Hjernen er stjernen av Kaja Nordengen

Det er ikke hver dag en norsk forsker mottar Nobelprisen i medisin (2014), og når i tillegg Kaja Nordengen gir ut ei bok med tittelen Hjernen er Stjernen med forord av nettopp nobelprisvinner May-Britt Moser så var jeg ikke sein å be. Jeg har alltid vært interessert i hvordan hjernen - vårt eneste uerstattelige organ - fungerer, og hvordan i himmelens navn det er mulig å komme frem til hva som styrer hva oppi der.

May-Britt Moser er psykolog, hjerneforsker og professor i nevrovitenskap ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet og forfatter Nordengen har doktorgrad innenfor medisin så jeg var derfor noe skeptisk til om jeg ville klare å ta til meg kunnskapen i denne boka. Ville innholdet ligge altfor høyt for min egen hjernekapasitet til å forstå? Rest assured. Hjernen er Stjernen er boka for deg og meg. Oss vanlige mennesker som ønsker å få vite mer om hvordan nerveceller og synapser fungerer og hva som gjør at vi faktisk er som vi er alle sammen.

Med enkle tegninger og forklaringer på legmannsnivå har jeg bla. lært om hukommelse og læring, hjernens gps, intelligens, multitasking, hvorfor jeg liker sjokolade og rødvin og hvordan triggerne virker, avhengighet og virkelighet versus persepsjon, og så har jeg vært med i jakten på personligheten. For hvor ligger nå den? Eller?

Dette var rett og slett en utrolig fin, lettfattelig og lærerik bok om hjernen og hva som - og hvordan - det skrangler rundt oppi der. Kan man spise hjernemat for å huske bedre? Kan hjernen trenes opp? Kan du smile deg glad? Jeg har lånt boka på biblioteket, men nå skal den i hus. Denne vil jeg eie. 

Anbefales!

Kilde: Biblioteket - Utgitt: 2016 - Forlag: Kagge - Sider: 208 - Sjanger: Sakprosa, Hjernen

Ville så gjerne, men hadde ingen hjerne? ;-)

.

Den svarte boksen av Jennifer Egan

Jeg fikk virkelig sansen for Jennifer Egan da jeg leste hennes Pulitzer-prisvinnende 1001-bok "A Visit from the Goon Squad" (omtale her) for noen år tilbake. Den var en fantastisk frangmentert sjanger- og formlek med varierende fortellersynsvinkel. Svært så god! 

Da jeg kom over Den svarte boksen igår forstod jeg at forfatteren hadde gjort det igjen. Dette møtte meg nemlig bakpå den pittelille boka:

"En spionthriller i twitterformat fra den bestselgende kultforfatteren Jennifer Egan" 

What? Twitterformat? Er det mulig? Jeg må nesten ta med resten av baksideteksten:

"Hun er en ung amerikansk spion på oppdrag et sted ved Middelhavet. Skjønnhet er hennes kamuflasje. Hun glir inn blant de andre skjønnhetene som mektige menn omgir seg med. Gjennom underkastelse oppnår hun kontroll. Hun skal være både uimotståelig og usynlig for sin Tildelte Partner - mannen hun skal avlytte og uskadeliggjøre."

I Twitter-format? Ja så absolutt! All tekst er nemlig skrevet ned i Twitter-vennlige tekstbolker med maks 140 tegn hver. I 2017 økte Twitter makslengde på innlegg til 280 tegn, men siden boka er gitt ut tilbake i 2013 så er tekstbolkene derfor mindre.

Var boka lesbar og forståelig, eller endte den opp altfor fragmentert? Ser du gliset mitt? Herrrrrlig sær og fantastisk kul. Jennifer Egan ass... :-)

LES! hehe...

Kilde: biblioteket - Utgitt: 2013 - Sider: 123 pittesmå - Forlag: Oktober -
Sjanger: Thriller, Spionthriller

Elsker slike novemberkvelder

Oktober i bøker (17)

Det går virkelig for seg på lesefronten for tiden. Oktober har vært en nesten like produktiv måned som september, og flere bøker har kommet og gått gjennom dørene her. Biblioteket er omsider blitt en fast følgesvenn, både Sølvberget (der jeg låner) og Strand bibliotek hvor jeg får levert bøkene etterhvert som jeg leser. Praktisk. 

Jeg har også fått skrevet en del omtaler denne måneden og bokprosjektet mitt tar etterhvert form. Ihvertfall oppi hodet. Nok om det. Bøkene jeg anbefaler (og ikke) denne måneden er disse.

Gaute M. Sortland - "Du er ikkje normal" og "Avsporingar, Pre- og Postapokalyptiske Noveller"

Første boka jeg leste av Sortland - Fotturar i Norge (omtale) - var en stor høydare. Jeg knallet til med en 5'er og full score på GoodReads. Happy var jeg da jeg fant to bøker til fra forfatteren sist jeg var på biblioteket. De gav en litt blandet opplevelse. "Du er ikkje normal" falt jeg ikke for i det hele tatt. Det er en novellesamling med i all hovedsak en mann i hovedrollene. Tittelen på samlingen passet vel forsåvidt, men novellene ble altfor...enkle? De fenget meg dårlig. Kanskje jeg hadde en litt for stor forventning? Grei tidtrøyte, men ikke noe mer.

"Avsporingar, Pre- og Postapokalyptiske noveller" var another cup of tea. Kanskje ikke helt på høyde med Fotturar, men stemningen i novellene er det lite å utsette på. Veldig bra! Novellene beskriver igjen menn i forskjellige situasjoner som alle har tanker rundt "hva om det verste skjer". Hva da? En forfatter som må skynde seg å utgi boka si før verdens undergang. En familiefar som får vite at kona er dødelig syk. Hva skal skje med ungene og ham, etterpå? Et par preppere, som prepper...fordi? Og hva så? Ja her er det litt å sette tennene i. Denne likte jeg. Anbefales!

 

Jon Fosse - "Auge I Vind"
Anbefales! (omtale)

 

Sigbjørn Lilleeng - "Inntrenger"
Anbefales! (omtale)

 

Mo Hayder - "Birdman" og "The Treatment"

Dette ble en høydare! Jeg har nemlig funnet meg en ny lydbokfavoritt, og disse krim/thriller bøkene er ikke for the faint hearted, for å si det sånn. Mo Hayder har skapt en svært så interessant protagonist i Jack Caffery - en kriminaletterforsker som jobber i London-politiet. Språket er svært bra, spenningen er det definitivt ikke noe å si på og persongalleriet er virkelig interessant. Birdman er Hayders krim-debut, og det gjør hun med et brak. Jeg ble fullstendig hektet.

Istedenfor å skrive utfyllende om innholdet i de to første bøkene i serien vil jeg bare nevne at temaet i første boka er nekrofili og i The Treatment er det pedofili som det skrives rundt. Ikke akkurat pene og pyntelige tema, men Hayder skriver - til tross for at dette er krimthrillere - med respekt. Jeg sier ikke at detaljene ikke er grusomme, men forfatteren mesker seg heller ikke i vold og gørr. Dette er britisk litteratur, tross alt. Britisk godt oppbygget og velskrevet krim/thriller litteratur. Rett og slett svært så gode bøker, og de gjør seg minst like godt på øret. Anbefales!

 

Vigdis Hjorth - "Et dikt til mormor! og "Den første gangen"
Litt blandet synsing fra min side, selv om Hjorth er en stor favoritt.
(omtale)

 

Børge Lund - "Lunch - Jobber med Saken"

Jeg liker Lunch og streken til Børge Lund. Leste tidligere i år Lunch #7 og mente da det var den beste boka til forfatteren. Lunch - Jobber med saken er svært god. Når kanskje ikke helt opp til #7, men jammen kommer han ikke med nye påfunn denne gangen også. Stripene tar kontorlivet så definitivt på kornet. Ekstra morsomt blir det om man selv har jobbet i prosjekter. Trenger du humor i (arbeids)hverdagen? Har en kjip høstdag? Uenig med sjefen? Gå til Lunch. Anbefales :-)

 

Robert Seethaler - "Et Helt Liv"
Anbefales! (omtale)

Oyinkan Braithwaite - "Han er Min"

Da Braithwaite havnet på Booker-listen med debutromanen sin My sister, the serial killer ble jeg overrasket. Boka var helt ok den, men Booker-materiale? Ikke akkurat i mine øyne. Bestemte meg likevel for å gi denne boka en sjanse. Dette er nemlig min første covid-bok :-)

Historien er lagt til Nigeria og handler i all hovedsak om en mann (Bambi..) som ikke klarer å holde pikken i egen bukse. Han blir kastet ut fra kjæresten og søker tilflukt i onkelens hus i covid-nedstengte Lagos. Der finner han onkelens eks-kone og nye kone som begge påstår at de er moren til den lille babyen som også befinner seg i huset. En finurlig historie ulik noe annet jeg har lest. Dette er en kortroman og er temmelig lettlest, men liker jeg den? Noe usikker. Jeg liker skrivestilen til Braithwaite, men boka og handlingen? Gi den en sjanse. Det kan selvfølgelig bare være meg.

 

Annie Ernaux - "Sommeren 58"
Anbefales! (omtale)

Ørjan N. Karlsson - "Blå Storm" 

Jeg gir meg ikke og fortsetter med en av mine store, norske krim/thriller favoritter Karlsson. Blå Storm er andre boka hvor Ida Vinterdal leder Gruppe Alpha ut i nye oppdrag. Denne gang må de ta seg inn på russisk territorium for å frigi en informant som har informert om et potensielt anslag på norsk jord. Parallelt planlegges et NATO-toppmøte i Oslo. Kan disse to hendelsene ha noe til felles? Og hva med prepperforumet og dommedagskonspirasjonsteoriene? Kan Gruppe Alpha være en del av et større spill som de selv ikke ser? Jepp - dette er like bra som tidligere. Karlsson har fremdeles etter ti leste bøker ennå tilgode å skuffe meg. Les! For hva er det ikke som henger som en DIGER cliffhanger i slutten der? Hva?? :-)

Helene Flood - "Dantes Inferno"
Midtlivskrise i Helvete - Anbefales! (omtale)

Bernard Minier - "Konfirmanten" 

Jeg har lenge vært fan av Minier og har også fått med meg serien Glace på Netflix basert på fantastiske første boka hans i serien om Martin Servaz - Hvis helvete var av is (omtale). I denne fjerde boka fra forfatteren så synker imidlertid interessen min noe. Historien er velskrevet, men spenningskurven som alltid har vært utfordende og bratt blir her litt tammere. Historien hopper mellom den unge politispiren Servaz i 1993 og en sak for politietterforskeren i nåtid hvor det ser ut for at en serie mord med piker i konfirmasjonskjortler har samme modus operandi. En forfatter hvis utgitte krimbok heter nettopp Konfirmanten havner raskt i søkelyset siden mordene følger metodene i boka til punkt og prikke. Kan dette være tilfeldig?

Boka ER god. Kanskje det bare er jeg som har skyhøye forventninger til Minier siden jeg har elsket de foregående bøkene hans? Les gjerne omtale av En sang for druknede sjeler (her) og Ikke slå av lyset (her) og bli en fan du også :-)

Stian Johansen - "Skilsmissedalen" 

Jeg hadde store forhåpninger, men... Er personlig svært lite glad i det jeg selv kaller "overdreven bruk av a-endinger". Det var det her. For meg ødelegger dette språket og griper sånn inn i leseopplevelsen at jeg ikke klarer å se forbi og inn i tekstene. For de av dere som syns a-endinger sklir like glatt ned som rømmegrøt er novellesamlingen sikkert like god om omtalene i media. For meg not so much, og det er litt trist. Forlaget skriver om boka:

I de nye, fjonge husa på Venstøp i Skien flytter småbarnsfamilier inn. Når de skiller seg, flytter damene over dalen til småhusa på Limi. Fra den ene sida til den andre pendler unga til fots, og krysser jernbaneskinner, autovern, rådyr og sine verste dager.
I denne kollektivfortellinga dreier det seg om slitte forhold. Om folk i krise. De unge og de urolige og de utro veksler på å holde stafettpinnen, for ikke å glemme de forsmådde, forkasta og forbanna. Det gjelder å holde livet oppe, så godt det lar seg gjøre.

Leses på eget ansvar. You are hereby warned ;-)

 

Auge i vind av Jon Fosse

En diktsamling om kjærlighet, nærhet, distanse, fortvilelse og glede. Pakk dette inn i vestlandshøstens regn og vind, hav og hei. Optimistisk og sårt. Enkelt og kompromissløst. Det er Fosse. Jeg trenger ikke si mer.

Eg ser deg og

du ser meg

og fortvilinga opnar seg

innover i oss

heilt til der den blir enkel

og det går an å sjå gjennom den

 

 

Kilde: Biblioteket - Utgitt: 2003 - Forlag: Det norske samlaget - Sider: 60 - Sjanger: Lyrikk, Dikt

.

Inntrenger av Sigbjørn Lilleeng (Bing & Bringsværd)

Jeg ble tidligere denne måneden tipset om at den gode, gamle norske sci-fi duoen Bing & Bringsværd sin TV-serie Blindpassasjer er blitt utgitt som tegneserie av Sigbjørn Lilleeng. Den måtte jeg jo bare lese. Bing (RIP) & Bringsværd er nemlig forfatterne som fikk meg hektet på sci-fi sjangeren, og TV-serien så jeg da den gikk på NRK så langt tilbake som i 1978 - 13 år gammel. Jeg har mye å takke Bing & Bringsværd for.

Tegneserien basert på Blindpassasjer har Lilleeng kalt Inntrenger, og å lese den var som en tidsreise tilbake til barndommen. Jeg husker jeg syns TV-serien var fryktelig spennende og kunne nesten ikke vente til tredje og siste episode. Hvem var det blindpassasjeren hadde overtatt kroppen til? Wooooohhhh....

Under her har jeg lagt ved første episode. Å se den nå er ganske så komisk. Special effects a la 1978 er ikke akkurat imponerende, men den sier faktisk ikke så rent lite om hvor mye film har utviklet seg de siste 40+ årene.

Tegneserien Inntrenger er veldig bra laget og tro mot den opprinnelige historien. Stjerneskipet Marco Polo er på vei hjem fra oppdrag på planeten Rossum når mannskapet finner en fremmed skikkelse på skjermene i kontrollrommet. De forstår at noe er fryktelig galt, og plutselig dukker det også opp et fullstendig ukjent annet romskip.

Jeg fant tegneserien på biblioteket. Den er definitivt verd å lese. Og vil du ha en flashback tilbake til 1978, ta en titt på episoden under her. Du finner de neste to liggende på YouTube. 

Have fun :-)

Kilde: Biblioteket - Utgitt: 2021 - Forlag: Vigmostad Bjørke - Sjanger: Tegneserie, Sci-fi

 

.

2 x Vigdis Hjorth - "Den første gangen" og "Et dikt til mormor"

Hjorth-prosjektet mitt består rett og slett i å lese hele bibliografien til Vigdis Hjorth. Nødvendigvis ikke eie alle bøkene hun har skrevet - selv om jeg ser at stadig flere sniker seg inn i hylla - men jeg kjenner jeg ønsker tilfredsstillelsen av å ha kontroll på hele dama, so to speak. Lykkelig var jeg derfor da jeg fant to av hennes eldre bøker på biblioteket. Ei ungdomsbok og en diktsamling (trodde jeg).

Den første gangen er en roman for ungdom som Hjorth skrev tilbake i 1999. Den handler om en pike på 16 år som er midt i den sjarmerende ungdomstrassalderen. Forbausende nok er det en temmelig mild Hjorth som skriver denne boka, tittelen til tross. Jeg-personen er usikker på seg selv, hvor hun passer inn i verden, på seksualitet og å gjøre "det" eller ei, på venninner og hva hun vil videre med livet. En nokså normal tenåringsjente, spør du meg.

Boka er veldig kort, og fin. Og har - det er tross alt Vigdis vi snakker om her - en interessant Hjorth'sk twist i slutten av historien. Forlaget skriver om boka: 

"Jeg var seksten år og mor var redd for meg. Jeg kunne ikke ha kjæreste, jeg kom ikke til å få det til, og derfor ville jeg så gjerne det." "Når man er seksten år og har kjæreste gjør man det, man er voksen og det er ingen som kan hindre det. Hvordan ville jeg se ut etterpå, og hvordan ville det syntes på meg?"

 Boka burde etter mitt syn vært en del av den kulturelle skolesekken. Kanskje den var/er? Anbefales!

 

Et dikt til mormor var ikke det jeg forventet, nemlig et dikt. Til mormor. Og siden det var tittelen som fenget meg først, så ble jeg i utgangspunktet litt skuffet da jeg bladde litt i boka. Det var jo en roman, en ungdomsroman skulle det vise seg. Jeg ble en smule forvirret, og ikke roligere av boka etter jeg begynte å lese. Denne var forvirrende! Litt om boka først...

"Helle står på overgangen til å bli ungdom. Hun ser med kritiske øyne på de voksnes verden, på deres normer og regler. Må man følge dem? Sammen med Marit prøver hun å gå utover de fastlagte grensene. De skulker skolen, stjeler en melon i en butikk, skriver et stygt brev til frøken osv. De får innblikk i livets mørkere sider gjennom Synnøve som er student. Det gjelder å være pen og bli elsket. Hvordan lykkes man med det?"

Boka er utgitt i 1990 og er den nest eldste boka jeg så langt har lest fra Hjorth. Det merkes, både i skrivestil, oppbygning og innhold.  Jeg fikk ikke helt tak i Helle, hovedpersonen. Historien er springende og uoversiktelig i det ene øyeblikket, og fin og var i det neste. Dette er en situasjonsroman som presenterer en snålt dysfunksjonell familie i en periode over noen dager som bygger opp mot mormors geburtsdag. Jeg ser glimt av den senere skrivestilen til Hjorth, men dette ble rotete for meg. Kanskje den treffer bedre et tilsvarende rotete ungdomspikehode? Ingen umulighet. Det jeg likte aller best med romanen var diktet - for det er nemlig et lite dikt her, som Helle tyter ut av seg på sparket for å tekkes mor. Et improvisatorisk dikt som skal få den nevrotiske og krisemaksimerende moren til å roe seg før (en sannsynligvis streng) mormor kommer på geburtsdagsmiddag.

"Hva er meg?
Er det mine øyne eller er det min nese?
Kanskje det er munnen, kanskje hele fjeset?
Kanskje det er bena? Kanskje det er tærne?
Kanskje det er noe jeg ikke kan fjerne.
Kanskje min hjerne?
Alt har jo et navn, og alle navn har mening.
Unntagen ordet "meg" som sitter alene.
Hva kan vel det ordet mene?"

:-)

Kilde: biblioteket - Utgitt: 1999/1990 - Forlag: Cappelen - Sider: 47/103 - Sjanger: Ungdomsroman

 

 .

Et helt liv av Robert Seethaler

Det er en første gang for alt. Også her på bloggen. Jeg velger nemlig å gjengi hele omtalen av Et helt Liv som jeg fant i Aftenbladet 18.09.2016 (den ligger dessverre bak betalingsmur). Omtalen er skrevet av forfatter og litteraturkritiker Jan Askelund og solgte meg umiddelbart. Denne boka er (som det forslitte uttrykket) rett og slett en perle.

Østerrikske Robert Seethaler (1966) lå et helt år på tyske bestsellerlister med denne romanen, og den har blitt en internasjonal suksess, oversatt til tretten språk. Den er et praktstykke av skrivekunst, lett å lese, og man må være følelsesmessig lobotomert for ikke å berøres.

Rosen den har fått, er ofte merkelig begrunnet: Det norske forlaget kaller «Et helt liv» for historien om «en ordinær mann», Mail on Sunday sier at «Seethaler viser oss at selv for de mest vanlige mennesker er livet et ekstraordinært eventyr», mens Daily Mail hevder den handler «om en enkel mann som ... fanger noe universelt vi alle har i vårt liv.»

Den mannen det er snakk om heter Andreas Egger. I 1902 sendes han fire år gammel til sin bondeonkel i en østerriksk alpelandsby. Han vokser opp, pint og plaget, hundset og ordfattig, invalidisert, uten fakter og opprør, og utvikler seg til en gevaltig anleggsarbeider. Da Marie kommer hans vei, gifter de seg. Han bygger et slags hus til dem i en fjellside, bryter litt jord, inntil raset kommer og tar huset og begraver Marie.

Robert Seethaler
Bildekilde: Discogs

Han melder seg til tjeneste i andre verdenskrig. Etter to år ved fronten, tilbringer han seks nye i sovjetisk fangeleir der han ikke har det så verst: «vi har arbeid og mat». Slik fortsetter livet etter han kommer tilbake til landsbyen. Men det er ikke der Seethaler åpner soga om Andreas Egger, som på de første sidene på en innskytelse drar til fjells og finner en radmager, stinkende og døende eneboer som han på sin rygg bærer ned til landsbyen.

Andreas Egger er mer enn «et vanlig menneske, en alminnelig mann, en ordinær mann» som rører litterære lenestolmennesker: Han er den livskraften og overlevelsesevnen som til alle tider har holdt de mange gående, og som vi selv mest fornemmer på avstand og forviser til et andre steder. Han er herosen, det og den normale over alt i verden, og som bare blir spesiell ved den teksten som en forfatter av Robert Seethalers kaliber er i stand til å skape i oss. På 130 sider. Og han er over alt.

Anbefales!

Kilde: Biblioteket - Utgitt norsk: 2016 - Forlag: Press - Sider: 130 - Sjanger: Roman

 

 

Sommeren 58 av Annie Ernaux

Er det noen som inspirerer meg til å skrive så er det den 70-årige franske forfatteren Annie Ernaux. Hun har rett og slett grepet fatt i oppmerksomheten min med autofiksjonen sin. Tekstene - eller, bøkene hennes - er ikke direkte romaner, men så er de heller ikke rene selvbiografier. Selv om de utelukkende baserer seg på refleksjoner og presentasjoner av hendelser fra hennes eget liv.

Det er sommeren 1958 og Annie skal jobbe på feriekolonien S i Normandie. Her treffer hun H som også jobber på feriekolonien denne sommeren. De har en heftig natt sammen. Dette fører etterhvert til ulykkelig forelskelse, bulimi og skam som kommer til å følge Annie gjennom livet. Etter 20 bøker hvor Ernaux har skrevet om seg og sitt liv er hun endelig som 70-åring klar for å skrive teksten som alltid har manglet, som alltid har vært utsatt. Det unevnelige hullet i historien.

Samtidig som forfatteren slipper oss helt inn i livet sitt, på de mest sårbare stedene hun har vært, så skriver hun med en underlig form for nær distanse. For meg blir tekstene nesten magiske. Hun sier selv:

"Jeg anstrenger meg for å omforme det individuelle og intime til en sanselig og fattbar substans som ukjente mennesker, fremdeles immaterielle mens jeg skriver, kanskje vil gjøre sin egen. Det er ikke lenger mitt begjær, min sjalusi, som er beskrevet på disse sidene; det er kort og godt begjær og sjalusi."

Ernaux skriver ubegripelig fine historier. Så enkelt. Så vanskelig. 

Anbefales!

Kilde: Biblioteket - Utgitt: 2019 - Forlag: Mime - Sider: 169 - Sjanger: Roman, Selvbiografisk

 

Sommeren 2021 - Verdens ende
Slettnes Fyr

Birdman av Mo Hayder

Jeg har lest kun ei bok fra Mo Hayder tidligere og det var Tokyo. Den var svært god - omtale ligger HER. Noterte meg den gang at jeg så absolutt skulle lese mer fra denne forfatteren, men har jeg klart det? Nope. Før nå. Fant plutselig ut at Hayder ligger innlest på engelsk på Storytel. Jepp - det kan man like.

Birdman er første boka i serien med Jack Caffrey i hovedrollen som  etterforskningsleder i London-politiets drapsavsnitt og den er ikke for de lettskremte. Nå har jeg lest min fair share av seriemorderthrillere, men dette må være ei av de mørkeste og mest brutale bøkene jeg har lest i sjangeren.

Fem lemlestede kvinner blir funnet begravd i nærheten av Millenium Dome (boka er skrevet i 1999..). Det blir fort tydelig for Caffrey og teamet at en svært så forstyrret person vandrer rundt i Londons gater. Funnet av kvinnene er ille nok. Obduksjonen avslører imidlertid et enda sykere sinn enn først antatt. Og det er her jeg må være forsiktig med fortsettelsen av omtalen, for jeg vil ikke røpe noe som helst.

Hayder er svært dyktig på å legge ut teasere til hvem som kan stå bak disse brutale mordene utover i historien for så å rykke teppet bort under beina på leseren akkurat i det man tenker - hah, der avslørte jeg deg, ditt svin. No such luck. Historien tar ganske så mange vendinger før løsningen åpenbarer seg. 

Mo Hayder
Bildekilde: TheGuardian

Forfatteren håndterer også volds- og krenkelsesscenene på en saklig måte, til og med de drøyeste av dem. Som en klinisk observatør. Selv om det er i overkant mye av det meste i denne historien så føles aldri teksten spekulativ. Til det er forfatteren altfor dyktig. Samtidig holder hun meg helt på kanten av det jeg er villig til å akseptere uten å svekke tilliten min til at hun kommer til poenget uten å tråkke over. Dette er en fin linje, og Hayder balanserer hårfint innenfor. Det er en bragd gitt at temaet er nekrofili.

Protagonisten Caffrey er også interessant. I denne første boka i serien blir han ikke så dominerende som man kanskje ville ventet seg av et førsteinntrykk, men Hayder gir oss mer enn nok å sette tennene i likevel. I tillegg til drapssaken han er satt til å etterforske sliter han også med at han hjemsøkes av den uløste bortføringen og antakelige drapet på sin yngre bror. Den mistenkte er en pedofil mann som bor i nabohuset til Caffrey. Denne sidehistorien flettes på en god måte inn i selve drapsetterforskningen og vil nok følge serien fremover. Persongalleriet inneholder også en i overkant eiesyk kjæreste, men om henne vil jeg ikke fortelle :)

Her er det nok å ta fatt i og jeg må innrømme at Hayder har klart å få meg solid på kroken. Når jeg er ferdig med Ørjan Karlssons Blå Storm på øret står bok nr to med Caffrey i hovedrollen på lytteplass nr 1. Nevnte jeg at Hayder er britisk? Hun er så til de grader britisk. Herlig! 

Anbefales!

Kilde: Storytel - Først utgitt: 1999 - Forlag:Storytel - Tid: 11t24min - Innleser: Damien Goodwin
Sjanger: Thriller

Disse krasjet i stuevindu :-(
Så kan du lure på hvorfor boka heter Birdman...

Dantes Inferno, gjendiktet av Kristin Flood

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har forsøkt å lese Dantes Den Guddommelige Komedie, men jeg har ikke kommet lenger enn noen få sider hver gang. På engelsk. Tungt språk på versemål, oppstyltet og rett og slett slitsomt å lese. 

Så hvorfor forsøke igjen? Fordi jeg er sta, kanskje? Men jukser jeg da, når jeg leser Kristin Floods fritt gjenfortalte versjon? Tja, si det? Sikkert er det ihvertfall, at jeg ikke bare kom meg gjennom denne første tredjedelen av Den Guddommelige Komedie - Dantes Inferno - jeg koste meg til og med på ferden nedover mot de late, grådige og syndige. Virkelig! 

Velkommen til et eventyr,
et lekent dikt, et hjernespinn.
Det hander om en våken fyr
som skrev seg inn i alles sinn.

Firenze var hans fødested.
Dante ble han døpt.
Og mens han store kvaler led,
ble dette verket støpt.

Litt kjapt om hele verket så består det av 100 sanger, hvor innledningen og Helvete (Inferno) utgjør 34 av sangene, Skjærsilden 33 og Paradiset 33. Det er skrevet på italiensk verserim på 1300-tallets høyspråk, så jeg forstår jo at en direkte oversettelse og å være helt tro mot originalteksten er så godt som umulig. Det er her norsk-italienske Kristin Flood kommer inn i bildet. Hun har nemlig satt seg inn i teksten på originalspråket og ikke oversatt, men gjenfortalt den på sitt egenartede vis. Resultatat? Inferno på rim inspirert av middelalderens rytmiske fortellermåte. I gjenfortellingen har Flood lagt hovedvekten på de viktigste hendelsene og løftet fram disse akkompagnert av noen aldeles fantastisk detaljerte illustrasjoner av Gustave Doré som ble tegnet inn i en versjon fra 1800-tallet.

Fortellingen begynner med at Dante har gått seg vill i livets skog og ikke finner veien ut. Der treffer han på yndlingsforfatteren sin Vergil, som sier at han kan geleide Dante gjennom helvete og skjærsilden så han finner veien til himmelen. Ideen er da at Dante til slutt kan vende nesa hjem som et nytt og bedre menneske. Helvete er et svært hull som går helt ned til midten av jordkloden. Hullet ble til da Satan ble kastet ut av himmelen, og i midten sitter Satan fastlåst. Veien ned i dette hullet har ulike etasjer der sjelene er plassert og straffet etter et sinnrikt system alt etter hva galt de har gjort på jorden. Jo større synd, desto nærmere Satan er sjelene plassert. 

På tegningen er Dante kommet til "28. Sang. Åttende krets i inferno, niende fangegård. Det er litt tidlig ettermiddag, lørdag 26. mars, år 1300"

Han gisper høyt, kan ikke tro:
Hjelp og huttetu!
Parterte kropper, tarmer, blod.
Et slaktehus av gru!
...
Her finnes dem som sådde splid
der hvor de hadde sjans,
skapte feider, kamp og strid.
Nå kløves de på langs.

Jeg avslutter denne lille smakebiten på det store eposet med å sitere Janne S. Drangsholt for å beskrive boken oppsummert på en enkel måte: Midtlivskrise i Helvete. Yess. Spot on. Anbefales!

Kilde: biblioteket - Utgitt: 2021 - Sider: 146 - Forlag: Flood - Sjanger: Diktsamling

På vei ned...