"Rase" av Monica Isakstuen

Jeg er ett år på etterskudd når jeg nå skriver om denne boka, men heldigvis og gudsjelov er ikke bøker ferskvare! Monica Isakstuen kommer også til Kapittel 19 i Stavanger, så jeg følger her planen om å lese meg opp på forfattere jeg kommer til å møte neste måned. Jeg har lest Vær snill mot dyrene av Isakstuen tidligere, og noterte meg dengang at Isakstuen er en forfatter jeg ville lese mer fra. Det ble nå.

Rase er ei interessant bok, på flere nivå synes jeg. For det første, for meg som kvinne og mor til barn, er den gjenkjennelig på et slags vis. Dernest er den både skarpt observert og svært direkte fortalt. Hva den handler om? Rase er en (delvis) fragmentert roman som handler om en kvinne - jeg - og hennes nokså ukontrollerte sinne som kommer frem i de vanligste, dagligdagse situasjoner. Som mor, som kjæreste, som venn og familiemedlem - i alle rollene skaper jeg eller hendelser utenfor hennes kontroll en reaksjon hun ofte ikke klarer å styre. Tankene flyter i alle retninger, sinte ord og ytringer likeså. Og beklagelsen etterpå. Unnskyldningene og den dårlige samvittigheten. Er hun en dårlig mor, samboer, venn? Jeg sliter med å finne seg til rette i rollen sin som mor til tvillinger og en eldre datter samt i forholdet til en samboer som tilsynelatende har tålmodighet som en engel.

Monica Isakstuen
Bildekilde: VG

Isakstuen pirker virkelig i tabuet i denne romanen, nemlig det å ha motstridende følelser for barnet/barna og det å miste besinnelsen i samvær med dem. Selvoppholdelsesdriften møter virkelig sin motstand i den tålmodige og milde morsrollen jeg egentlig ønsker å befinne seg i. Hun finner heller ingen trøst eller hjelp i psykologen hun går til, og lyver seg gjerne ut av situasjoner istedenfor å ta tak i dem.

Det kan synes om dette er ei tung bok, men det er den definitivt ikke. Rase er faktisk ei svært så humoristisk bok til tider, til tross for de eksistensielle spørsmålene forfatteren tar opp. Og det er nettopp dette som definitivt gjør boka for meg. Det, og formatet Isakstuen bruker. Her er nemlig ingen vanlige kapittel, mer nokså kronologiske hendelser som blir referert. Korte som lange. En tekst/situasjon kan gå over noen få sider. Andre, bare en linje på en side. Dette gjør boka ikke bare lettlest til tross for et kanskje i utgangspunktet tungt tema, men det gjør at man virkelig tenker gjennom de forskjellige situasjonene som jeg gjennomlever istedenfor å bare lese direkte videre.

Etter å ha diskutert boka med flere andre lesere så ser jeg at vi har svært forskjellig respons på denne. Noen synes det er vondt og vanskelig å lese om hvordan moren - jeg - behandler barna sine, både mentalt og fysisk i enkelte situasjoner. Personlig føler jeg at Isakstuen har presentert situasjonene på denne måten for å sette poengene sine på spissen, for at leseren virkelig skal tenke over hva som skjer, hvorfor disse tingene skjer og hvordan man muligens heller burde reagert - kanskje - i en sammenliknbar situasjon. Uansett hvordan man leser boka, så synes jeg den er velskrevet, morsom og poengtert i tillegg til at jeg likte svært godt det fragmenterte roman-formatet. Denne romanen er på mange måter en direkte etterfølger av Vær snill mot dyrene, ei bok som jeg forøvrig også anbefaler, selv om jeg likte denne enda bedre.

Rase er svært sitatvennlig, jeg har valgt å ta med dette - et langt et - som går på jeg sitt syn på kvinnekroppen etter flere fødsler. Et som som flere mødre kan kjenne seg igjen i? :-) Boka anbefales!

Kilde: biblioteket - Utgitt: 2018 - Forlag: Pelikanen - Sider: 224

Utfordring: GoodReads, Kapittel 19 forfattere

.

"Helvete" av Erlend Loe

Jeg har lest ei satans god bok. Og akkurat DEN setningen kunne jeg ha plukket ut av Helvete dersom Loe hadde gitt Satan litterære interesser. For her var det mange intended puns. Og hadde det ikke vært for Loe's så lett naivistiske skrivestil og evnen til alltid (for min del) å lande med beina på rette siden av streken, uansett i hvilket tema streken settes, så hadde jeg kanskje synes at denne boka var a) alt for lett, b) altfor dyr og c) aaaaaltfor kort og lite krevende i forhold til prisen og tiden Helvete krevde av meg.

Men nå var det jo Loe da, og jeg kan ikke hjelpe det. Jeg liker virkelig skrivestilen hans, og Helvete? Nei det kan jeg ikke spoile. For boka er så kort, at nesten uansett hva jeg skriver, så ødelegger jeg poenget. Dersom det er et poeng med boka? Jeg har en sambo som bare ristet hodet av hele prosjektet og som kun skummet lett gjennom. Han syns den var et helvetes vås. Meg gav den en morsom time! Er ikke det poenget med bøker da? TRENGER de virkelig å være dypløyende med så forbannet mange krav til sjanger, innhold, kompleksitet og nerve?

Hva boka handler om? Bakpå står det: "Nyskilte Rakel graver i hagen sin og finner en trapp. Til helvete." That's about it. Resten finner du fort ut selv.

(...som at Rakel forer Satan med makademianøtter og lager blomsterlampe som han skal ha på nattbordet sitt - en annen historie all toghether, og den er mye morsommere ;-)

Kilde: egen bok - Forlag: Cappelen Damm - Sider: 134 pittesmå som var kraftig illustrerte
Utfordring: GoodReads

Visste du at Satan har lavalampe i helvete?
Du vet det nå :-)
Bildekilde: Claes Ohlson

"Lazarus" av Lars Kepler

Idag får dere en kort en, om en lang en.

Liker du thrillere, sånne som kryper opp under huden på deg og som er syyyykt spennende, i mursteinsform? Som handler om en creepy mann som har dyrket det psykologiske spillet til ut i fingertuppene? Og som sprer død og fordervelse på veien mot eget mål? Single. Focus. Minded. Male. Jepp, der har du seriemorder Walter Jurek i et nøtteskall.

Selvfølgelig har han flere som jakter på seg fra politietaten, og der kommer Joona Linna inn som teamleder, trigger og den ultimate målskiven for seriemorder Jurek. Har du lest de foregående seks bøkene fra Lars Kepler om Joona Linna? Ikke? Gjør det! Dette er bok nummer sju i serien, og jeg er ennå ikke lei. Det har skjedd mangt og mye på vei til "Lazarus", og denne gang råder jeg deg til IKKE å gå glipp av de forutgående bøkene. Man kan selvfølgelig lese denne boka som ei enkeltstående bok, men jeg garanterer at du ikke vil gå glipp av starten - ooog det som skjer etterhvert. Denne saken er nemlig ikke over på 350+ sider.

Serien inneholder følgende bøker fra psevdonymet Lars Kepler (som egentlig er forfatterekteparet Alexander Ahndoril og Alexandra Coelho Ahndoril).

Forfatterekteparet Lars Kepler
Bildekilde: wikipedia

Joona Linna-serien:

• Hypnotisøren, 2009 (norsk utgave 2010)
• Paganinikontrakten, 2010
• Ildvitnet, 2011 (norsk utgave 2012)
• Sandmannen, 2012 (norsk utgave 2013)
• Stalker, 2014
• Kaninjegeren, 2016
• Lazarus, 2018

Forfatterekteparet sparer seg ikke for å smøre tjukt på i disse historiene sine om Joona og Walter. Men som de kan skrive så man ikke klarer å legge boka fra seg!! Ja, bøkene er selvfølgelig spekulative, og bruker alle knepene i krim- og thrillerlæreboka som er mulige å benytte for å skape et så stort spennings- og guffenivå som mulig. Men er ikke det flott da, når det blir gjort med så stort hell som her? 

Du kan lese mer om boka HER. 
(Nei, jeg er ikke sponset av Bokkilden fordi jeg legger en link til siden deres ;-)

Have fun :-)

Kilde: Storytel - Utgitt: 2018 - Forlag: CappelenDamm - Sider: 511 - Språk: Norsk
Utfordring: GoodReads

Det er ennå sommer i hagen, selv om regnet bøtter ned... :-)

.

"Biopsi" av Lars Ramslie

I prosjektet "Lese-meg-opp-til-Kapittel19" er jeg kommet til norske Lars Ramslie og hans nokså annerledes Biopsi. Det er to ting som slår meg med boka - det forstyrrende forholdet mellom far og sønn og det spesielle formatet.

Biopsi handler om en svært pen, populær og karismatisk bokser som ender opp som en multihandikappet mann uten bein. Hva denne boka gjør på Kapittel-19 i september? Den handler om kropp, MYE kropp og etterhvert mangelen på kroppsdeler. Bokseren ender nemlig opp i en bilulykke som gir ham så store skader at boksekarrieren er over, han får etterhvert koldbrann og må amputere begge beina, på grunn av sterke smerter får han dertil hørende sterke medisiner og ender til slutt opp som heroinist.

Fortelleren i boka er sønnen, og forholdet mellom far og sønn står sentralt i de korte tekstene som blir presentert som brikker og bolker. Ikke helt sammenhengende, men de forteller likevel en komplett historie. Til å begynne med minnet skrivestilen meg om Anne, punktromanen fra Paal-Helge Haugen som jeg likte så utrolig godt, men etterhvert fikk de fragmenterte tekstene til Ramslie fram en mye mer sammenhengende, og derfor også mye mer tilgjengelig, historie.

Lars Ramslie
Bildekilde: NyTid

Det er noe annerledes med skrivestilen til Ramslie. Han klarer å beskrive farens negative utvikling på en forunderlig distansert, men likevel nær måte. Fra en bokser med stor suksess som sønnen ser opp til, til en mann i rullstol som ikke klarer å gjøre de enkleste hygieniske tiltak selv. Dette burde være oppskriften på en stakkarslig historie, men det er ikke det jeg som leser sitter igjen med å føle. For meg er faren Far og sønnen Sønn gjennom hele boka. Sønnen er veldig glad i faren, og motsatt, til tross for at det kroppslige de begge må gjennom. Faren som føler det på egen kropp, og sønnen som håndterer kroppen som er i fullstendig forfall. Historien forteller også noe om hvordan forholdet til kropp gjør noe med hvordan vi ser på andre mennesker, og hvordan vi, kun med et enkelt blikk, kan true verdigheten til en funksjonshemmet.

Tekstene til Ramslie, som til sammen bygger romanen Biopsi, er på den ene siden en nokså kjærlig nedtegnelse over dette noe spesielle forholdet mellom far og sønn, men boka er også svært forstyrrende. Jeg klarte definitivt ikke å unngå å bli berørt av disse tekstene, og de fikk meg til å tenke på hvor såre enkelt eget liv og forhold til egne foreldre har vært, og er for de fleste, i forhold til barn og voksne med narkomane og/eller multihandikappede som opplever samfunnets stigmatisering på denne måten.

Lars Ramslie debuterte med denne romanen allerede så langt tilbake som i 1997, noe han fikk Tarjei Vesaas debutantpris for. Jeg kan ikke fri meg fra å tenke at denne romanen inneholder en del selvopplevde erfaringer på flere områder. Ramslie mistet nemlig sin egen far midt på nitti-tallet av koldbrann etter flere års sykdom. Man må nesten ha opplevd noe tilsvarende for å kunne skrive med en så sterk innlevelse og med så stor slagkraft denne boka har på meg.

"Alene med obdusenten. Ensom. Navnløs. Nye navn; liket, avdøde, kroppen. En middelaldrende mann i middels form med begge bena amputert. Ensom; selv uten selv. Uten sitt selvsyn sett. Med viljeløs, lånt og nesten tanketom retorikk blir du det ensomste jeg har lest når jeg leser hvordan de skjærer og klipper opp kroppen din i den nøyaktig tyve siders rapporten om døden ingen kunne følge deg inn i."

 Anbefales!

Kilde: Biblioteket - Utgitt: 1997 - Forlag: Tiden - Sider: 159 - Utfordring: GoodReads, Nye norske

Fra fine sommerdager i Lysefjorden

"Eg snakkar om det heile tida" av Camara Lundestad Joof

Jeg har begynt å lese meg opp på forfattere som kommer til litteraturfestivalen Kapittel 19 nå i september, da aller helst de forfatterne jeg ikke har lest noe av fra før. Camara Lundestad Joof er ei av disse, og boka hennes - ja den smalt godt i hodet! Det er ikke ofte helt nye (for meg) forfattere klarer å sette meg så ettertrykkelig ned i stolen som Joof klarte med Eg snakkar om det heile tida.

Joof har norsk mor og gambisk far og skildrer hvordan rasismen hun opplever påvirker tankene hennes og styrer hverdagen hennes så til de grader at hun føler seg fullstendig infisert. Hun er blitt nesten besatt på å fortelle sin egen historie så nøyaktig som mulig for at vi andre skal oppleve henne som troverdig. Og tro meg, her er det situasjoner som jeg aldri ville trodd en norsk/gambisk kvinne ville oppleve her i Norge. Kvalmende skammelig!

Tekstene i boka er korte, og samtlige er sanne historier fra hennes eget liv og hennes egne opplevelser. Hvordan hun ble behandlet som barn, ungdom og voksen. Situasjoner hun er havnet opp i kun pga hudfargen sin, og også pga navnet sitt. Forfatterens fulle navn er Camara Christina Lundestad Joof. I sin første telefonselgerjobb som 18-åring ble hun bedt om å presentere seg som Christina Lundestad, for - som gruppelederen sa: ".. det innbaud til tillit, og at det ville gagne meg, siden eg jobba på provisjon". Djeeeezz... Og dette er bare en pitteliten filleting i forhold til de virkelig skammelige og ikke minst skremmende situasjonene hun har opplevd som farget kvinne i Norge.

Jeg ble satt fullstendig ut av denne boksehansken av ei bok. Joof setter i denne debutboka si ord på hverdagsrasismen som folk ikke tror finnes, men som forfatteren går og kjenner på hver eneste dag. Hun er redd for å bli redusert til hudfargen sin og skiiite lei av å spille pedagogen og trøsteren når andre mennesker forstår de har gått over streken de i blinde har passert.

Camara Lundestad Joof
Bildekilde: Framtida

"Når folk spør meg kvar eg kjem frå, misforstår eg med vilje. Eg svarer Sandefjord. Og når dei spør kvar eg eigentleg kjem frå, så svarer eg Bodø.

Å, du lurer på kvifor eg er brun?

Og ubehaget er til å kjenne på."

Fæle opplevelser fra barndommen og ungdommen får vi også ufiltrert fra Joof. Og det preger tekstene hennes. Det finnes ikke ett eneste sted i boka der jeg ikke tror 100% på det jeg leser. Og det er skremmende!


Fra smusscoveret på boka lærer jeg følgende om forfatteren. Camara Lundestad Joof (f. 1988) er en norsk-gambisk dokumentarisk scenekunstner og dramatiker. Hun er med og leder den mangfoldige scenen, og har spillet over to hundre framstillinger i skandinavia med den selvbiografiske soloforestillingen Pavlovs Tispe. Fra 2018 er Joof husdramatiker på Dramatikkens Hus.

LES!

Kilde: Biblioteket - Utgitt: 2018 - Forlag: Samlaget - Sider: 94 - Språk: Norsk
Utfordring: GoodReads, Nye norske

Nei jeg har ikke reist på ferie ennå... åååhhh... nå trenger jeg snart en strand som denne... 

.

Oppsummering, juli 13 bøker

Juli har vært en flott lesemåned for min del. Jeg er også kommet igang med skrivingen igjen, kun avbrutt av hetebølgen (4 dager) og uvilje mot å sitte inne. Tretten bøker er jammen ikke verst en sommermåned for min del. Bøkene jeg har lest er følgende...

Alle de tre bøkene i Are Kalvø's Greatest Hits nr 1

Definitivt ikke på nivå med Hyttebok frå Helvete som jeg fant strålende morsom og som fikk en 5'er av meg på GoodReads.  
Absolutt Oslo var ok, fikk en tre'er. Fin og småmorsom beskrivelse av Oslo på 90-tallet. Om man kjente til Oslo som ungdom på 90-tallet, som meg.  
Kunsten å være neger var faktisk forbausende god til tross for tittelen. Morsom! Men du må forstå satire. I boka harselerer Kalvø nemlig over norsk fremmedfrykt og skildrer disse stereotypiene som om de var sikre kjennetegn. Nei, jeg fant ikke boka rasistisk. Her er det nemlig flere som får "gjennomgå". Boka er en ramsalt satire som inneholder en kraftig dose samfunnskritikk, med og uten navngitte politikere. Kalvø har en sjelden observasjonsevne uttrykt gjennom en morsom og slagkraftig penn. 
Men fjernkontrollen min får du aldri gav jeg en to'er. Den definitivt svakeste av de tre bøkene. Humreverdig, men ikke egentlig morsom. Bare ok. Minus.

En bedre fundert og dokumentert 5:2 diett. Sommerkroppen 2021? Fordi jeg ville lære mer om fasting, hvordan mat påvirker kroppen, og hvorfor jeg alltid føler meg bedre når jeg kutter ut karbohydrater. Irriterende nok... :-/  God bok! Lett- og velskrevet, med matforslag i slutten av boka. Ingen pekefinger-bok, bare informerende. Fin.

Denne boka er definitivt ikke for dem som liker plottdrevne bøker, men om du er glad i fortellinger med fantastisk deilig bruk av språk så er du på rett vei. Fikk en 5'er av meg på GoodReads. Hvorfor, kan du finne i omtalen min HER.

Som man ser av coveret... en litt eldre bok. Sci-fi fra 1989 skrevet av Sharon Lee og Steve Miller. Boka er ei av mange i Liaden-serien. Jeg hørte den på Storytel, med svært god innleserstemme. I denne serien betyr språk mye. Høyspråk og lav språk med tilhørende klasseskiller. Slettes ikke en teknologisk serie. Her går det mer i mellommenneskelige forhold og helt andre kulturer. Faktisk ganske så god.

Militærhistorisk bok som skildrer det tsjetsjenske folkets opprør mot Moskva-kommunistenes makt i 1991. Et forøvrig vellykket kupp, men med et svært tragisk etterspill for det tsjetsjenske folket. Jeg klarte ikke å legge fra meg boka etter jeg plukket den opp på Norli. Omtale finner du HER.

Ei bok om et forhold mellom to unge mennesker hvis forhold går i knas. Etter forholdet ryker flytter jenta inn i garderobeskapet til sin tidligere unge samboer. Kan dette virkelig være noe å lese om? Definitivt! Sjekk omtalen min HER.

Ja hva skal jeg si om denne... Mann blir (muligens) bitt av sykt dyr, får rare ideer i hodet sitt om eget endrede utseende (som ingen andre tilsynelatende ser) og går inn i en selvutslettende periode hvor han til slutt ... forsvinner? Død? Aldeles spesiell, akkurat som jeg liker det. Haha, herrrrrlig sær :-)

Mens vi snakker om spesiell... Jeg har en forkjærlighet for Jon Fosse og hans svært egenartede skrivestil. Selv om han på ny og på ny skriver om livet i pittesmå bygder på den forblåste vestlandskysten en gang på seint 1800-tidlig 1900-tall hvor svært lite skjer i familiene han skriver om, så klarer han å fange meg i det suggererende språket sitt. Så også denne gang. I denne boka drar forfatteren skrivestilen sin neeeesten over kanten for til og med meg. Stream-of-consciousness møter repetering på stereoider. Aldeles ekstremt, men du verden så særegent. Naustet ble også utgitt i 1989, altså for 30 år siden, og var gjennombruddet til Jon Fosse her i landet. I senere bøker har han finpusset litt på skrivestilen sin, så nå virker han ikke så overveldende som i denne gjennombruddsboka. Anbefaler Trilogien (omtale HER) om du skal starte med Jon Fosse. Ikke Naustet, selv om jeg anbefaler den sterkt, men da til litt mer erfarne Fosse-lesere. Ellers tror jeg man fort kan bli bortskremt :-)

Så langt den aller beste boka jeg har lest i 2019, by far! Novellesamlingen tok meg aldeles med storm. Les den! Omtale finner du HER.

Denne boka ligger på langlisten til Booker Prize 2019, og den finnes også på Storytel sammen med 6 andre fra langlista. Jess, endelig kan man lese langlisten uten å a) stå i en svææært lang lånekø på biblioteket eller tømme kontoen på Bookdepository... Nuvel. Seriemordersøsteren var litt underlig, synes jeg. Handler kort om to nigerianske søster, en pen (som har en tendens til å drepe sine kjærester når hun er lei av dem) og en mye mindre pen søster som føler at blod er tykkere enn vann, eller noe sånn, og blir med og dekker over for seriemordersken. Jeg ble svært begeistret for boka i starten. Innleseren på Storytel har en fan-tas-tisk afro-amerikansk dialekt og leser som en gudinne. Det klarte lenge å skjule at jeg egentlig ikke fant historien noe særlig interessant etterhvert. Forstår ikke helt at boka ligger på langlisten til Booker prisen. Er den virkelig så spesiell? Slutten er åpen, noe jeg forsåvidt liker med bøker, er ikke så glad i at alt skal gå opp til slutt eller ha en happy ending. Men denne? Mmmhhh... Flere av mine Booker-lesende bokvenner har reagert på det samme som meg. Men lydboka er en fest, uansett hvordan man snur og vender på det. Jeg tror jeg anbefaler denne, men ikke forvent ... tja, se selv!

Alt i alt en svært fin lesemåned. Jeg er også igang som snapliotekar på kontoen Snaplioteket. Der er vi en gjeng bokelskere/tidligere bloggere/instagrammere som sprer det glade bokbudskap. Hver dag. Følg oss gjerne!

Jeg er klar for august. Øyestraks. Og da skal jeg lese meg opp på en del av forfatterne som kommer på Kapittel 19 i september. Stay turned.

Fantastisk deilig lesemåned er på hell.

Her er vi en gjeng på Flørli i Lysefjorden. Lokalpub fra 20-23.00 i høysesong. 

Anbefales også - i sol :-)

.

"Hadde jeg vinger" av Margaret Skjelbred

Dette er mitt første møte med Margaret Skjelbred, og det var utrolig fint. Hva jeg fant? Ja si det med få ord, her er det nemlig mye å ta tak i. Boka ble lest på bryggekanten i sola en av de varmeste dagene her på vestlandet. Bølgeskvulp og minner fra tidligere somre gjorde nok sitt, men likevel.

I denne novellesamlingen fant jeg nemlig en nerve jeg ikke ofte kommer over. Og en melankoli sammen med et sett med minner som stemmer utrolig godt overens med mine, på flere plan. Bare for morro skyld tippet jeg alderen på forfatteren underveis i boka, og måtte google for å sjekke. Jeg bommet kun med tre år. Skjelbred er født i 1949, og er tre år eldre enn hva min egen mor kunne ha vært. Det føles, gjennom hele novellesamlingen.

Nå skal jeg ikke si at Hadde jeg vinger kun kommer til å treffe lesere på min egen alder, men mer gjenkjennelige historier, fortalt med varme, innlevelse og sjarme er det lenge siden jeg har lest. Om noen gang. Novellene er korte, direkte og åpne. Et par fikk meg til å felle en tåre, flere til å flire gjenkjennende, et par tankefulle og samtlige - i mangel av et bedre uttrykk - utrolig koselige.

Dette er en samling historier om mennesker i sorg, kjærlighet, forelskelse, savn og lengsel. Novellene beskriver livet slik det var da min egen mor og bestemor levde, men som også på mange måter spenner over min egen barndom. Kanskje et vanskeligere, men likevel enklere liv? Her er fine nyanser som beskriver en barndom fra midten på ca 60-tallet og det hviler en stille stemning over hele samlingen. Noen noveller er korte, kun 3-4 sider. Den lengste på ca 15. Perfekt sommerlesing på bryggekanten i sola. Jeg storkoste meg, og anbefaler boka sterkt.

Kilde: Sølvberget bibliotek - Utgitt: 2019 - Sider: 159 - Forlag: Tiden

Utfordring: GoodReads, Nye norske

Fra bryggekanten til Lysefjorden Marina
Herfra skal det leses flere bøker

Krigende tsjetsjenere og jenter i skittentøyskap

Jeg har fått lest to bøker på kjappen, og mer forskjellig tema skal man jammen lete lenge etter å finne. Begge gode på hver sin måte, den ene mer krevende enn den andre.

Det er ikke ofte jeg kjøper med meg historiske romaner, spesielt ikke dersom de handler om krig og elendighet. Denne klarte jeg imidlertid ikke legge fra meg da jeg hadde plukket den opp fra hylla på Norli. Karpinskihøyden er nemlig noe så spesielt som en bok skrevet av en tsjetsjener som har levd i eksil i Trondheim siden 2004 og boka skildrer det tsjetsjenske folkets opprør mot Moskva-kommunistenes makt i 1991. Et forøvrig vellykket kupp, men med et svært tragisk etterspill for det tsjetsjenske folket.

Historien blir vinklet fra flere synspunkt, og Musa Mutaev har også flettet inn en svært troverdig kjærlighetshistorie mellom to mennesker oppi disse tragiske hendelsene. Etter å ha lest bokas kun 159 sider var jeg ikke bare blitt mer kunnskapsrik, men også fullstendig matt og utslått av enkelte menn(esker)s innstilling til og fokus på krig. Jeg ser også hvorfor denne kampen var så fryktelig umulig i utgangspunktet, men med et viljesterkt og stolt folk så kan det være vanskelig å få overblikk over potensielle konsekvenser på forhånd. For ikke å snakke om hvordan flokkmentalitet fullstendig kan overkjøre såkalt fornuftig tankegang. Anbefales!

Kilde: egen bok, Norli - Forlag: Communicatio - Språk: Norsk - Utgitt: 2019 - Sider: 159
Utfordring: GoodReads, Nye land

Andre boka jeg leste igår var Ord som slutter på skap av Sanne Mathiassen. Ei bok om et forhold mellom to unge mennesker hvis forhold går i knas. Etter forholdet ryker flytter jenta inn i garderobeskapet til sin tidligere unge samboer. Hvordan det går? Ja hvordan tror du? Parallelt med historien om jenta i garderobeskapet får vi også fortellingen om hennes forhold til faren, en sjarmør og spillemann som aldri er til stede mer enn en uke om gangen i datterens liv. Resten av tiden er det farmoren som passer på henne. Dette er et sårt forhold, hvor jenta tydelig savner faren og det ankringspunktet hun hele tiden ønsker at han skal være for henne, men som han aldri blir. Hvordan boka slutter? Det vil jeg ikke si.

Det jeg imidlertid kan si, er at jeg fant formen på denne historien svært så interessant. Enkelt språk, naivt til tider, men likevel med en nerve. Det at kapitlene - 137 i antallet fordelt på 158 boksider - veksler mellom forholdene jenta har til hhv faren og samboeren i svært hyppige sceneskift gjør at vi får kun fragmenterte bilder fra begge disse forholdene. Et kapittel kan gjerne bestå av kun 8 korte linjer med dialog, før historien hopper videre, enten i samme spor, eller skifter til spor 2. Man er aldri sikker på hva som skjer i neste instans. Boka er svært lettlest, men den setter igang tanker. Om forhold. Om styrke. Om ekteskap, jævelskap, fangenskap, samboerskap og garderobeskap. For å nevne noen :-) Anbefales!

Kilde: biblioteket - Forlag: Vigmostad/Bjørke - Utgitt: 2019 - Sider: 158 - Språk: norsk
Utfordring: GoodReads, Nye norske forfattere

.

"Omriss" av Rachel Cusk

Omriss handler om noe så enkelt som forfatteren Faye's samtaler med tilfeldige mennesker hun treffer på sin vei fra London til Athen hvor hun skal holde et skrivekurs. Samtalene dreier seg om livets realiteter - ekteskap, barn, sjalusi, vennskap etc. Gjennom ti dialoger med forskjellige mennesker kommer vi ikke bare nærmere inn på menneskene hun møter, men vi får også etterhvert et bilde av Faye selv.

Denne boka er definitivt ikke for dem som liker plottdrevne bøker, men om du er glad i fortellinger med fantastisk deilig bruk av språk så er du på rett vei. Observasjonsevnen til Faye, og selvfølgelig i siste instans forfatteren Rachel Cusk, er så detaljrik og levende at man nesten føler seg som en smuglytter/-titter på både karakterene og scenene Cusk beskriver. Som leser ser jeg for meg situasjonene så tydelig som jeg skulle ha vært der selv.

Rachel Cusk

Rammehistorien er såre enkel - Faye og skrivekurset i Athen - men ved å bringe inn de andre karakterene som får fortalt om sine liv så får den enkle rammehistorien liv. Faye er selv nyskilt og ikke direkte lykkelig, derfor også ganske taus til tider. Dette gir derfor naturlig rom til de andre karakterene så de får komme til orde. Boka er lett å lese. Intelligent og analytisk enkelte ganger, veldig gjenkjennelig og direkte ved andre anledninger. Omriss er rett og slett en herlig blanding av fiksjon og filosofi pakket inn i en velsmakende språkdrakt.

Rachel Cusk er britisk/kanadisk og har opprinnelig skrevet bøkene på engelsk. Jeg sparker meg litt bak for ikke å ha bestilt bøkene på engelsk istedenfor. Men ok, gjort er gjort. Dette er nemlig en trilogi. De neste to bøkene har fått titlene Transitt og Kudos på norsk. De står allerede i hylla, men jeg skal bruke vett og ikke sluke dem direkte. Cusk fortjener pause mellom bøkene. For om de er lettleste, så kjenner jeg de nok kommer til å bli desto vanskeligere å glemme.

Kilde: egen bok, Norli - Forlag: Gyldendal - Utgitt: originalt 2014/norsk 2018 - Sider: 216
Språk: Norsk - Utfordring: GoodReads

Ikke akkurat Athen, men en nydelig vestlandskveld
er heller ikke å forakte

.

Rekordmars 18(!) - oppsamlingsheat

Mars var den mest leste måneden i hele bloggens historie. 18 bøker har slettes ikke vært normalen de siste 25 årene. Kanskje jeg kommer tilbake til barndommens høyder? (eller kanskje årsaken er restitusjon...) Uansett kan jeg takke lydbøkene for resultatet. Av 18 leste bøker har 14 vært lyd! Det er også en heidundrende rekord fra denne kanten. (en annen rekord er 3 ferdigstrikkede gensere i løpet av mars - ja dette henger sammen...) Dette har selvfølgelig også gått ut over noe, nemlig langlisten til Man Booker International som jeg hadde gledet meg til. Av de bøkene eksisterte dessverre kun ei på lyd, som har resultert i at jeg kun har lest 3. Har overbevist meg selv om at jeg for 2019 får spare meg til kortlista. Restitusjonsperioden min er nemlig over 12.april. Hurra!  (hva det har med lesing å gjøre? ikke helt sikker... men da er jeg ihvertfall tilbake i gammelt gjenge)

Så - hva har jeg lest? Ingen hemmelighet. Jeg har forelsket meg i ny kriminaletterforsker, og kan ikke vente med å komme hjem og nyte en episode hver kveld på boksen. Hvem? Bosch fra Michael Connelly.

Kriminaletterforskeren i Los Angeles som har gjort meg hjemmekjent i byen. Harry Bosch. Har aldeles fått dilla, og MÅ bare få med meg filmatiseringen. Ifølge en annen blodfan (Ingalill) så har bøkene en dupp rundt 15 boka. Der er jeg forsåvidt nå. Men hei, alle har lov å ha en dårlig dag og to, så jeg fortsetter like optimistisk videre. Jeg fant de første tre fire bøkene (tror jeg det var) på Audible, resten ligger tilgjengelig på Storytel med super innleser, Len Cariou. Stemmen hans er like røff i kantene som Harry Bosch, og han har sålangt lest alle bøkene som ligger på Storytel. Audible har en annen innleser, men overgangen var smertefri. Heldigvis. Jeg er svært 'ømfintlig' på innleserstemmer og irriteres (altfor) lett. Bøkene over her er nr. 9-14 i serien. The Lincoln Lawyer tilhører en annen serie med Mickey Haller som hovedperson, men han er halvbror til Bosch, så boka er forsåvidt innafor. Connelly har skrevet en egen serie om Haller, som jeg skal ta for meg etterpå. Denne gang leses det ihvertfall kronologisk innenfor én serie. Det får holde for meg ;-) Om bøkene anbefales? haha

Og så har jeg tatt fram ungdomsfavorittadventurehelten min igjen, Dirk Pitt. Clive Cussler skrev lette, spennende og små-historiske røverromaner med Dirk Pitt i hovedrollen. Disse er veldig gode. Dessverre falt han i pengefella og har skrevet flere serier 'sammen med' andre forfattere, sannsynligvis for å pumpe markedet for mest mulig pæng til seg selv. Flere av disse seriene syns jeg er svært mye dårligere enn originalserien. Skal jeg anbefale ett av samarbeidene må det være de første bøkene i serien med navn NUMA-files som han skrev sammen med Paul Kemprecos. Eller rett og slett bare lese de sytten første i Dirk Pitt serien som er skrevet kun av forfatteren selv.
FunFact: De siste bøkene i Dirk Pitt serien har Clive Cussler skrevet sammen med sønnen. Og sønnen heter... Dirk :-)

Jeg har fullført to 1001-bøker nå i mars. Det er februar-boka The Crying of Lot 49 av Thomas Pynchon (stor tommel ned, hvorfor?) - omtale HER - og Agnes Grey av Anne Bronte (stor tommel opp, hvorfor?) omtale HER. Jeg liker 1001-lesesirkelen. Det er vel igrunnen den eneste lesesirkelen jeg har klart å holde meg 100% til sålangt i år...

Jeg har også funnet meg en ny favorittforfatter i mars, og det er ingen ringere enn Samanta Schweblin. Hun ble kortlistet til Man Booker International med romanen Fever Dream i 2017 (omtale HER) og er foreløpig blitt langlistet til samme bokprisen nå i 2019 med novellesamlingen Mouthful of Birds (omtale HER). Svært gode begge to!

De siste tre bøkene for mars måned har vært The Great Zoo of China av Matthew Reilly (god actionthriller), One Kick som er førsteboka i Kick Lannigan serien fra Chelsea Cain (spennende, men ikke helt på høyde med seriemorder Gretchen Lowell bøkene) - og, tadaaaa - Farmor har Kabel-TV! Ei søt lita bok fra Stavanger-lokale Tore Renberg = kosenostalgi :-)  Så helt krim/action har det ikke blitt, selv om tyngdepunktet ligger der.


Noen tall fra mars

• Totalt: 18 bøker
• Kjønnsfordeling: 14 menn, 4 kvinner
• Totalt antall sider lest: 6353
• Format: 14 lyd, 2 papir, 2 ebøker

Mars måned er blitt tilbragt i mitt andre hjem i Canada. Nå er det snart dags for å returnere til Norge og påske. Og finne aprilboka i 1001-lesesirkelen :-)

Beste Starbucks-utsikten :-)

.