mandag 4. mars 2019

1001 Lesesirkel - The Crying of Lot 49 av Thomas Pynchon

Ååå som jeg har gledet meg til denne! 1001-bok, ny forfatter, neste bok ut i American Modernism studiet, utgitt mitt fødselsår OG kandidat til februars 1001-lesesirkel. For ikke å snakke om at jeg lånte boka på Whistler bibliotek, hvor de måtte bestille den fra Vancouver fordi de ikke hadde den inne. Spenningen bare steg - her blir det mange kryss i ei og samme bok. Og for ei bok!

Not...

Snakker meg om fallhøyde... Det ble et solid mageplask!

Boka skal ifølge forståsegpå'ere være en klassisk postmodernistisk satire som forteller historien til en noe spesiell dame med navn Oedipa Maas. Den godeste Oedipa (her begynte jeg allerede å rynke på nesa, Oedipa? - ja, jeg ser tydelig pekeren, men - nok om det enn så lenge...) får plutselig i oppdrag fra sin veldig rike eks-elsker Pierce Inveriarity (nå veldig død eiendomsmekler) å ta seg av testamentet hans. Hun blir svært forbauset over dette, siden det begynner å bli en god stund siden de var elskere. Vel, hun tar nå på seg oppdraget og blir kastet inn i et slags paranoid mysterium fullt av metaforer (som jeg forstår en brøkdel av), symboler (hvor mange for meg er ukjente eller veldig gått ut på dato) og en eldgammel konspirasjonsteori omhandlende USA's posttjeneste ... (!!?) Jepp, postverket er her en slags rød tråd (?) gjennom deler av historien. Og vår kjære Oedipa, mellom tull, vas og mye (u)nødvendig sex? Hun setter seg fore å finne ut om denne konspirasjonsteorien ang det gamle postvesenet - Trystero - er sann.

Thomas Pynchon
Bildekilde: Vice Media
Det er tre alternative ruter ut av denne historien: a) Oedipa hallusinerer og blir gal, alt foregår egentlig bare oppe i hennes eget hode - b) Den døde eiendomsmekleren og eks-elskeren Inveriarity (Moriarity, anyone?) har arrangert hele serien av såkalte ledetråder Oedipa finner som en praktisk spøk eller - c) Den hemmelige konspirasjonen eksisterer faktisk! Får vi svaret i slutten av boka? Nope!

The Crying of Lot 49 er både ei lesesirkelbok og ei av studiebøkene mine, så den fortjener noen ord, men personlig finner jeg ikke mye positivt å fremheve. Her var det altfor mange digresjoner, pappfigurer istedenfor troverdige karakterer, 'morsom' navngivning som jeg kun fant tåpelig og et altfor krampaktig forsøk på å skriver smart og intelligent satire. Jeg tror man enten trykker dette til sitt bryst, eller som meg - sliter en hel måned på å komme gjennom ei bok på 150 sider. Dette ble en jobb. Definitivt not my cup of tea, men jeg ville jo eeelske om noen andre leste og skrev om boka. Det kan jo være meg det er noe galt med...


Kilde: biblioteket - Forlag: Harper Perennial - Sider: 152 - Utgitt: 1965 - Språk: Engelsk
Utfordring: 1001-lesesirkel, GoodReads, 1001-bøker, 1965




 Etter denne boka må jeg komme meg ut i sola og få påfyll!


9 kommentarer:

  1. Å slite seg gjennom bøker man ikke får noe ut, virker som bortkastet tid. Men jeg gjør jo det samme selv av og til. Man vil jo gjerne finne noe, kanskje blir den bedre etterhvert etc..
    Denne boka har jeg aldri hørt om, og den virker heller ikke som noe for meg.
    Håper på mer oppløftende leseprosess i mars både for deg og meg.:)

    SvarSlett
    Svar
    1. Det blir garantert bedre i mars! Jeg har nemlig plukket Anne Bronte i 1001-sirkelen (bankers for meg) og så skal det jo leses dikt! :)
      Slite seg gjennom bøker har jeg igrunnen sluttet med, men i dette tilfellet var den en del av det jeg har pålagt meg å lese i dette nettstudiet, så da ville jeg ikke hoppe over boka. Men å bruke så mye tid på noe jeg fikk så lite utav var frustrerende. MEN then again.. så har jeg lest denne besynderlige boka og vet veldig godt hva jeg synes om den kommer opp i en diskusjon en gang. (Tviler den gjør, men hvem vet - kanskje jeg trekker den fram bare fordi, hehe..)

      Slett
  2. Jeg likte den den gangen jeg leste den som pensum tilbake i oldtiden (1994 eller deromkring), men vet ikke hva jeg ville synes om den nå... Kanskje verdt å teste gjenlesing? Det eneste jeg egentlig husker er at jeg lo høyt av starten på andre kapittel, "Things now did not delay in getting curious." (parafrasert fra hukommelsen), siden jeg synes ting hadde vært ganske "curious" allerede...

    SvarSlett
    Svar
    1. HA HA - den der kapittelstarten har jeg også sittende i hodet, for curious var det lenge før den tid! Når det er sagt, så var det noen festlige formuleringer utover der i boka, men selv for meg som liker sære bøker så ble den altfor drøy. Litt interessant å observere var også foredragsholderen når hun gikk gjennom denne boka. Dama som har vært over the top engasjert på de forutgående bøkene i studiet slet seg gjennom forelesningen og brukte mer tid på å sette boka i lys av de andre bøkene vi allerede har lest enn å ta for seg selve boka. Det sier jo litt. Jeg sjekket reviews på Amazon bare fordi, og der er det en pen fordeling av synsing fra 1-5. Riktignok med overvekt på positive tilbakemeldinger, men dog. Av og til er reviews morsommere å lese enn selve boka. Det skjedde for meg med denne :)

      Slett
  3. Det er ikke deg men boka. Vi kan bare fastslå dette med engang, så slipper jeg lese for å finne ut. Slitebøker er fint. Ekstra tilfredstillende. Man blir så glad når man er ferdig, enten mer når man har fått skrevet noen ord, slik at man ikke glemmer at man har lest, og sliteleser på nytt. (Det har hendt meg).

    Jeg blir så glad hver gang jeg finner ut at jeg har skrevet noen ord om ei bok (blogg eller papri), for da er det dokumentert og ikke glemt, og plutselig husker jeg akkurat hva jeg synes. Derfor. Gratulerer deg selv. Klapp du skuldra. Job well done - og over til Bosch!

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk! Det var bare det jeg ville høre - at det ikke er meg.. Nå kan jeg imidlertid skryte på meg å ha lest denne, så jeg vil jo selvfølgelig dra den fram i enhver sammenheng det snakkes om bøker man burde ha lest. Da skal jeg dra fram alle de særegenhetene og sette dem i lys av den amerikanske modernismen...not, haha. Men enig, er glad jeg har fått pløyd den gjennom OG skrevet noen ord. Den går derfor aldri i glemmeboka. Som minner meg på - jeg må ta backup av bloggen! Har du gjort det? Tenk på alle de timene som ligger i synsinger i form av tekst her på det store vide internettet. Plutselig går lyset, og så er det ingen som husker hva de synes fordi man ikke har backup?!?
      Hoi - det skal jeg gjøre idag!

      Slett
    2. Husker ikke sist jeg tok backup, som betyr at jeg må gjøre det snarest. Egentlig her og nå, men skal bare og bare, ble så trøtt, og tenker bare på Stridsberg. Tror jeg må lese litt. Før jeg sovner.

      (Jeg skal også dra den fram, også i sammenhenger hvor man later som man har lest bøker man burde ha lest, har lært av 4minpodden, at slikt er fullt akseptabelt)

      Slett
    3. Har aldri tatt backup. Hvordan gjør man det?

      Slett
    4. Ser at du bruker blogspot. Der finner du sikkerhetskopiering under: Utforming, Innstillinger, Annet. Denne backup'en sikrer teksten din. Tidligere tok den ikke kopi av bildene i innleggene. Har ikke sjekket om den gjør det nå. For meg er teksten viktigst. Har nå tatt backup men lirer på om jeg skal ta den tunge jobben med copy/paste inn i et Word-dokument også. Bare sånn derre just because...

      Slett

Legg gjerne igjen noen ord før du går :-)