1001 Lesesirkel - The Crying of Lot 49 av Thomas Pynchon

Ååå som jeg har gledet meg til denne! 1001-bok, ny forfatter, neste bok ut i American Modernism studiet, utgitt mitt fødselsår OG kandidat til februars 1001-lesesirkel. For ikke å snakke om at jeg lånte boka på Whistler bibliotek, hvor de måtte bestille den fra Vancouver fordi de ikke hadde den inne. Spenningen bare steg - her blir det mange kryss i ei og samme bok. Og for ei bok!

Not...

Snakker meg om fallhøyde... Det ble et solid mageplask!

Boka skal ifølge forståsegpå'ere være en klassisk postmodernistisk satire som forteller historien til en noe spesiell dame med navn Oedipa Maas. Den godeste Oedipa (her begynte jeg allerede å rynke på nesa, Oedipa? - ja, jeg ser tydelig pekeren, men - nok om det enn så lenge...) får plutselig i oppdrag fra sin veldig rike eks-elsker Pierce Inveriarity (nå veldig død eiendomsmekler) å ta seg av testamentet hans. Hun blir svært forbauset over dette, siden det begynner å bli en god stund siden de var elskere. Vel, hun tar nå på seg oppdraget og blir kastet inn i et slags paranoid mysterium fullt av metaforer (som jeg forstår en brøkdel av), symboler (hvor mange for meg er ukjente eller veldig gått ut på dato) og en eldgammel konspirasjonsteori omhandlende USA's posttjeneste ... (!!?) Jepp, postverket er her en slags rød tråd (?) gjennom deler av historien. Og vår kjære Oedipa, mellom tull, vas og mye (u)nødvendig sex? Hun setter seg fore å finne ut om denne konspirasjonsteorien ang det gamle postvesenet - Trystero - er sann.

Thomas Pynchon
Bildekilde: Vice Media

Det er tre alternative ruter ut av denne historien: a) Oedipa hallusinerer og blir gal, alt foregår egentlig bare oppe i hennes eget hode - b) Den døde eiendomsmekleren og eks-elskeren Inveriarity (Moriarity, anyone?) har arrangert hele serien av såkalte ledetråder Oedipa finner som en praktisk spøk eller - c) Den hemmelige konspirasjonen eksisterer faktisk! Får vi svaret i slutten av boka? Nope!

The Crying of Lot 49 er både ei lesesirkelbok og ei av studiebøkene mine, så den fortjener noen ord, men personlig finner jeg ikke mye positivt å fremheve. Her var det altfor mange digresjoner, pappfigurer istedenfor troverdige karakterer, 'morsom' navngivning som jeg kun fant tåpelig og et altfor krampaktig forsøk på å skriver smart og intelligent satire. Jeg tror man enten trykker dette til sitt bryst, eller som meg - sliter en hel måned på å komme gjennom ei bok på 150 sider. Dette ble en jobb. Definitivt not my cup of tea, men jeg ville jo eeelske om noen andre leste og skrev om boka. Det kan jo være meg det er noe galt med...

Kilde: biblioteket - Forlag: Harper Perennial - Sider: 152 - Utgitt: 1965 - Språk: Engelsk

Utfordring: 1001-lesesirkel, GoodReads, 1001-bøker, 1965

 Etter denne boka må jeg komme meg ut i sola og få påfyll!

.