"Trilogien Andvake, Olavs Draumar og Kveldsvævd" av Jon Fosse

2015's aller beste leseopplevelse. Rett og slett i en klasse for seg. Og aldeles uforventet i tillegg. Så vet du hva denne omtalen går i.

Jon Fosse debuterte i 1983 med romanen Raudt Svart. Siden er han oversatt til mer enn 40 språk. Han har vunnet en rekke priser, og med Trilogien oppnådde han å vinne Nordisk Råds Litteraturpris. Så absolutt fortjent. Jon Fosse, forfatteren jeg fikk mitt første møte med på universitetet. I poesiform. Han imponerte allerede der. Minimalistiske Fosse, som skriver så komprimert og fortettet at nesten hvert ord i teksten er ladet med det som ikke står der. Det intense nærværet i tekstene hans, som i denne trilogien oppstår i varheten og intensiteten mellom Asle og Alida.

Andvake, Olavs Draumar og Kveldsvævd handler alle om kjærlighetshistorien og livene til fattiglemmene Asle og Alida. To elskende nederst på livets rangstige som prøver å finne sin plass i denne verden.  Asle har gjort Alida gravid og de er kastet ut av hjemmene sine. Uten noe annet enn det de står og går i og fela til Asle forsøker de å finne fotfeste i Bjørgvin (Bergen) på 1800-tallet. Parallellen til juleevangeliet med Josef og den gravide Maria er sterk og tydelig. Men der juleevangeliet predikerer godhet, lys og varme og fred på jord så peker Fosse vagt mot en mørkere side ved Asle, en nesten skjult fortelling om død og drap samtidig som han direkte og uten filter uttrykker kjærligheten Alida har til både Asle og det kommende barnet. Håpet, det forferdelige, sorgen og ettertiden. Dette er så vakkert, så gripende og så elegant gjort at jeg ble lesende hele trilogien i ett - nesten uten avbrudd. Nesten uten å puste, og i håp om at Trilogien aldri skulle ta slutt. Sisteboka Kveldsvævd blir fortalt fra Alida's senere fødte datter Ales sin synsvinkel, som et tilbakeblikk på forgangne tider. Ales er en gammel kvinne når vi møter henne og Alida er død for lenge siden. Likevel dukker Alida opp, hos Ales. I minnet, men som fysisk synlig for Ales sitt indre øye. I slektsfortellingen. Om moren, historien og volden som forsvant med Asle. Tilbake er kun kjærligheten. Og Ales. Gammel og ved slutten av livet, kveldsvævd.

Jon Fosse
Bildekilde: samlaget.no

Det som fungerer så utrolig godt for meg er forfatterens særegne skrivestil. En skrivestil jeg kun har følt på en gang tidligere, hos Virginia Woolf i hennes To the Lighthouse. Teksten i Trilogien er ren stream-of-consciousness - en gjengivelse av de totale tankestrømmene til hovedpersonene fortalt i all hovedsak fra en allvitende tredjepersons fortellersynsvinkel. Fosse beskriver nydelig hovedpersonenes bevissthet, med ukontrollerbare impulser, tvangstanker, assosiasjoner, ufiltrerte følelser og behovene for både handling og apatiens tomhet. Ofte går tankestrømmene i sirkel, og bare noen få, nye element legges til for hver gang. Som leser føles det som jeg sitter innerst i margen av teksten og personene som ikke har full kontroll over verken sine egne liv eller handlingsmønstre. Jeg ser bevisstheten til Alida innenfra og føler nesten fysisk sorgen og smerten hun blir utsatt for etterhvert som historien utspiller seg. Uten bruk av punktum i noen av de tre bøkene, med tankestrømmer av og til over flere sider om gangen kun adskilt med komma, tydelige startdialoger uten stor bokstav, uten utropstegn og uten spørsmålstegn så skriver Fosse hjerteskjærende god litteratur. Andreas Wiese i Dagbladet sier akkurat det jeg føler i en enkel setning: "Andvake-trilogien vil bli stående i vår litteraturhistorie".

Anbefales på det aller sterkeste, fordi dette er det beste norske jeg har lest noensinne. Uten tvil. Så enkelt.

Kilde: Egne bøker - Utgitt: 2007, 2012, 2014 - Forlag: Samlaget - Sider: 239 - Utfordring: Norske forfattere, GoodReads

Mitt drømmested :-)