fredag 10. august 2018

Black Boy av Richard Wright

I frustrasjon over å ikke komme inn på det rene nettstudiet Engelsk Språk og Litteratur på Universitetet i Sørøst-Norge (karakterkrav endte på 5,5 - jeg var temmelig sikker jeg kom inn med 5,3) så måtte jeg jo finne på noe. Google er en fin ting, YouTube likeså, for der fant jeg Yale University og deres gratis nettbaserte litteraturstudium American Literature, Modernism. Hvorfor ikke? Poenget mitt er å lære noe nytt, nødvendigvis ikke å få en lengre studie CV med karakterer. Jeg er igang, og første boka ut var Black Boy av Richard Wright. Forelesning 1 var Introduction, med en intro av boka, forfatteren og hans plass i amerikansk litteraturhistorie. Humm.. dette var faktisk riktig så interessant! (Link til hele opplegget HER).

Richard Wright var en afroamerikansk forfatter som skrev både romaner, noveller og politisk sakprosa, og veldig mye av det han skrev omhandlet rasisme og etiske problemer. Flere av bøkene hans var kontroversielle, så også denne boka. Black Boy er forfatterens egen selvbiografi, og det spesielle med denne er at Wright ble bedt om å fjerne del 2 av boka, der han reiser til Chicago og New York for å ende opp i Paris. Hvorfor? Fordi USA ble med i 2.verdenskrig i 1944, og det ville tatt seg svært dårlig ut om Wright kunne fortelle at rasediskriminering ikke bare foregikk blant (noen få...) fattige negre i sørstatene, men også nord i USA under krigen. Dette hang dårlig sammen med det ansiktet USA ville vise utad, the land of the free med like rettigheter for alle som skal hjelpe Europa mot fascismen og nazismen. Utrolig...! Vi har også lest del 2 av boka, som senere ble utgitt, samt sett brev-dialogen mellom Wright og editoren når sistnevnte prøvde å få Wright til å kutte i sitt eget livsverk - et dramatisk eksempel å tvinge en forfatter til å endre på en lesers opplevelser. Så til boka.

Richard Wright
Bildekilde: wikipedia.or
g
Richard Wright var bare fire går gammel da han satte fyr på hjemmet sitt pga lek med fyrstikker som han lurte på ville antenne stuegardinene. Jepp, det virket...  Da Richard var fem år forlot faren familien. 6 år, og Richard var for en kort periode alkoholiker. Pga pengemangel flyttet den lille familien uten far fra hjem til hjem, noen ganger hos slektninger, andre ganger klarte de å leie en krok på egenhånd. I en alder av 12 hadde derfor Richard bare ett års formell utdanning. Han var desto fullere av livserfaring, for den fikk han fra salonger (les:barer), jernbanestasjoner og i gata blant andre svarte, fattige gutter i sørstatene. Her lærte han livets harde fakta som fattig neger undertrykket av de hvite, - et liv preget av frykt og hat og ikke minst sult. Som 15 åring i 1923 hadde Richard tatt igjen en del skolegang, og dette var også da han fikk sin første tekst på trykk, i en lokal, svart avis - Southern Register, og her slutter egentlig boka Black Boy. 

I del to, boka som senere ble kalt American Hunger, forstår vi at Richard flytter nordover til Chicago i 1927 hvor han har sikret seg jobb som kontormedhjelper i posten, i 1931 mister han jobben og havner på sosialen - igjen. I denne perioden leser han en rekke forfattere. Han blir medlem av John Reed Club, en marxistisk klubb for forfattere og intellektuelle. Livet hans er fremdeles underlagt de hvites ideer, og han begynner å omgås kommunistpartiet. Livet som svart, kommunistisk nasjonalist var imidlertid ikke enkelt, og til slutt ble han tvunget til å flytte på seg - til New York. Her tar han igjen kontakt med kommunistpartiet og gjennom flere år skriver han og får utgitt både romaner og novellesamlinger. Wright ender opp i Paris der han blir venner med både forfatterne Sartre og Camus. Han blir fransk statsborger i 1947, og gjennom hele sitt liv nekter han å stille opp i noe som helst som er pro-Amerika. Alle detaljene kan jeg ikke komme inn på her, men del 2 vitner om en svært intellektuell og skrivefør mann som var tro mot sine prinsipper hele livet og som levde for å bekjempe rasedisktrimineringen med penn. Ingen skulle kunne komme å si i ettertid at han ikke gjorde hva han kunne for å presentere hvordan Amerika oppførte seg mot afro-amerikanerne. 

Et spennende liv og en spennende mann som etterlot seg 2 døtre med sin andre kone, Ellen Poplar, datteren av innvandrere av polsk-jødisk avstamning og medlem av kommunistpartiet i Brooklyn. Et bevis på at en ikke-skolert, svært fattig og traumatisert negergutt fra sørstatene overhode ikke var forskjellig fra den såkalte høyerestående, hvite mann. For et liv! For et pågangsmot og vilje! Og for en forfatter!

Black Boy er lettlest, velskrevet og velfundert. Så kan det være, at alt Wright skriver i selvbiografien sin ikke er selvopplevd. Kanskje noe faktisk er kreativ skriving. Men en ting er sikkert, noe Wright også bekrefter selv i ettertid, alt som står i boka er sannheter, selv om noe kan være andres sannheter enn hans egen - eller skrevet noe om. Dette er Richards egen oppfatning av eget liv i ettertid, både på godt og vondt. Boka er ifølge forfatteren selv ihvertfall en ærlig representasjon av livet til en Black Boy...

Anbefales.


Kilde: egen ebok - Utgitt: 1945 - Språk: Engelsk - Sider: 274 - Forlag ebok: Vintage Digital
Utfordring: GoodReads, Studier



Kanskje våre siste amerikanske turister av året?

mandag 6. august 2018

Man Booker longlist "The Mars Room" av Rachel Kushner

Ja hva sier man her... Kvinne med ung sønn sitter i fengsel med en strafferamme på to livstider + for å ha tatt livet av en temmelig intens stalker. Mao ingen sjanse for å slippe ut pga god oppførsel før tiden, for å si det sånn. Fra fengselscellen forteller Romy Hall hvordan det er å sitte i fengsel som fattig kvinne i USA, samtidig som hun gir oss tilbakeblikk på livet hennes før fengselsoppholdet. Et liv som i all hovedsak dreiet seg om jobben på The Mars Room, en strippebule i San Franscisco.

Romy Hall er imidlertid ikke den eneste protagonisten i boka. Vi får også høre om livet til en ikke helt A4 politimann - Doc - som dreper og dumper mennesker og Gordon, ansatt av fengselet for å "undervise" kvinnene i litteratur mens de soner sin dom. Læreren forer Romy med bøker, avbitertang(?) og ellers mye av det hun og de andre elevene ønsker at han skal bringe med seg inn fra livet utenfor murene. Ja Gordon er nok over gjennomsnittet interessert i Romy, men går aldri over streken. SPOILER: Romy rømmer, Romy blir tatt, the end...

Rachel Kushner
Bildekilde: theguardian.com
Jeg var temmelig begeistret da jeg begynte å lytte til The Mars Room etter jeg fant den på Storytel. Innleseren var god. Hun hadde en svært god rytme og ikke minst stemme, og den passet godt til hovedpersonen Romy - eller, slik jeg innbildte meg hun kunne høres ut. Men utover i boka ble historien mindre og mindre fengende og interessant. Som diskutert med andre bokbloggere, det ble flatt. Og ikke minst slutten ble temmelig forutsigbar. Og så sitter man der og lurer på hvorfor amerikanske Kushner skrev historien i utgangspunktet? Åpenbart for å fortelle om en fattig kvinnes få muligheter i et statlig fengsel i USA, hvor man pga manglende pæng og kontakter får statlig oppnevnte advokater som bryr seg bæret om verken deg eller saken din. Med oppskriftsmessig traumatisert barndom, mor som ikke bryr seg, seksuelt misbrukt som 11-åring, narkotikaavhengig og jobbende i sexbransjen så blir Romy for meg, dessverre, en temmelig stereotyp kvinnelig protagonist. Det er ingen spenning, det føles som om man har 'hørt alt før' og engasjementet mitt som var høyt i utgangspunktet ble mer og mer labert. Jeg likte imidlertid lettere desillusjonerte Gordon, akademikeren som bor for seg selv oppe i fjellet og som setter fyr på trefellingsmaskineri fordi han liker naturen, men det holdt ikke til å bære boka helt.

Men - ingen dårlig bok, for all del. Den var bare langt fra så interessant som jeg trodde den skulle være. Midt på treet, og det er jo forsåvidt greit det...

The Guardian sier om boka:
Kushner’s subject is her country’s fall from grace. This is not the land of the free; no one has choices and everyone is guilty. (Gordon’s thesis is “the fateful concept of the American Adam”.) They are all prisoners of circumstance, from the inmates to the officers (“no guard wanted to work in a women’s prison”). Taken over by agricultural machinery and deserted by people, Kushner’s California is “a man-made hell on earth”, where the water is poisonous and even the air is bad.
Not the laaaand of the freeeee.... Men var det en bombe i disse dager?


Kilde: Storytel - Utgitt: 2017 - Språk: Engelsk - Sider: 352 - Forlag: Random House
Utfordring: GoodReads, Man Booker longlist 2018


Fra mitt eget besøk i San Franscisco - utenfor fengselsmurene :-)

lørdag 4. august 2018

Man Booker longlist "The Water Cure" av Sophie Mackintosh

Phuuhh.. for en atmosfære! Jeg sier det først som sist, det er svært sjelden jeg får Margaret Atwood vibber av andre forfattere, men her må jeg si Sophie Mackintosh nærmer seg kraftig. Og det med forfatterens debutroman. Med andre ord, Mackintosh skal definitivt noteres bak øret!

Kort fortalt handler boka om tre søstre - Grace, Lia og Sky - som lever med sine foreldre Mother og King isolert på en øy langt borte fra resten av verdens giftige samfunn som ifølge foreldrene er styrt av voldelige menn. For å unngå å ende opp som resten av verdens lidende kvinner adlyder søstrene King og Mothers minste vink og må delta i alskens ritualer for å rense seg selv. Det være seg å bli sydd inn i sekker til de besvimer, bli holdt under vann til like før de drukner og ofte skade seg selv eller en annen søster for så å gå gjennom ytterligere rensende ritualer. King har spent opp piggtrådgjerde i en avstand fra eiendommen, og å bevege seg utenfor er strengt forbudt og - selvfølgelig - forbundet med ytterligere straffende tiltak, kun for deres eget beste må vite. Patriarken styrer alt og alle, og det er vel ikke uten hensikt at forfatteren har kalt ham King.. Så forsvinner King, og deres lille verden settes plutselig på en stor prøve.

Jeg vil ikke gå i detaljer på resten av innholdet, for det må oppleves og gjennomtygges på egenhånd. Det er nemlig umulig å beskrive stemningen i dette huset og det som skjer utover i romanen etter King forsvinner og den såkalte predikerte skremmende verden rykker nærmere. Er det virkelig giftstoffer der ute som dreper? Er alle menn voldelige og vil kvinner vondt? Er kjærligheten virkelig så ille? Og ikke minst det mest skremmende spørsmålet, kan søstrene virkelig stole på Kings ord? Frem til vendepunktet i historien siger den sakte avgårde. I utgangspunktet forstår jeg ikke hvor forfatteren vil, ei heller hvor hun kommer fra. Jeg sitter med store spørsmål gjennom hele boka, og jeg må ærlig innrømme at jeg har enda flere spørsmål etter endt bok.

Sophie Mackintosh
Bildekilde: theguardian.com
For meg er boka gjennomsyret av en utenomjordisk atmosfære som jeg har problemer med å forklare, en dystopisk følelse som ikke slipper taket etter boka er ferdiglest. Det kommer en forløsning mot slutten, men den gir ikke svaret på de grunnleggende spørsmålene jeg sitter med under lesningen. Og det er sannsynligvis meningen fra forfatterens side. Er historien en allegori over et strengt patriarkalsk samfunn? Sier Mackintosh noe her om vår egen samtid og potensiell fremtid rent politisk/religiøst? Det kommer i en periode kvinner fra 'the mainland' til øya Grace, Lia og Sky befinner seg. De er der for å bli kurert med the water cure, men en water cure kan også være en torturmetode, så her er det rom for tolkninger. Er King egentlig overhodet for en kult? En ting er sikkert, han styrer sine kvinner med kultisk autoritet, og er ikke spesielt forsiktig med om han lyver eller ei. Han prøver å forberede kvinnene på at alle menn er voldelige og giftige, og at døtrene må holde seg borte fra menn. Selv gjør han en av dem gravid, så dobbeltmoralen er temmelig tydelig.

Jeg kan bare si, les boka! Denne er for spesiell til å overses. Og om jeg var noe undrende i starten på hvorfor denne har endt opp på Man Booker listen så er jeg det ikke lenger. Forvent deg ikke action, hyppige sceneskift og spenningstopper. Utviklingen går sakte, av og til pinlig sakte uten tilsynelatende konkret mål og mening, men rest assured - du vil se lyset etterhvert, selv om du kanskje som meg sitter igjen med enda flere spørsmål etter endt bok enn midtveis i opplevelsen.

Lykke til :-)

Kilde: Egen ebok - Forlag: Penguin - Språk: Engelsk - Sider: 226 
Utfordring: GoodReads, Man Booker longlist 2018 


Vann så langt øyet kan se
..men dette vannet kurerer bare kaldt vestlandsvær :-)



fredag 3. august 2018

Diktsirkelen - The Sun and Her Flowers av Rupi Kaur

Har du sett, jeg som faktisk forrige måned klarte å delta i diktsirkelen til Anita har glemt å skrive innlegget til boka! Temaet for juli var Utenlandske Lyrikere, og jeg valgte meg Rupi Kaur født i Punjab, India - nå kanadisk statsborger og forfatter.  Det litt spesielle med Kaur er at hun kun er 26 år, men har klart det kunststykket å selge over 3 millioner kopier av sin første diktsamling Milk and Honey.  Denne ble selvpublisert i 2014 da forfatteren kun var 22 år gammel og er nå oversatt til mer enn 35 språk. Med #1 på New York Times bestselgerliste, hvor den har tilbragt mer enn 100 påfølgende uker, kan dette sies å være litt av en brakdebut! Sirkelgeneral Anita leste forøvrig Milk and Honey som diktsamling nå i juli, og hennes omtale kan du lese HER.

The Sun and Her Flowers er Rupi Kaurs andre diktsamling, og temaene er igjen livets oppturer og nedturer. Boka er inndelt i fem kapitler og enkelt illustrert av Kaur selv. Blomstertemaet til samlingen kom til fordi hennes mor mente at blomstene er som en oppskrift på livet - de visner, faller, slår rot, stiger og blomstrer igjen. På samme måte går mennesket gjennom livet. Derfor er også kapitlene kalt Wilting, Falling, Rooting, Rising og Blooming. Jeg syns det var en veldig fin allegori. The Sun and Her Flowers kom ut i 2017 og ble straks en #1 bestselger. Samlingen solgte over en million kopier bare de første tre månedene og ble omfavnet av lesere over hele verden.

Så kan man spørre seg selv - hvorfor ble nå disse diktsamlingene så godt mottatt? Svaret er nok så enkelt som at temaene er svært forståelige - kjærlighet, avvisning, sex, rase, misbruk, skjønnhetsidealer, sorg, savn og glede. Språket er svært svært enkelt. Disse diktene inneholder verken fordekte poeng, intrikate setninger eller svevende og ofte mangetydige mulige tolkninger. Et eksempel på

kjærlighetssorgens tankespill:
it isn't what we left behind
that breaks me
it's what we could've built
had we stayed
Rupi Kaur
Bildekilde: bok365.no
feil fokus:
i hear a thousand kind words about me
and it makes no difference
yet i hear one insult
and all confidence shatters
-focusing on the negative
ensomhet:
the irony of loneliness
is we all feel it
at the same time
-together
kroppsidealer:
it is a trillion-dollar industry that would collapse
if we believed we were beautiful enough already

Så hva synes jeg? Vel, svaret er todelt. Jeg ser hva "alle" ser, en blomstrende insta-poet som treffer samtiden og mainstream perfekt. Samlingen er lett å relatere til. De fleste av oss har opplevd kjærlighet, sorg, savn, følelsen av ikke alltid å passe inn. Noen av oss har opplevd misbruk og kravet til skjønnhetsidealet på kroppen.  Vi skjønner Rupi Kaur, og vi føler med henne, nettopp fordi hun benytter enkelt, direkte språk akkompagnert av enkle og kanskje litt banale, men likevel treffende tegninger. Hun treffer roten i mennesket, og det er jo fint. Men, for meg blir det for enkelt i lengden. Tekstene blir litt for likt det man leser "overalt" på nettet. For meg balanserer hun helt på kanten mellom overforenkling av poengene sine og tilgjengeliggjøring av teksten til størst mulig målgruppe.

Jeg likte likevel samlingen, fordi den ble komplett og hadde et konkret tema. The Sun and Her Flowers står i diametral motsetning til lyrikksamlingen jeg valgte for mars - les gjerne omtalen av Noo gode Gnu, der tekstene var mer eller mindre uforståelige også ved tredje gangs gjennomlesning. Vil du ha det enkelt, lett tilgjengelig og lese lyrikken "alle" leser for tiden er både Milk and Honey og The Sun and Her Flowers THE thing to read, for å si det sånn :-)


Kilde: egen ebok - Utgitt: 2017 - Forlag: Simon&Schuster - Sider: 248 - Språk: Engelsk
Utfordring: GoodReads, Diktsirkelen


The Sun and My Flowers :-)





søndag 29. juli 2018

The Red Pony av John Steinbeck

Innerst i den lille hylla mi med papirbøker dukket det opp en Steinbeck-bok jeg ikke hadde lest og som hadde fått lov å overleve flytteprosessen min. O'lykke. Jeg har nok hatt en tanke med å spare på boka, for jeg er svært glad i Steinbeck. Alt for glad i til å gi bort ei ulest bok.

Min versjon av The Red Pony er en Penguin Classic utgave på 95 sider, men for noen nydelige sider! Igjen leser jeg Steinbeck på engelsk, og språket er som tidligere vart og vakkert, nydelig og nyansert. Som i tidligere historier fra forfatteren så handler fortellingen om livet til de ikke nødvendigvis rikeste menneskene tidlig på 1900-tallet. Vi befinner oss på en liten gård nord i California, hos familien Tiflis, og i all hovedsak dreier boka seg rundt Jody, familiens sønn på sånn ca 10-12 år. Det underlige med boka er imidlertid at den ikke handler om den røde ponnyen mer enn i ett av totalt fire kapittel. The Red Pony er istedenfor blitt overskriften til en slags tidskonsentrert oppvekstroman om en ung gutt, selv om vi ikke følger Jody i mer enn et års tid.

John Steinbeck
Bildekilde: bio.com
Som i Steinbeck-bøker flest, ihvertfall dem jeg har lest til nå, dreier temaet seg rundt tap og savn, autoriteter og underkastelse. I en eller annen form. Så også her. Jody mister den røde ponnyen under tragiske omstendigheter, føllet han senere blir lovet gir ham heller ingen glede. Jody ser sterkt opp til hestekaren som er ansatt på farmen deres, samtidig som han har et heller anstrengt forhold til sin svært så autoritære far og over gjennomsnittet stor respekt for sin mor. Det er ikke for mye varme, lykke og glede som spres i familien Tiflis, og det som tilfeldigvis skulle dryppe på Jody vedvarer heller ikke lenge.

Steinbeck selv er oppvokst i Salinas, som Jody på farmen. Og som Jody kommer Steinbeck også fra en gård. Det skal vise seg at Tiflis' farm minner sterkt om Steinbeck's onkel sin farm i samme område. John Seelye har skrevet forordet i min versjon av boka, og der forteller han at The Red Pony ble skrevet av Steinbeck da han var hjemme i Salinas for å våke over og stelle med sin mor som lå på dødsleiet. Selv om boka ikke er selvbiografisk mener Seelye at det er nok paralleller her til Steinbeck's egne opplevelser under oppveksten. Det vi ser av Jody er deler av en gutts modningsprosess, og gitt at boka er skrevet der den er skrevet så er det nokså sannsynlig at Steinbeck fletter inn egne erfaringer og opplevelser. Gjennom hele ungdommen, både på college og etterpå, strevet nemlig Steinbeck med å slippe unna de kontrollerende foreldrene og kom bare hjem når økonomien hans ble altfor anstrengt. Forordet til boka legger grunnlaget for alle de fire historiene som blir fortalt i The Red Pony og var svært interessante å få med seg. Jeg vet ikke om alle versjonene av boka inneholder dette forordet, men nå vet du at Penguin Classic versjonen gjør. Boka kom først ut i 1937 og ISBN-nr på min versjon er 978-0-14-018739-7.

Anbefales! Nedenfor er oversikt over de andre Steinbeck-romanene jeg har skrevet om.


Kilde: egen bok - Forlag: Penguin Classic - Sider: 95 - Språk: Engelsk - Utfordring: GoodReads



Atyla
Jeg er ennå fascinert av seilskutene som er i byen vår...

lørdag 28. juli 2018

Man Booker longlist - "Snap" av Belinda Bauer

Den norske vestlandskysten er overopphetet, så lesingen av årets langliste til Man Booker prisen går temmelig sakte nå i starten. Men den går. Og jeg tror jammen jeg valgte rett startbok, for Snap var en lettlest og riktig så finurlig krim.

Kort om plottet, som jeg ikke vil spoile. Jack på 12, hans mor og to søstre får motorhavari langs motorveien. Siden ingen av dem har mobiltelefon (?) så må mor forlate ungene i bilen mens hun selv går til nærmeste nødtelefon for å melde fra. Jack blir ansvarlig for sine to småsøstre, mor forlater bilen for aldri å komme tilbake. Tre år senere våkner høygravide Catherine While og finner en kniv og en lapp på nattbordet som sier: Jeg kunne ha drept deg. Disse to parallelle historiene samt politiets søken etter Goldilocks, en smart innbruddstyv som herjer i en engelsk småby, er rammene for historien som fortelles.

Jeg ble noe forundret da jeg leste at en krim hadde nådd langlisten, selv om forsåvidt 2016-boka His Bloody Project av Burnet var en slags variant av sjangeren. Det var ingen grunn til bekymring. Snap er nemlig ikke en ren krim, den er mer en sjangerblanding mellom krim og en slags oppvekstroman, og det forringer ikke boka det minste. Bauer klarer nemlig på et finurlig vis å gjøre historien både creepy og truende, samtidig som vi etterhvert får dyp medfølelse for Jack og hans noe alternative måte å forsørge seg selv og sine to småsøstre på. Persongalleriet blir også svært troverdig og levende, for forfatteren har nemlig en egen evne til å beskrive karakterene sine gjennom dialog og handling istedenfor å fortelle leseren hvilke karaktertrekk de besitter - noe jeg liker svært godt.

Belinda Bauer
Bildekilde: wikipedia.com
Selv om jeg forsåvidt tidlig forstod hvem gjerningspersonen var, så ble boka likevel både spennende og uhyggelig og til tider temmelig mørk. Bauer har heldigis ikke gått i cliffhanger-fella. Her var det ingen 'billige' kapittelavslutninger som drev meg videre, ei heller brukte hun overdreven vold og guffe som spenningsakselleratorer underveis. Det som drev lesingen fremover for egen del var nysgjerrighet, innlevelse i karakterene og deres rolle i totalhistorien. Jack som forsørger av to småsøstre, en far som forsvant ut av familien pga sorg og maktesløshet like etter kona var drept, gravide Catherine While og kniven på nattbordet - og hva ER det nå med mannen hennes?,  den notoriske innbruddstyven Goldilocks som alltid la seg til å sove natten over i de husene han raidet og ikke minst de tre vidt forskjellige politidetektivene Marvel, Reynolds og Rice. Det ligger nemlig en underfundig tørr humor som bakteppe til boka. Akkurat det ser jeg kan høres merkelig ut i denne settingen, men jeg tar meg i å flire underveis, mye pga dynamikken mellom de sistnevnte tre politietterforskerne.

Som krim er boka finurlig, som oppvekstroman er den både trist, urovekkende og til tider hjerteskjærende. Jeg tror det er denne miksen i historien som tiltalte meg, de velutviklede karakterene med sine feil og mangler og ikke minst at den verste ondskapen i verden kanskje viser seg og være den som er fullstendig kamuflert og skjult bak en slags normalitet? Bauers Snap traff meg godt og det skadet definitivt ikke saken at den var lettlest i denne vestlandsvarmen som faktisk bikket 36 grader igår da jeg fullførte boka. Jeg sitter imidlertid ennå og lurer på om dette er Man Booker materiale? Ja, boka ER god, men føles kanskje litt Booker-lett?!? Uansett - anbefales fra denne kanten!

Belinda Bauer er en britisk kriminalforfatter. Ifølge wikipedia er hun oppvokst i England og Sør-Afrika, og debutroman hennes - Blacklands - mottok den britiske kriminalforfatterforening Crime Writers' Associations Gold Dagger-pris for beste kriminalroman i 2010. Kanskje jeg faktisk også skal notere den bak øret!

Kilde: egen ebok - Forlag: Atlantic Monthly Press - Språk: Engelsk - Sider: 352
Utfordring: GoodReads, Man Booker 2018 longlist



Seilskuta Gulden Leeuw (nesten Goldilocks ;)
Her er vi på fjorden og møter Tall Ships Race 2018


.

tirsdag 24. juli 2018

4 x 2018 Man Booker på Storytel

Med mindre The Guardian har narret oss et halvt døgn før langlisten til Man Booker prisen 2018 skulle offisielt vært sluppet, så ser den altså så her ut. Det beste? Alle titlene i rødt forefinnes på engelsk på Storytel. Abonnerer du så har du disse 4 tilgjengelig :-)
  • Belinda Bauer: Snap
  • Anna Burns: Milkman
  • Nick Drnaso: Sabrina
  • Esi Edugyan: Washington Black
  • Guy Gunaratne: In Our Mad and Furious Sea
  • Daisy Johnson: Eveything Under
  • Rachel Kushner: The Mars Room
  • Sophie Mackintosh: The Water Cure
  • Michael Ondaatje: Warlight
  • Richard Powers: The Overstory
  • Robin Robertson: The Long Take
  • Sally Rooney: Normal People
  • Donal Ryan: From a Low and Quiet Sea
Happy read!


.

søndag 22. juli 2018

"Men without Women" av Ernest Hemingway

Jeg er kommet i short story modus og har funnet fram en skikkelig gammel Hemingway, faktisk så langt tilbake som til 1927. Det skulle gå ytterligere 27 år før han ble hedret med Nobelprisen i litteratur, men allerede i denne samlingen syns jeg jammen han skriver sabla bra!

Men without Women er som tittelen tilsier, temmelig tom for kvinner, men de er ikke totalt fraværende. Det er imidlertid testosteronet som råder, og Hemingway går sterkt ut - med en av hans store lidenskaper, nemlig tyrefekting i novellen The Defeated. Her kan man formelig lukte aggressiviteten til oksen, blodet, målbevisstheten og stoltheten til matadoren i denne makabre dansen som tyrefekting faktisk er. Til og med jeg, som tar sterk avstand fra denne såkalte sporten, fikk faktisk frysninger på ryggen og følte jeg leste altfor sakte i sluttminuttene av novellen.

Andre tema Hemingway tar opp i samlingen er tema som han stadig vendte tilbake til senere i forfatterskapet. Soldater i krig og ikke minst deres krigsskader og traumer i ettertid, det temmelig urolige forholdet mellom menn og kvinner, sport og sportsprestasjoner i tillegg til tyrefekting - spesielt boksing, jeg fant en diffus og temmelig spesiell historie der jeg etterhvert fant ut at mannen og kvinnen faktisk diskuterte en (forhåpentlig kommende, fra mannens side) abort, en lettere absurd historie om to leiesoldater og ikke minst nydelige landskapsbeskrivelser fra bla. Italia og Tyskland ispedd både det italienske og tyske språket.

En ung Ernest Hemingway
Bildekilde: wikipedia
Jeg må innrømme, jeg ble overrasket. Overrasket over hvor lett tilgjengelige disse tekstene var. Hemingway er ikke for alle gitt å like, men det forundrer meg stort om ikke de aller fleste ville like disse tidligere historiene hans. Han har nemlig her en evne til å gå i dybden på karakterene sine uten å sløse med for mange ord, beskrive landskapet og settingen med usedvanlig klarhet og - som nevnt - jeg som ikke kan fordra tyrefekting ble aldeles fascinert. Joda, det er noe her som jeg ikke har sett så tydelig tidligere hos forfatteren. For meg har Hemingway frem til nå vært noe tung å få tak på, selv om jeg nyter språket hans.

Anbefales så absolutt om man vil nærme seg forfatteren på en litt enklere måte. Jeg har skrevet temmelig omfattende (og definitivt ikke like rosende) om Og solen går sin gang/The sun always rises HER, om du vil ha en balanse til mine første oppfatninger av Hemingway :-)

Have fun!

Kilde: egen bok - Utgitt: 1927 - Forlag: Scribner - Sider: 153 - Språk: Engelsk
Utfordring: GoodReads



Sommeren 2018 går inn i historiebøkene!

.

onsdag 11. juli 2018

Murder in the dark av Margaret Atwood

Jeg klarte å bikke juli før jeg leste mi første Atwood-bok i 2018. Den som sparer har! For dette forfatterskapet skal nytes så lenge som mulig :-)

Murder in the Dark er en samling av kortnoveller og prosadikt som totalt spenner over kun 114 sider, men disse sidene gir meg til gjengjeld både elegant språk, magisk stemning og med den etterhvert så gjenkjennelige Atwood-ironien lurende i bakkant. Det er ofte en mørk tone i mange av Atwood's tekster, så også her, og det er denne kombinert med det ironiske islettet som tar meg hver eneste gang jeg åper ei Atwood-bok.

Samlingen inneholder 27 tekster, hver av dem med forskjellig tema og innhold. Del 1, som inneholder de første åtte, starter med Autobiography som handler om tiden "jeg" var ung, før 2. verdenskrig. Jeg-personen kan ikke være Atwood selv, for hun var født i 1939, men teksten føles veldig personlig erfart. Tilbakeblikk på minner, situasjoner og mennesker. Samtlige har en herlig skarp snert i siste avsnittet. Del 2 består av samlingens "lengste" kortnovelle, refleksjoner rundt et knippe date's som "jeg" har vært på. Del 3 starter med tittelteksten Murder in the Dark, noe som ikke peker på et mord per se, men på en selskapslek. Siste setningen i teksten? Priceless :) Denne delen innholder også favorittene mine, nemlig teksten Bread som reflekterer over brød i forskjellige settinger, og Womens Novels som går på innholdet i dameromaner - et smart skråblikk på kjønn i sjanger. Skarp penn, interessante refleksjoner, provoserende på kornet og svært tankevekkende på flere måter. Som The Page - hvordan en tekst blir til.

Margaret Atwood
Bildekilde: theparisreview.org
Del 4 har ingen fellesnevner som jeg kan se direkte, og hopper i alle retninger. Felles for de siste tekstene er at de er svært korte. Kort om det å være stum, hvordan friste menn, bondage, det å like jordbær, telepati eller telefon? Her er det pick and choose. Felles for dem alle er som nevnt språket, snerten, det intelligente blikket på tema som forteller oss mye om oss selv, og andre. Jeg er nødt for å nevne teksten Simmering, hvor menn overtar kjøkkenet og det blir malen for samfunnet. Eller Happy Endings som fabulerer over mulige retninger et forhold kan ta, en slags sliding doors tekst. Forskjellige scenarioer alt etter valgene som gjøres. Dette er så bra, så variert og så innsiktsfullt som bare Atwood kan skrive. Murder in the Dark anbefales så definitivt!

Kilde: egen bok - Utgitt: 1994 - Forlag: Virago - Språk: Engelsk - Sider: 114
Utfordring: GoodReads


For tiden føles Vestlandet som Barbuda... :-)

lørdag 7. juli 2018

Gavepakke til oss bibliofile :-)

Bokbloggere på litteraTUR er alltid kjekke å følge. Det drypper nemlig litt på oss andre lesere etter hver en slik tur. Denne gang er det Bokstavelig Talt som har vært på dypdykk hos bokhandlere i Hay-on-Wye, en liten by på grensen mellom Wales og England. Ei av bøkene derfra falt jeg fullstendig for og måtte bare ha. Sjelden har ei sakprosabok vært så treffende :-)

Boktittelen er Ex Libris, men har den besnærende undertittelen Confessions of a common reader, forfatteren er Anne Fadiman. Og la meg si det først som sist, flere av disse innrømmelsene kunne ha vært skrevet av meg. De ER meg, på godt og vondt. Boka er en essaysamling på 18 essays, og de aller fleste av dem ringte en veldig gjenkjennelig bjelle. Det forfatteren gjør er nemlig å avsløre de sære sidene av sitt eget bibliografiske liv og den delte lidenskapen for skriving og lesing som hun har, ikke bare med sin nærmeste familie, men også etterhvert sin ektemann og småbarn.


Kort om noen av dem.

Marrying libraries
Om hvordan Anne og hennes mann lot det gå 10 år før de slo sine to biblioteker sammen til ett. Utrolig morsomme refleksjoner rundt tiden før, under og ikke minst etter også bibliotekene deres "giftet seg". Fun facts - min samboer og jeg hadde ca 1000 bøker hver da vi traff hverandre for 18 år siden. Vi har ennå ikke slått bibliotekene våre sammen... (årsak: sorteringsinkompatibilitet, noe bibliofile vet alt om ;-)

Never do that to a book
Og her må jeg ta med et sitat: "During the next thirty years I came to realize that just as there is more than one way to love a person, so is there more than one way to love a book. The chambermaid we had, believed in courtly love. A books's physical self was sacrosanct to her, its form inseparable from its content; her duty as a lover was Platonic adoration, a noble but doomed attempt to conserve forever the state of perfect chastity in which it had left the bookseller. The Fadiman family believed in Carnal love. To us, a book's words were holy, but the paper, cloth, cardboard, glue, thread, and ink that contained them were a mere vessel, and it was no sacrilege to treat them as wantonly as desire and pragmatism dictated. Hard use was a sign not of disrespekt but of intimacy." Hvor jeg ligger på skalaen? Definitivt Carnal love. Med ører, notater, understrekinger og med kraftige bretter på innbinding inkludert. Jepp - heldigvis er sambo lik der... For: "Just think what courtly lovers miss by believing that the only thing they are permitted to do with books is read them! What do they use for shims, doorstops, glueing weights and rug-flatteners?" :-))
Anne Fadiman
Bildekilde: harvard.com

You are there
Refleksjoner rundt det å lese om stedet du faktisk befinner deg på. Som å lese Øya av Victoria Hislop når man befinner seg på Kreta.

Insert a carrot
Morsomste essayet for min del. Du verden så jeg flirte. Essayet om skrivefeil. HAHA. Familien Fadiman på restaurant, og det første de gjør er å lese menyen. For å finne skrivefeil. "They serve P-E-A-K-I-N-G duck". Yayhh - der er jeg :-)) Eller: "Our mother confided that for several years she had been filling a large envelope with mistakes she had clipped from her local paper, the Fort Myers News-Press, with the intention of mailing them to the editor when they achieved a critical mass." Jeg gjorde det samme med et innlegg i Rogalands Avis, en kort tre-kolonners, hvor jeg fant 15 skrivefeil. Jeg sendte dem til avisa...haha.. men hørte ingenting etterpå. Bombe...

Secondhand prose
Om gaven Anne's ektemann forærte henne på hennes 42-års geburtsdag. Jeg sier ikke hva, det må du lese selv. Men det er eternal love, det.

Essaysamlingen traff meg midt i mitt særeste bibliofile jeg. Jeg kan svært gjerne tro at andre som leser denne vil bare riste noe oppgitt på hodet. Faktum er likevel at jeg personlig finner disse essayene både vittige, særdeles velskrevne (selv om jeg fant en tydelig skrivefeil - hah) og med den tørre, britiske undertonen som jeg nesten ikke kunne tro en amerikansk forfatter kunne prestere. For å sitere London Observer: "One of the most delightful volumes to have come across my desk in a long while, a book of essays in celebration of bibliophilia that will appeal to anyone who's ever rootled about in a secondhand bookshop and who loves books."

Anbefales til alle bibliofile smånerder der ute ;-)

Kilde: Egen ebok - Språk: Engelsk - Sider: 178 - Utgiver: Amazon - Utfordring: GoodReads


En piiiitteliten del av mitt gamle bibliotek




torsdag 5. juli 2018

Avhengighetsskapende Hjorth & Rosenfeldt !!



Når man står opp om natta sånn ca 00:30 for å skaffe seg fjerdeboka om den sexmisbrukende og traumatiserte kriminalpsykologen og profileringseksperten Sebastian Bergman bare fordi man MÅ, ja da er det definitivt noe spesielt! Jeg fant Den stumme jenta hos Aschehoug i natt, kan man si... og klokka ble litt for seint +...igjen.

Så hva er det med disse bøkene? Samtlige har sålangt hatt gode historier å fortelle! Ja, det er krim. Ja, det er massemordere. Ja, bøkene er en smule spekulative der de avslutter med GEDIGNE cliffhangers. Men jeg blir jo solgt, så de lurer jo meg - og mange andre med meg, ser jeg. Så hva mer er det? For egen del er del helt klart persongalleriet, mer presist Riksmord-gruppa i Stockholm under ledelse av Torkel. Her har forfatterne gjort en formidabelt god jobb, for - det er minst like interessant å lese om dynamikken mellom de riksmordansatte som det er å lese om de aktuelle sakene gjengen driver og oppklarer. Hver av personene har sine spesielle særtrekk, og disse blir naturlig utviklet utover i serien. Dette er derfor definitivt en bokserie jeg ville lest kronologisk - både pga persongalleriet, men også fordi krimgåtene peker mot hverandre. Er du en av dem som blir hektet på TV-serier og bare MÅ se eeen til - og gjør det - da er du en av dem som blir i underskudd på søvn av disse bøkene. Sånn erre bare. Hjorth & Rosenfeldt har ihvertfall truffet en nerve hos meg.

Hans Rosenfeldt er forøvrig mannen bak den svensk/danske TV-serie suksessen Broen. Jeg lurer derfor på når Sebastian Bergman får sin egen TV-serie. Det må ihvertfall en drittsekk til for å spille hovedrollen :-)  Samtlige bøker i serien jeg sålangt har lest, nr 1-4, anbefales!!!

KORT OM BØKENE

Hans Rosenfeldt og Michael Hjorth
Bildekilde: deres egen FB-side
Mannen som ikke var morder
16-årige Roger er forsvunnet. Rømt til Stockholm, sier politiet. Men så finner de Roger i et tjern nord for byen. Med hjertet skåret ut av kroppen. Kriminalpsykolog Sebastian Bergman har trukket seg tilbake fra alt arbeid etter en privat tragedie. Helt tilfeldig blir han trukket inn i etterforskningen av drapet. Alle spor ser ut til å lede mot Rogers skole. Et tilsynelatende problemfritt miljø som skal vise seg å ha hemmeligheter.

Dødens disippel
En rekke uhyggelige kvinnedrap begås i Stockholmstrakten. Politiet står uten spor. De seksualiserte drapene bærer alle kjennetegnene til Edward Hinde, seriemorderen Sebastian Bergman fikk sperret inne for 15 år siden - og som fremdeles sitter bak lås og slå. Bergman tvinger seg på ny inn i etterforskningen. Under samtaler med Edward Hinde skjønner han at drapene angår ham selv helt spesielt.

Fjellgraven
To venninner på fottur i Jämtland gjør et makabert funn - ved et elveleie kommer en skjeletthånd til syne. Det viser seg at stedet skjuler seks lik. Rikspolitikommisjonen blir tilkalt, og Sebastian Bergman og resten av teamet begir seg til Jämtland. Alt tyder på at de døde er blitt drept samtidig. Spørsmålene er mange, det er mye som ikke stemmer. Säpo tar over, det er snakk om "rikets sikkerhet". Bergman og hans kolleger får klar beskjed om å pakke sammen og dra. Men Sebastian Bergman har ikke tenkt å fjerne seg. Han skal finne fjellgravens hemmelighet. Koste hva det koste vil.

Den stumme jenta
Det er påskemorgen. To små gutter og foreldrene deres blir skutt på kloss hold i hjemmet sitt. Etterforskerne skjønner at det må ha vært et vitne til ugjerningen. Guttenes 12 år gamle kusine Nicole var på besøk, og fotsporene hennes forsvinner inn i skogen. Kriminalpsykologen Sebastian Bergman kobles inn. Jenta har vært borte i tre dager, og politiet ber publikum om hjelp.
Sexavhengige Sebastian Bergman har alltid hatt problemer med å skille jobb og privatliv. Nicole er like gammel som hans datter Sabine ville vært dersom hun ikke hadde omkommet i tsunamien. Og Nicoles mor trenger beskyttelse. Så langt er jeg kommet i denne boka, altså ikke ferdig. Og det beste, det er mer!

Bok nr 5 i serien er oversatt til norsk med tittelen Ikke bestått, og den sålangt siste, og sjette boka kommer ut på svensk i november og heter En högre rättvisa. 

Førstnevnte av de siste to har jeg anskaffet meg allerede. Sisteboka som kommer i november på svensk drøyer jeg til norsk utgave. Engelsk kan jeg lese, svensk blir jobbigt...

Lykke til!

 

Christian Radich på besøk i landsbyen vår :-)








onsdag 4. juli 2018

The last colony av John Scalzi

Denne boka er tredjeboka i Old Man's War serien, og her tar Scalzi oss med tilbake til John Perry - hovedpersonen i førsteboka. Perry er nå pensjonert fra sine militære plikter og har bosatt seg i et noe mer rutinepreget liv på en av jordens kolonier. Han bor sammen med sin kone og tidligere special forces kriger Jane Sagan og deres adopterte datter Zoë, fortalt om i andreboka The Ghost Brigades. Perry rekrutteres til å lede oppstarten av en ny koloni på en nyoppdaget planet. Det viser seg imidlertid når de ankommer planeten at de er blitt brikker i et intergalaktisk spill hvor menneskeheten er truet av konklaven, et forbund av ikke-menneskelige raser, og planeten de koloniserer - er den nå tom for for liv i utgangspunktet?

Innholdssammendraget til slike bøker er alltid vanskelig for meg å beskrive, for fortellingen virker alltid så banal forklart med få ord. Noe historiene til Scalzi definitivt ikke er. Forfatteren skriver nemlig både sammenhengende, plausible og spennende historier som veves realistisk sammen, selv om disse foregår i galakser utenfor vår egen. Det er rett og slett ikke så sært som det høres ut. Scalzi skriver nemlig veldig godt om menneskelige verdier som familie, lojalitet, kjærlighet og selvoppofrelse og at enkeltmennesker alene har evne til å forandre historiens gang. Her er det lite galaktisk krigføring, teknologi, lasersverd og trehodede monstre, for å si det sånn.

John Scalzi
Bildekilde: orderofbooks.com
Jeg synes likevel at denne boka er den svakeste i trilogien (som nå etterhvert endte opp med å bli seks bøker). Det skapes nye, og spennende historietråder - som det korte møtet med rasen som allerede bor på planeten de skal kolonisere - men denne droppes temmelig raskt. Det virker som om Scalzi bestemte seg midt i boka for at dette skulle bli en sekstett istedenfor en trilogi og at han har "spart" en del krutt som han vil bruke i de videre bøkene. Jeg er noe usikker på om jeg leser videre på serien, det blir ihvertfall ikke nå. Jeg liker imidlertid svært godt forfatterens skrivestil, så jeg får rote frem noen enkeltstående bøker jeg vet jeg har av ham i ebok-samlingen min.

Trilogien anbefales for dem som liker enkel, men velskrevet sci-fi ala Robert A. Heinlein. Alle tre bøkene ligger på Storytel, og der ligger det også "en haug" Heinlein-bøker. Gullgruve ;-)


Kilde: Storytel - Type: Lydbok - Tid: 9t51min - Språk: Engelsk - Sider: 337


En utrolig flott dag for teltliv 10 min hjemmefra



onsdag 27. juni 2018

En rekke anbefalinger, mai og juni

Ikke endelig fordi jeg omsider har fått boka, men endelig - jeg er i seget igjen på lesefronten etter en vår med rumpa i været og fingrene i jorda. Null bøker lest i mai, det sier vel sitt.. (men nå spirer jordbær, løk, poteter, blomkarse etc etc i nyehagen ;-)

Det har ikke vært helt boktørke siden sist, krim er blitt lest og fortært på øret, og jeg har vært gjennom flere gode bøker. Det som imidlertid fikk lesegnisten opp å kjøre full speed igjen er sci-fi. Selvfølgelig. Det burde jeg ha skjønt. Nedenfor følger kortere omtaler av bøkene siden sist. De er få, men flere av dem kan sterkt anbefales!



Psykologisk thriller fra en av mine nye favoritter Lemaitre, forfatteren bak den vannvittig bra trilogien Alex, Iréne og Camille. (Sjekk gjerne linkene!) Jeg vil putte Brudekjolen i en helt annen kategori enn nevnte trilogi. Mindre grotesk, desto mer thrillertung på den psykologiske fronten. Handler om Sophie som mer og mer sitter med følelsen av å miste hukommelsen, glemmer ting, avtaler og annet. Har hun begynnende demens? Plutselig befinner hun seg i en situasjon der seksårige Leo som hun er barnevakt for er blitt kvalt, med hennes egne skolisser. Hva er det som skjer? Hvorfor husker hun ikke dette? Sophie havner på rømmen for å prøve å skaffe seg en ny identitet. Men utfordringene følger henne. Løsningen er creepy, og vi som lesere vet mer enn Sophie etterhvert. For boka er todelt, med to fortellersynsvinkler. Jeg sier ikke mer, annet enn at Lemaitre klarte å holde på intensiteten gjennom hele boka, språket og oversettelsen er meget god, plottet likeså. Tommelopp!




Veldig gode omtaler, drepende slow... Gutt 6 blir påkjørt når han og mor er på vei hjem fra skolen. Mor stikker av, politiet ettersøker hendelsen. The end for meg... Jeg klarte ikke lytte til denne. Var det innleseren? Var det plottet? Jeg sleit meg gjennom 2 timer på øret og gadd rett og slett ikke mer. Omstendelig, åååååååååå så omstendelig. Forfatter Lee Child skrev at boka var "astonishingly good" og jeg ble solgt. Vel, jeg er ikke enig, og avsluttet boka lenge før den var ferdig. Sånn var're med en saken. Tommelned for min del.



Her var jeg aldri i tvil. Stor opptur! Geir Tangen har skrevet blant oss bokbloggere i flere år og har både en intelligent og snerten penn. Boka Maestro er debuten hans og er allerede solgt til en rekke land. Jeg leste ikke boka da den kom ut, for da ble den lest av "alle". Jeg er ikke god på hyper. Nå har det roet seg litt, "alle" venter på bok tre i trilogien, så nå var det dags. Det går en seriedrapsmann løs i Haugesund, det første drapet blir varslet og journalist Viljar Ravn Gudmundsson blir stående midt mellom drapsmannen og ofrene. Lotte Skeisvoll i politiet blir satt på saken, men her er det kun seriedrapsmannen som sitter med partituret, og det er noe annerledes enn hva man skulle forvente seg. Utrolig spennende, svært gode personskildringer, festlig metaforbruk, pekere i retning andre krimforfattere i Norge og i det hele tatt en svært godt sammenskrudd krim. Stor tommelopp for Tangens krimdebut!!



Oh yes! Endelig tilbake til sci-fi sjangeren og bok 2 i det som først var en trilogi, men er blitt en 6-boks serie. De 75 år gamle menneskene fra jorden som ble sendt ut for å kolonisere verdensrommet i førsteboka Old Man's War har utviklet seg. Fokus i denne boka ligger på kolonisten Boutin, ikke mindre enn en bevissthetsoverføringsforsker. Er det mulig å overføre bevisstheten fra en person som er i ferd med å dø til en genetisk skapt menneskekropp? Og, er det mulig å på toppen av dette installere en Brain Pal som booster hjernens kapasitet med et ufattelig antall prosent? Hvordan vil dette påvirke et menneske, en sjel, et i utgangspunktet tenkende vesen? Pluss på intriger på galaktisk nivå, kampen for overlevelse og en god dose samfunnskritikk så har du forfatteren John Scalzi i et nøtteskall. Spennende, hjerneutfordrende, lang fra for teknisk og med god moral. Dette er ikke en space opera, disse bøkene er mer nedpå. Stor tommelopp for sci-fi nerdene der ute ;-)



Dette er andreboka i serien om den sexmisbrukende og traumatiserte kriminalpsykologen og profileringseksperten Sebastian Bergman. Førsteboka - Mannen som ikke var morder - kan du lese om HER. Etter førsteboka sa jeg at jeg likte persongalleriet svært godt, og det gjør jeg enda bedre nå. Den gjengen som Hjorth Rosenfeldt har skapt for å løse mordmysterier er virkelig noe for seg. Og i andreboka her så må jeg si at plottet også sitter mer sammenskrudd enn i førsteboka, ei bok jeg forøvrig også likte, men ikke så godt som denne. Hinde, seriedrapsmann og innesperret i fengsel av Bergmann selv, er fokuspunktet for denne historien. Det blir nemlig begått drap der ute som er nøyaktige kopier av Hinde's drapsmetoder fra mange år tilbake. Dette til tross for at Hinde ikke har kontakt med omverdenen, ei heller nett- eller telefontilgang. Hvordan er dette mulig? Detaljene har nemlig ikke vært offentliggjort. Bergmann blir svært sentral i saken, uten at jeg skal gå inn på hvorfor, og teamet til Torkel blir nok engang satt på prøve. Boka var såpass god, og bygger såpass mye på førsteboka, at jeg a) anbefaler å lese disse bøkene kronologisk og b) jeg kastet meg over bok 3, Fjellgraven, umiddelbart etter jeg la denne boka fra meg. Disse er avhengighetsskapende! Just sayin' - tommelsværthøytiværet!

Ellers er det sommer på vestlandet, jeg har allerede klart å la flere blomster drukne - mao intet nytt fra vestfronten. Ha en fortsatt fiiin juni!


Endelig kano igjen  - sommerhobby :-)

torsdag 12. april 2018

Shortlist Man Booker International Prize 2018

Da var listen omsider ute, og jeg har fått med min absolutte favoritt - Han Kang.
  1. Virginie Despentes (France), Frank Wynne, Vernon Subutex 1 (MacLehose Press)
  2. Han Kang (South Korea), Deborah Smith, The White Book (Portobello Books)
  3. László Krasznahorkai (Hungary), John Batki, Ottilie Mulzet & George Szirtes, The World Goes On (Tuskar Rock Press)
  4. Antonio Muñoz Molina (Spain), Camilo A. Ramirez, Like a Fading Shadow (Tuskar Rock Press)
  5. Ahmed Saadawi (Iraq), Jonathan Wright, Frankenstein in Baghdad (Oneworld)
  6. Olga Tokarczuk (Poland), Jennifer Croft, Flights (Fitzcarraldo Editions)
Jeg sliter ennå med Frankensteinboka, Han Kang er suveren og de andre har jeg ikke lest. Valgte feil bøker å starte med fra langlisten, ser jeg. Nå er jeg spent på nr 1, 3, 4 og 6. Vinneren blir annonsert 22.mai, så her er det bare å slenge seg rund. Litt snurt på at The 7th Function of Language ikke kom med, kjenner jeg. Virkelig ei bok for dem som syns at semiotikk er spennende. Jepp, sær jeg ;-)