men går aldri over streken. SPOILER: Romy rømmer, Romy blir tatt, the end...

Rachel Kushner
Bildekilde: theguardian.com
Jeg var temmelig begeistret da jeg begynte å lytte til The Mars Room etter jeg fant den på Storytel. Innleseren var god. Hun hadde en svært god rytme og ikke minst stemme, og den passet godt til hovedpersonen Romy - eller, slik jeg innbildte meg hun kunne høres ut. Men utover i boka ble historien mindre og mindre fengende og interessant. Som diskutert med andre bokbloggere, det ble flatt. Og ikke minst slutten ble temmelig forutsigbar. Og så sitter man der og lurer på hvorfor amerikanske Kushner skrev historien i utgangspunktet? Åpenbart for å fortelle om en fattig kvinnes få muligheter i et statlig fengsel i USA, hvor man pga manglende pæng og kontakter får statlig oppnevnte advokater som bryr seg bæret om verken deg eller saken din. Med oppskriftsmessig traumatisert barndom, mor som ikke bryr seg, seksuelt misbrukt som 11-åring, narkotikaavhengig og jobbende i sexbransjen så blir Romy for meg, dessverre, en temmelig stereotyp kvinnelig protagonist. Det er ingen spenning, det føles som om man har 'hørt alt før' og engasjementet mitt som var høyt i utgangspunktet ble mer og mer labert. Jeg likte imidlertid lettere desillusjonerte Gordon, akademikeren som bor for seg selv oppe i fjellet og som setter fyr på trefellingsmaskineri fordi han liker naturen, men det holdt ikke til å bære boka helt.

Men - ingen dårlig bok, for all del. Den var bare langt fra så interessant som jeg trodde den skulle være. Midt på treet, og det er jo forsåvidt greit det...

The Guardian sier om boka:
Kushner’s subject is her country’s fall from grace. This is not the land of the free; no one has choices and everyone is guilty. (Gordon’s thesis is “the fateful concept of the American Adam”.) They are all prisoners of circumstance, from the inmates to the officers (“no guard wanted to work in a women’s prison”). Taken over by agricultural machinery and deserted by people, Kushner’s California is “a man-made hell on earth”, where the water is poisonous and even the air is bad.
Not the laaaand of the freeeee.... Men var det en bombe i disse dager?


Kilde: Storytel - Utgitt: 2017 - Språk: Engelsk - Sider: 352 - Forlag: Random House
Utfordring: GoodReads, Man Booker longlist 2018


Fra mitt eget besøk i San Franscisco - utenfor fengselsmurene :-)

lørdag 4. august 2018

Man Booker longlist "The Water Cure" av Sophie Mackintosh

Phuuhh.. for en atmosfære! Jeg sier det først som sist, det er svært sjelden jeg får Margaret Atwood vibber av andre forfattere, men her må jeg si Sophie Mackintosh nærmer seg kraftig. Og det med forfatterens debutroman. Med andre ord, Mackintosh skal definitivt noteres bak øret!

Kort fortalt handler boka om tre søstre - Grace, Lia og Sky - som lever med sine foreldre Mother og King isolert på en øy langt borte fra resten av verdens giftige samfunn som ifølge foreldrene er styrt av voldelige menn. For å unngå å ende opp som resten av verdens lidende kvinner adlyder søstrene King og Mothers minste vink og må delta i alskens ritualer for å rense seg selv. Det være seg å bli sydd inn i sekker til de besvimer, bli holdt under vann til like før de drukner og ofte skade seg selv eller en annen søster for så å gå gjennom ytterligere rensende ritualer. King har spent opp piggtrådgjerde i en avstand fra eiendommen, og å bevege seg utenfor er strengt forbudt og - selvfølgelig - forbundet med ytterligere straffende tiltak, kun for deres eget beste må vite. Patriarken styrer alt og alle, og det er vel ikke uten hensikt at forfatteren har kalt ham King.. Så forsvinner King, og deres lille verden settes plutselig på en stor prøve.

Jeg vil ikke gå i detaljer på resten av innholdet, for det må oppleves og gjennomtygges på egenhånd. Det er nemlig umulig å beskrive stemningen i dette huset og det som skjer utover i romanen etter King forsvinner og den såkalte predikerte skremmende verden rykker nærmere. Er det virkelig giftstoffer der ute som dreper? Er alle menn voldelige og vil kvinner vondt? Er kjærligheten virkelig så ille? Og ikke minst det mest skremmende spørsmålet, kan søstrene virkelig stole på Kings ord? Frem til vendepunktet i historien siger den sakte avgårde. I utgangspunktet forstår jeg ikke hvor forfatteren vil, ei heller hvor hun kommer fra. Jeg sitter med store spørsmål gjennom hele boka, og jeg må ærlig innrømme at jeg har enda flere spørsmål etter endt bok.

Sophie Mackintosh
Bildekilde: theguardian.com
For meg er boka gjennomsyret av en utenomjordisk atmosfære som jeg har problemer med å forklare, en dystopisk følelse som ikke slipper taket etter boka er ferdiglest. Det kommer en forløsning mot slutten, men den gir ikke svaret på de grunnleggende spørsmålene jeg sitter med under lesningen. Og det er sannsynligvis meningen fra forfatterens side. Er historien en allegori over et strengt patriarkalsk samfunn? Sier Mackintosh noe her om vår egen samtid og potensiell fremtid rent politisk/religiøst? Det kommer i en periode kvinner fra 'the mainland' til øya Grace, Lia og Sky befinner seg. De er der for å bli kurert med the water cure, men en water cure kan også være en torturmetode, så her er det rom for tolkninger. Er King egentlig overhodet for en kult? En ting er sikkert, han styrer sine kvinner med kultisk autoritet, og er ikke spesielt forsiktig med om han lyver eller ei. Han prøver å forberede kvinnene på at alle menn er voldelige og giftige, og at døtrene må holde seg borte fra menn. Selv gjør han en av dem gravid, så dobbeltmoralen er temmelig tydelig.

Jeg kan bare si, les boka! Denne er for spesiell til å overses. Og om jeg var noe undrende i starten på hvorfor denne har endt opp på Man Booker listen så er jeg det ikke lenger. Forvent deg ikke action, hyppige sceneskift og spenningstopper. Utviklingen går sakte, av og til pinlig sakte uten tilsynelatende konkret mål og mening, men rest assured - du vil se lyset etterhvert, selv om du kanskje som meg sitter igjen med enda flere spørsmål etter endt bok enn midtveis i opplevelsen.

Lykke til :-)

Kilde: Egen ebok - Forlag: Penguin - Språk: Engelsk - Sider: 226 
Utfordring: GoodReads, Man Booker longlist 2018 


Vann så langt øyet kan se
..men dette vannet kurerer bare kaldt vestlandsvær :-)



fredag 3. august 2018

Diktsirkelen - The Sun and Her Flowers av Rupi Kaur

Har du sett, jeg som faktisk forrige måned klarte å delta i diktsirkelen til Anita har glemt å skrive innlegget til boka! Temaet for juli var Utenlandske Lyrikere, og jeg valgte meg Rupi Kaur født i Punjab, India - nå kanadisk statsborger og forfatter.  Det litt spesielle med Kaur er at hun kun er 26 år, men har klart det kunststykket å selge over 3 millioner kopier av sin første diktsamling Milk and Honey.  Denne ble selvpublisert i 2014 da forfatteren kun var 22 år gammel og er nå oversatt til mer enn 35 språk. Med #1 på New York Times bestselgerliste, hvor den har tilbragt mer enn 100 påfølgende uker, kan dette sies å være litt av en brakdebut! Sirkelgeneral Anita leste forøvrig Milk and Honey som diktsamling nå i juli, og hennes omtale kan du lese HER.

The Sun and Her Flowers er Rupi Kaurs andre diktsamling, og temaene er igjen livets oppturer og nedturer. Boka er inndelt i fem kapitler og enkelt illustrert av Kaur selv. Blomstertemaet til samlingen kom til fordi hennes mor mente at blomstene er som en oppskrift på livet - de visner, faller, slår rot, stiger og blomstrer igjen. På samme måte går mennesket gjennom livet. Derfor er også kapitlene kalt Wilting, Falling, Rooting, Rising og Blooming. Jeg syns det var en veldig fin allegori. The Sun and Her Flowers kom ut i 2017 og ble straks en #1 bestselger. Samlingen solgte over en million kopier bare de første tre månedene og ble omfavnet av lesere over hele verden.

Så kan man spørre seg selv - hvorfor ble nå disse diktsamlingene så godt mottatt? Svaret er nok så enkelt som at temaene er svært forståelige - kjærlighet, avvisning, sex, rase, misbruk, skjønnhetsidealer, sorg, savn og glede. Språket er svært svært enkelt. Disse diktene inneholder verken fordekte poeng, intrikate setninger eller svevende og ofte mangetydige mulige tolkninger. Et eksempel på

kjærlighetssorgens tankespill:
it isn't what we left behind
that breaks me
it's what we could've built
had we stayed
Rupi Kaur
Bildekilde: bok365.no
feil fokus:
i hear a thousand kind words about me
and it makes no difference
yet i hear one insult
and all confidence shatters
-focusing on the negative
ensomhet:
the irony of loneliness
is we all feel it
at the same time
-together
kroppsidealer:
it is a trillion-dollar industry that would collapse
if we believed we were beautiful enough already

Så hva synes jeg? Vel, svaret er todelt. Jeg ser hva "alle" ser, en blomstrende insta-poet som treffer samtiden og mainstream perfekt. Samlingen er lett å relatere til. De fleste av oss har opplevd kjærlighet, sorg, savn, følelsen av ikke alltid å passe inn. Noen av oss har opplevd misbruk og kravet til skjønnhetsidealet på kroppen.  Vi skjønner Rupi Kaur, og vi føler med henne, nettopp fordi hun benytter enkelt, direkte språk akkompagnert av enkle og kanskje litt banale, men likevel treffende tegninger. Hun treffer roten i mennesket, og det er jo fint. Men, for meg blir det for enkelt i lengden. Tekstene blir litt for likt det man leser "overalt" på nettet. For meg balanserer hun helt på kanten mellom overforenkling av poengene sine og tilgjengeliggjøring av teksten til størst mulig målgruppe.

Jeg likte likevel samlingen, fordi den ble komplett og hadde et konkret tema. The Sun and Her Flowers står i diametral motsetning til lyrikksamlingen jeg valgte for mars - les gjerne omtalen av Noo gode Gnu, der tekstene var mer eller mindre uforståelige også ved tredje gangs gjennomlesning. Vil du ha det enkelt, lett tilgjengelig og lese lyrikken "alle" leser for tiden er både Milk and Honey og The Sun and Her Flowers THE thing to read, for å si det sånn :-)


Kilde: egen ebok - Utgitt: 2017 - Forlag: Simon&Schuster - Sider: 248 - Språk: Engelsk
Utfordring: GoodReads, Diktsirkelen


The Sun and My Flowers :-)





søndag 29. juli 2018

The Red Pony av John Steinbeck

Innerst i den lille hylla mi med papirbøker dukket det opp en Steinbeck-bok jeg ikke hadde lest og som hadde fått lov å overleve flytteprosessen min. O'lykke. Jeg har nok hatt en tanke med å spare på boka, for jeg er svært glad i Steinbeck. Alt for glad i til å gi bort ei ulest bok.

Min versjon av The Red Pony er en Penguin Classic utgave på 95 sider, men for noen nydelige sider! Igjen leser jeg Steinbeck på engelsk, og språket er som tidligere vart og vakkert, nydelig og nyansert. Som i tidligere historier fra forfatteren så handler fortellingen om livet til de ikke nødvendigvis rikeste menneskene tidlig på 1900-tallet. Vi befinner oss på en liten gård nord i California, hos familien Tiflis, og i all hovedsak dreier boka seg rundt Jody, familiens sønn på sånn ca 10-12 år. Det underlige med boka er imidlertid at den ikke handler om den røde ponnyen mer enn i ett av totalt fire kapittel. The Red Pony er istedenfor blitt overskriften til en slags tidskonsentrert oppvekstroman om en ung gutt, selv om vi ikke følger Jody i mer enn et års tid.

John Steinbeck
Bildekilde: bio.com
Som i Steinbeck-bøker flest, ihvertfall dem jeg har lest til nå, dreier temaet seg rundt tap og savn, autoriteter og underkastelse. I en eller annen form. Så også her. Jody mister den røde ponnyen under tragiske omstendigheter, føllet han senere blir lovet gir ham heller ingen glede. Jody ser sterkt opp til hestekaren som er ansatt på farmen deres, samtidig som han har et heller anstrengt forhold til sin svært så autoritære far og over gjennomsnittet stor respekt for sin mor. Det er ikke for mye varme, lykke og glede som spres i familien Tiflis, og det som tilfeldigvis skulle dryppe på Jody vedvarer heller ikke lenge.

Steinbeck selv er oppvokst i Salinas, som Jody på farmen. Og som Jody kommer Steinbeck også fra en gård. Det skal vise seg at Tiflis' farm minner sterkt om Steinbeck's onkel sin farm i samme område. John Seelye har skrevet forordet i min versjon av boka, og der forteller han at The Red Pony ble skrevet av Steinbeck da han var hjemme i Salinas for å våke over og stelle med sin mor som lå på dødsleiet. Selv om boka ikke er selvbiografisk mener Seelye at det er nok paralleller her til Steinbeck's egne opplevelser under oppveksten. Det vi ser av Jody er deler av en gutts modningsprosess, og gitt at boka er skrevet der den er skrevet så er det nokså sannsynlig at Steinbeck fletter inn egne erfaringer og opplevelser. Gjennom hele ungdommen, både på college og etterpå, strevet nemlig Steinbeck med å slippe unna de kontrollerende foreldrene og kom bare hjem når økonomien hans ble altfor anstrengt. Forordet til boka legger grunnlaget for alle de fire historiene som blir fortalt i The Red Pony og var svært interessante å få med seg. Jeg vet ikke om alle versjonene av boka inneholder dette forordet, men nå vet du at Penguin Classic versjonen gjør. Boka kom først ut i 1937 og ISBN-nr på min versjon er 978-0-14-018739-7.

Anbefales! Nedenfor er oversikt over de andre Steinbeck-romanene jeg har skrevet om.


Kilde: egen bok - Forlag: Penguin Classic - Sider: 95 - Språk: Engelsk - Utfordring: GoodReads



Atyla
Jeg er ennå fascinert av seilskutene som er i byen vår...

lørdag 28. juli 2018

Man Booker longlist - "Snap" av Belinda Bauer

Den norske vestlandskysten er overopphetet, så lesingen av årets langliste til Man Booker prisen går temmelig sakte nå i starten. Men den går. Og jeg tror jammen jeg valgte rett startbok, for Snap var en lettlest og riktig så finurlig krim.

Kort om plottet, som jeg ikke vil spoile. Jack på 12, hans mor og to søstre får motorhavari langs motorveien. Siden ingen av dem har mobiltelefon (?) så må mor forlate ungene i bilen mens hun selv går til nærmeste nødtelefon for å melde fra. Jack blir ansvarlig for sine to småsøstre, mor forlater bilen for aldri å komme tilbake. Tre år senere våkner høygravide Catherine While og finner en kniv og en lapp på nattbordet som sier: Jeg kunne ha drept deg. Disse to parallelle historiene samt politiets søken etter Goldilocks, en smart innbruddstyv som herjer i en engelsk småby, er rammene for historien som fortelles.

Jeg ble noe forundret da jeg leste at en krim hadde nådd langlisten, selv om forsåvidt 2016-boka His Bloody Project av Burnet var en slags variant av sjangeren. Det var ingen grunn til bekymring. Snap er nemlig ikke en ren krim, den er mer en sjangerblanding mellom krim og en slags oppvekstroman, og det forringer ikke boka det minste. Bauer klarer nemlig på et finurlig vis å gjøre historien både creepy og truende, samtidig som vi etterhvert får dyp medfølelse for Jack og hans noe alternative måte å forsørge seg selv og sine to småsøstre på. Persongalleriet blir også svært troverdig og levende, for forfatteren har nemlig en egen evne til å beskrive karakterene sine gjennom dialog og handling istedenfor å fortelle leseren hvilke karaktertrekk de besitter - noe jeg liker svært godt.

Belinda Bauer
Bildekilde: wikipedia.com
Selv om jeg forsåvidt tidlig forstod hvem gjerningspersonen var, så ble boka likevel både spennende og uhyggelig og til tider temmelig mørk. Bauer har heldigis ikke gått i cliffhanger-fella. Her var det ingen 'billige' kapittelavslutninger som drev meg videre, ei heller brukte hun overdreven vold og guffe som spenningsakselleratorer underveis. Det som drev lesingen fremover for egen del var nysgjerrighet, innlevelse i karakterene og deres rolle i totalhistorien. Jack som forsørger av to småsøstre, en far som forsvant ut av familien pga sorg og maktesløshet like etter kona var drept, gravide Catherine While og kniven på nattbordet - og hva ER det nå med mannen hennes?,  den notoriske innbruddstyven Goldilocks som alltid la seg til å sove natten over i de husene han raidet og ikke minst de tre vidt forskjellige politidetektivene Marvel, Reynolds og Rice. Det ligger nemlig en underfundig tørr humor som bakteppe til boka. Akkurat det ser jeg kan høres merkelig ut i denne settingen, men jeg tar meg i å flire underveis, mye pga dynamikken mellom de sistnevnte tre politietterforskerne.

Som krim er boka finurlig, som oppvekstroman er den både trist, urovekkende og til tider hjerteskjærende. Jeg tror det er denne miksen i historien som tiltalte meg, de velutviklede karakterene med sine feil og mangler og ikke minst at den verste ondskapen i verden kanskje viser seg og være den som er fullstendig kamuflert og skjult bak en slags normalitet? Bauers Snap traff meg godt og det skadet definitivt ikke saken at den var lettlest i denne vestlandsvarmen som faktisk bikket 36 grader igår da jeg fullførte boka. Jeg sitter imidlertid ennå og lurer på om dette er Man Booker materiale? Ja, boka ER god, men føles kanskje litt Booker-lett?!? Uansett - anbefales fra denne kanten!

Belinda Bauer er en britisk kriminalforfatter. Ifølge wikipedia er hun oppvokst i England og Sør-Afrika, og debutroman hennes - Blacklands - mottok den britiske kriminalforfatterforening Crime Writers' Associations Gold Dagger-pris for beste kriminalroman i 2010. Kanskje jeg faktisk også skal notere den bak øret!

Kilde: egen ebok - Forlag: Atlantic Monthly Press - Språk: Engelsk - Sider: 352
Utfordring: GoodReads, Man Booker 2018 longlist



Seilskuta Gulden Leeuw (nesten Goldilocks ;)
Her er vi på fjorden og møter Tall Ships Race 2018


.

tirsdag 24. juli 2018

4 x 2018 Man Booker på Storytel

Med mindre The Guardian har narret oss et halvt døgn før langlisten til Man Booker prisen 2018 skulle offisielt vært sluppet, så ser den altså så her ut. Det beste? Alle titlene i rødt forefinnes på engelsk på Storytel. Abonnerer du så har du disse 4 tilgjengelig :-)
  • Belinda Bauer: Snap
  • Anna Burns: Milkman
  • Nick Drnaso: Sabrina
  • Esi Edugyan: Washington Black
  • Guy Gunaratne: In Our Mad and Furious Sea
  • Daisy Johnson: Eveything Under
  • Rachel Kushner: The Mars Room
  • Sophie Mackintosh: The Water Cure
  • Michael Ondaatje: Warlight
  • Richard Powers: The Overstory
  • Robin Robertson: The Long Take
  • Sally Rooney: Normal People
  • Donal Ryan: From a Low and Quiet Sea
Happy read!


.

LinkWithin

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...