#7 Bryllupsallergibokryggpoesi i ebokhyllami

Jeg er heldigvis litt som Ingrid Espelid, "har juksa litt" og kan trylle frem ferdig bokryggpoesi stuntfilmet forrige bokhandlerrunde. Skulle nemlig snike meg til noen stabler hos Norli nå i uka, men hele bokhandelen stod på hodet. Bøker ble skyflet ut - UT!!! - og skolemateriell overtok hele halve butikken. Det er mye pæng i skolestart, ser jeg. Jeg snek meg like usett ut igjen.

Dagens bokryggpoesi er signert mann med bindingsangst som sannsynligvis har samme kaffikopp i hylla som samboeren min. Fredagens bokryggpoesi er derfor tilleggsillustrert:

Pike med perleøredobb

Så høyt var du elsket

Jeg skulle ha løftet deg varsomt over

til bryllupet

Alt å miste:

Mitt liv, min frihet!

Mer rykfersk bokryggpoesi finner du i Pia's Kulturkrok.

PS! Jeg bruker ikke perleøredobber ;-)  Ha en riktig fin helg!


.

Rekord, delmål og overambisiøse planer

Jeg starter med rekorden og kan notere, at juli rett og slett uten tvil har vært den aller beste lesemåneden siden bloggen startet opp i 2011! Hvordan jeg har klart det? Ved å omskrive en velkjent barnesang, trykke den til mitt bryst (og unngå å se på kalenderen). Hvilken barnesang? "Regn, regn kom igjen, regnet er min beste venn.." 14 bøker er allerede fortært, og det er jammen meg flere dager igjen av juli! Holder på med Bookervinner-mursteinen Ulvetid av Mantel, så jeg antar at det muligens ikke blir nok ei bok på lista, men for en måned likevel!

Ett av delmålene jeg også har klart å runde i juli er å få antallet fysiske bøker i hyllene ned til under 2000 igjen. Her gis det bort i alle retninger. Målet er til slutt max 1500, men da er 2/3 av dem sambo sine bøker, og jeg har et hav av plass til nyervervelser jeg bare må ha i papirformat. Noe som tar meg direkte til en rimelig overambisiøs plan for seinsommeren/høsten. Nemlig å lese alle bøkene på langlisten til Booker-prisen. Har ikke lest Booker-listene tidligere, bare skummet enkelte vinnere, så denne gang blir den første. Book Depository fikk seg en solid bestilling igår, for nå har jeg jo plass i bokhyllene! (under 1500 bøker i 2017?..haha...hvem prøver jeg å lure...)  Om jeg blir ferdig til vinneren kåres betyr mindre. For første gang vil jeg se hvilke bøker som faktisk kommer så langt som til langlisten og hva jeg selv synes om utvalget. Ser aller mest fram til min nye favoritt Coetzee og er innstilt på gode overraskelser!


FIRE PÅ RAD

For (ihvertfall for andre måneden på rad) å følge min overambisiøse plan om å skrive om alle bøkene jeg leser, så kommer her fire raske røvere.

Den syvende boka om Fredric Drum og hans eskapader. Jeg er blitt så glad i lydbøkene om denne fyren her, at nå har jeg hatt en liten pause for å drøye gleden ut hele 2016. Nærmer meg slutten av serien, og det er nesten tragisk. Drum er her på fisketur med sin onkel Olsen og venner fra Kripos. Det går i fluefiske, amputerte kvinnearmer, istykkerskutte fiskestenger, klaustrofobiske huler, ulvestammer og overtro. Hva foregår egentlig der oppe i fjellheimen? Mindre vin og mat, mer action og gamle myter. Anbefales!

Jaatinen har fått i oppdrag å bygge en bro i Granbacka, men glir ikke akkurat inn i det pene borgerskapet i byen. Han ender opp med å bli sparket fra jobben som bro-ingeniør, men hevnen er søt og preger til slutt hele det lille samfunnet på mange vis. Humreverdig Paasilinna dette, om enn ikke den beste av forfatteren. Det er likevel noe med skrivestilen som jeg liker, og den litt naive holdningen til, men likevel skarpe iakttakelsen av, det finske samfunnet. Liker du norske Erlend Loe, så liker du Paasilinna. Dette er lett strandlektyre.

Månedens nedtur. Jeg hadde store forventninger til denne boka av Douglas Adams og John Lloyd, men den skuffet kraftig. The Meaning of Liff er en ordliste over ting det ikke er noen ord for ennå, men som det ifølge forfatterne burde være. I ren Douglas Adams' ånd (rip) så jeg for meg intet mindre enn en skikkelig morsom bok/ordliste, med humoristiske forklaringer på ord og uttrykk. Det jeg fikk var rett og slett kjedelig. Jeg kom til bokstaven F... Skal du lese Douglas Adams - start heller med Hitchhiker-bøkene...

Mer Drum! Jeg klarte ikke dy meg, og plukket med meg den åttende Drum-boka også denne måneden. Denne gang havner vi rett og slett ved Dødehavet, det går i arkeologiske utgravninger, gullstøv, mord og en uventet vri henimot slutten. Dette til tross, så var vel denne boka den minst engasjerende rent plot-messig sålangt i Drum-serien. Innleser Helge Winther-Larsen gjorde likevel boka til en lyttefest, så det er ingen grunn til å hoppe over  denne heller, ihvertfall ikke om du kjører lydbokversjonen. Men kanskje var den litt svakere enn de fleste andre?


Kjapp oppsummering av sommermåneden juli som nå er kraftig på hell:

• Totalt 14 bøker
• 3 lyd, 3 e-bøker, 8 papir
• 2 kvinner, 12 menn
• 6 på engelsk, 8 på norsk
•  4 stk. 1001-bøker
• Land besøkt: USA, Finland, Japan, Sør-Afrika, Frankrike

 
Tilbake til Hilary Mantel og Ulvetid. Av og til skulle jeg ønske jeg levde i Tudor-tidens England, og var ei av Boleyn-søstrene :-)
 

Det er alltid lov å drømme...

"Speilets Bakside" av Ørjan N. Karlsson

Endelig er Karlsson tilbake med bok to i trilogien om Marko Eldfell. Ei bok jeg har ventet på siden jeg leste førsteboka Huset mellom natt og dag i rekordfart. Karlsson er nemlig noe så sjeldent som en særdeles god, norsk sci-fi forfatter!

Året er 2106 og menneskene på jorda har det ikke særlig sprekt. De rike og mektige lever flott og beskyttet, mens resten av befolkningen lever i brakkebyer og favelaer, okkuperte landområder der folk bygger boliger uten å formelt eie tomtene det bygges på. Etter et brutalt angrep legges Berlin i ruiner, og ingen vet i utgangspunktet hvem som har forårsaket tragedien. Hva er poenget? Og hvilken by blir eventuelt den neste på lista? Her kommer den biomodifiserte soldaten Marko Eldfell og hans kompanjonger inn i bildet. I Oslo er det brutt ut genpest og byen er lukket for omverdenen. Ingen kommer seg verken ut eller inn, og langs grensesonen kan man risikere å dumpe borti både nattvandrere, fenriser og genspektre. Ingen av dem særlig trivelige, for å si det pent. Fra Berlin leder sporene mot Oslo, og det er absolutt nødvendig at Marko Eldfell og hans brokete forsamling av våpenbrødre kommer seg til den gamle, norske hovedstaden snarest av forskjellige årsaker. Det viser seg lettere sagt enn gjort.

Ørjan Nordhus Karlsson
Bildekilde: vendettaforlag.no

Det er umulig å fortelle mer av historien uten å spoile noen elementer. Dette er imidlertid igjen ei bok fra Karlsson som viser at han har stålgrep på historien som flytter seg både i tid og rom og gjennom sfærer og materie. Nå har jeg lest min dose sci-fi, men må likevel si at jeg lar meg overraske over flere av vendingene historien tar. Speilets bakside balanserer fint mellom nyskapende teknologi, en solid dose fantasi, troverdighet og potensiell fremtidsdystopi. Likevel er den enkel nok, om jeg kan kalle det det, for lesere som ikke nødvendigvis har lest mye sci-fi tidligere. Her finner man det meste: Mennesker som sanser andre gjennom tankene, 3-D printere i masseproduksjonsmodus som benyttes til en temmelig spektakulær jobb, kunstig intelligens i artifisielle mennesker og transhumanister som har som målsetning å transformere menneskekroppen via avansert teknologi til å øke dens intellektuelle, fysiske og psykiske kapasitet. Språket er drivende godt, spenningen er høy og uten hvileskjær gjennom hele boka, karakterene særdeles interessante og dynamikken mellom dem likeså. Hatten av for Karlsson! Den vanskelige andreboka står til sekser på terningen om jeg skulle kastet den, og forfatteren holder ennå med veldig klar margin topplasseringen på lista mi over norsk sci-fi gjennom tidene. Nå må tredjeboka startes på! Hører du, Karlsson?

Omtale av førsteboka Huset mellom natt og dag her.

Kilde: Egen, signert bok - Utgitt: 2016 - Forlag: Vendetta - Sider: 324 - Utfordring: GoodReads

Det finnes mer enn vi aner mellom himmel og jord...
Bilde tatt av sambo

1001-boka "At the Mountains of Madness" av H.P. Lovecraft

Så var turen omsider kommet til Howard Phillip Lovecraft, en amerikansk horror/fiction forfatter som ikke oppnådde berømmelse før etter sin død. Forfatteren var faktisk mer eller mindre ukjent da han døde, og novellene hans var kun utgitt i billigblader. Tragisk for ham er det derfor at Lovecraft nå er regnet som en av de mest betydningsfulle forfatterene i sin sjanger i det 20. århundre. At the Mountains of Madness er forfatterens lengste og viktigste enkeltstående kortroman/langnovelle, og er lagt til det iskalde landskapet i Antarktis, langt fra Lovecraft's eget New England lengst nord på østkysten av USA.

En gruppe forskere fra Miskatonic universitetet reiser til Antarktis for å gjøre viktig geologisk arbeid når utflukten deres plutselig blir snudd på hodet ved oppdagelsen av en eldgammel, underjordisk hule som grenser til en majestetisk fjellkjede. Funnet i hulen inneholder blant annet intakte organer av noen forferdelige og merkelige skapninger som de først ikke vet om tilhører dyre- eller planteriket. En gruppe ekspedisjonsmedlemmer skifter fokus og settes til å utforske disse skapningene nærmere, mens de resterende besetningsmedlemmene fortsetter deres opprinnelige geologiske utfordring. Når gjengen som studerer hulen og dens innhold ikke lar høre fra seg på avtalt tidspunkt drar en liten gruppe opp for å sjekke hva som er skjedd. Grotesk død, ødeleggelse og mystiske spor er det eneste som møter dem. Samtlige av ekspedisjonsmedlemmene er døde, mens én av dem, samt tre sleder og utstyr mangler - de er totalt som sunket i jorden. Lederen av ekspedisjonen, professor William Dyer, og den nylig uteksaminerte studenten Danforth bestemmer seg for å kartlegge det nærliggende området og fly over den nyoppdagede fjellkjeden for å se om de kan finne noen spor etter hva som kan ha skjedd. Resultatet av denne rekognoseringen er intet mindre enn oppsiktsvekkende. Den gjør Danforth gal og Dyer besatt av å forhindre at andre ekspedisjoner beveger seg inn i samme område. Hva var det de så på andre siden av fjellet? Hvorfor bikket Danforth over og ble mentalt skjør? Hva var grunnen til at alle hundene gikk mer eller mindre berserk av lukten fra de merkelige, døde skapningene? Og hvilken skjebne ventet på ekspedisjonsmedlemmet som forsvant?

H. P. Lovecraft
Bildekilde: no.wikipedia.org

Denne historien er mer enn spennende, og Lovecraft klarer å holde meg på pinebenken helt til mål, selv om jeg plages litt av den så aldeles utrolig omstendelige og detaljerte skrivestilen. Her utelates lite til fantasien, absolutt alt utbroderes, likevel så blir fortellingen tankevekkende, og jeg innser etterhvert at det like mye er mitt eget sinn og egen tankerekke som skaper mye av skrekken i historien. Det sies at Lovecraft sitt arbeide var sterkt inspirert av hans egne mareritt. Han kan umulig ha sovet godt, for fantasien er det lite å si på! I tillegg var bestefaren et oppkomme av gotiske skrekkhistorier, så den godeste Howard Philippe har nok hatt litt av hvert å plukke opp av den  kulturelle ryggsekken sin da han startet å skrive. Men som Edgar Allen Poe (som også blir sitert i boka) klarte heller ikke Lovecraft å leve av forfatterskapet sitt og døde ung og i fattigdom.

Anbefaler jeg boka? Der er jeg noe usikker. Boka er tynn, men omstendelig. Noe tungt skrevet, men interessant om man liker å lese om eldgamle raser fra evigheter før menneskene satte sine bein på jorda.

Kilde: Egen e-bok - Forlag: Amazon - Sider: 138 - Språk: Engelsk - Utfordring: GoodReads, 1001

Canada's not so mad mountains :-)

#6 Ferietid bokryggpoesi fra ebokhyllami

Det er fredag og dags for nytt bidrag fra stuntbokryggpoeten. Denne gang har ebokhyllami vært på Norli på Madla Amfi. Disse seks bøkene stod faktisk på samme palle, og reiseglad som jeg er måtte det bli et storbybesøk på tampen av uka. Nyt sommeren alle der ute, og bli gjerne med og legg inn mer bokryggpoesi i Pia's Kulturkrok.

Melding til alle reisende

de nakne og de døde

Jeg elsker New York!

Der vi engang gikk

førti dager uten skygge

Og været skiftet og det ble sommer og så videre..

Bildekilde: play.google.com

.

1001-lesesirkelen 2/2, "July's People" av Nadine Gordimer

Bok nr to ut i lesesirkelen denne måneden med tema Afrika er fra den sør-afrikanske forfatteren Nadine Gordimer. Siden jeg ikke hadde lest noe fra henne tidligere så måtte jeg google litt. Wiki kan fortelle meg følgende - at forfatterskapet til Gordimer i all hovedsak konsentrerte seg om moralske spørsmål og rasespørsmål, særlig apartheid i Sør-Afrika. Hun fikk den høythengende Nobelprisen i litteratur i 1991, og har enda ei av bøkene sine på 1001-lista, nemlig Burger's Daughter.

July's People har et helt annet utgangspunkt enn min forrige leste Vanære, også lagt til Sør-Afrika. I denne boka møter vi nemlig den liberale hvite familien Smales med mor, far, sønn og datter. Det er brutt ut en fiksjonell borgerkrig i området der de bor og de svarte har snudd hele apartheidsystemet på hodet. Smales-familien blir tvunget til å flykte fra Johannesburg og får hjelp av deres svarte tjener July. Han tar dem med til sin egen landsby og gjemmer dem der. De får bo i hans mors stråtekkede gjørmehytte og har bare det de står og går i og et par saker de fikk rasket med seg i bilen da de måtte dra. I July's bittelille landsby er det July som er sjef, og rollene blir snudd helt på hodet. Dette skaper store problemer, både for den tidligere husherren herr Smales og hans kone Maureen, og ikke minst for July, som nå ikke lenger er en "boy", men landsbyens overhode. Selv om July er autoriteten i den lille landsbyen må de likevel be områdets chief om å få lov til å bli boende. Til tross for deres liberale holdning til de svarte så sliter både Maureen og hennes mann med underdanigheten overfor July, og plutselig en dag flyr det et uidentifisert helikopter over landsbyen og lander i nærheten...

Etter å ha lest og fordøyd July's People noen dager så sitter jeg fremdeles igjen med et *hmm* i bakhodet. Jeg vet nemlig ikke helt om jeg likte denne boka spesielt godt, selv om jeg syns vinklingen av apartheidsystemet og de svarte i de hvites rolle var særdeles skjerpende på interessen min før jeg begynte å lese. En ny vri, dette måtte jo bare gå bra hos en Nobelprisvinner - eller? For å begynne med språket. Det var da usedvanlig merkelig oppstyltet og tungt! Jeg måtte virkelig gjøre en innsats for å finne ut av setningssyntaksen og strukturen. Jeg hadde tilfeldigvis både norsk og engelsk versjon liggende, og hoppet derfor noe mellom språkene. Ikke fordi jeg ikke forstod den engelske versjonen i og for seg, men jeg syns Gordimer gjorde det utrolig tungt for leseren. Vel, jeg kom da inn i skrivemåten etterhvert, men den ble aldri verken fengende eller flytende i mitt hode. Fortellersynsvinkel endret seg også i boka hist og her, og det var ofte jeg måtte lese avsnitt på ny flere ganger for virkelig å finne ut hvem det var som hadde ordet, kontrollen. Ofte gir veksling av fortellersynspunkt en interessant vri og vinkling til historien som fortelles, her virket det dessverre bare forvirrende.

Nadine Gordimer
Bildekilde: newyorker.com

Dernest reagerte jeg på karakterene i boka. De ble altfor grunne til denne temmelig så komplekse historien som ble fortalt. Boka er kort, kun 160 sider, så det sier seg selv at et reversert apartheid system og hvordan dette påvirker en hvit familie boende i en liten landsby med svarte mennesker kun kan lage svake riper på overflaten av det som kunne blitt en mektig roman. For det var det jeg egentlig forventet meg, og så lukket jeg øynene for den tynne lefsa av ei bok og krysset fingrene for at Gordimer klarte det umulige, å skrive en minimalistisk roman om et omvendt monumentalt mellommenneskelig problem i Sør-Afrika. Det fikk hun ikke helt til, synes jeg. Ihvertfall grep ikke historien meg. Den var seigtflytende, og ofte kjedelig, for det skjedde egentlig ikke stort og jeg forventet meg mye. Slutten skuffet også. Helt til jeg innså etterpå, at nettopp den fikk meg til å tenke. På selve situasjonen Smales-familien befant seg i. På July og hans kone i landsbyen, og hans hemmelige og skjulte ekstrakone i storbyen. Hele boken er en 160 siders (noe overfladisk) karakterstudie av hvordan individene håndterer de reverserte rollene mellom svarte og hvite. En noe rar leseopplevelse. Likte jeg boka? Som leseopplevelse, egentlig ikke, men den har fått meg til å tenke på selve situasjonen i ettertid. Og det er jammen ikke lite. Egentlig...

Kilde: Egen ebok/papirbok - Utgitt: 1982 - Forlag: Penguin Books - Sider: 160 - Språk: Norsk og Engelsk - Utfordring: GoodReads, Utenlandske forfattere, 1001 Lesesirkel, Prisvinnere

Afrika - Happy bush campers Xakanaxa, Okavango Delta - Botswana
Fantastisk land, fantastiske mennesker!
(bilde tatt av sambo :)

.

1001-lesesirkelen 1/2, "Vanære" av J.M Coetzee

For juli er temaet "Afrika" i Lines 1001-lesesirkel. Godt igang som jeg er, og ganske så glad i afrikanske forfattere, så plukket jeg like så greit med meg to bøker fra lista denne måneden. Først ut er sør-afrikanske J.M Coetzee med Vanære (Disgrace). Det viste seg jeg både hadde norsk og engelsk versjon av boka, norsk i hylla og engelsk på Kindle. Det ble en mix av begge.

52 år gamle og skilte David Lurie jobber som professor ved Cape Technical University. Tidligere med hovedvekt på klassiske og moderne språk, men etter at fakultetet for språk ble nedlagt som et ledd i en større rasjonalisering er han nå degradert til hjelpelærer i kommunikasjon. Selv om han er skilt, lever han nokså tilfreds med seg selv. Sex får han dekket av den unge horen Soraya, og livet er forsåvidt på stell.

"På det erotiske området har hans temperament, om enn heftig, aldri vært lidenskapelig. Skulle han velge seg et seksualsymbol, måtte det bli slangen. Han tenker seg at et samleie mellom Soraya og ham nærmest må ligne slangers paringsakt: omstendelig, fordypet, men ganske fjernt, ganske tørt, selv på det heteste."

Tilværelsen, og sex'en, endrer seg imidlertid drastisk når han faller for en av sine studenter. Melanie. En svært, svært ung Melanie. David's hormoner går i taket, og han forgriper seg på henne flere ganger. Det går som det må gå, David blir meldt til universitetsledelsen og blir bedt om å ta seg en særdeles lang "ferie". Oppsagt i vanære. Han flykter til sin datter Lucy som har levd i et forhold med en annen kvinne på en farm ute på bondelandet der hun har dyrket jord og tatt seg av hjemløse hunder. Datterens lesbiske venninne har nettopp flyttet tilbake til byen igjen, så David må hjelpe til på gården når han kommer på besøk. Uvant som han er med kroppsarbeid møter han på flere utfordringer. Den største er imidlertid mørkhudede Petrus, hjelpemannen, som har fått bygget seg et eget krypinn sammen med sin gravide kone i et hjørne av farmen. Det er her ute i ødemarken størstedelen av historien utspiller seg, i et Sør-Afrika etter apartheid i en overgangstid full av løfter om en positiv fremtid, men også med store og alvorlige tilbakeslag. Relasjonene mellom hvite og svarte er ennå turbulente, konflikter kan uten forvarsel eksplodere og forhold man har stolt på kan rakne på et øyeblikk. Ære og vanære, stolthet og fordommer, forgripelser, fortielse, tilgivelse og uforklarlige beslutninger. Dette er sterk kost.

J.M. Coetzee
Bildekilde: nobelprize.org

Coetzee mottok sin andre Booker-pris for denne boken som er et usedvanlig skarpt bilde av datidens Sør-Afrika. Romanen er svært pessimistisk, nesten nihilistisk på sitt verste, men forfatteren evner likevel å skildre den ekstremt komplekse problemstillingen av det nye Sør-Afrika på en forståelig og spiselig måte, og det gjennom øynene og opplevelsene til en frustrert og avsatt akademiker. Ved å benytte Lurie som antihelten i historien så får Coetzee oss til å se mennesket slik det egentlig er. Høyt henger de, og faller ned fra sine pidestaller gjør de. Nettopp fordi de ikke er feilfrie, men fulle av mangler alle sammen. Det er likevel håp i historien, gjennom offer, medfølelse og kjærlighet. Skrivestilen er minimalistisk og presis og uten overdrivelser. Ei heller moraliserende pekefingre eller sentimentalitet. Istedenfor benytter Coetzee seg av hentydninger, utrolig sterke hentydninger som er umulige å overse og som mer enn bare pirker i samvittigheten og gjør leseropplevelsen til tider temmelig ubehagelig. Men du verden så bra. Denne boka omfavner virkelig det meste, og anbefales uten forbehold.

Kilde: Egen bok - Forlag: Cappelen - Språk: Norsk - Utgitt: 2000 - Sideantall: 219

Utfordring: GoodReads, Utenlandske forfattere, Prisvinnere

Nord for Johannesburg a misty morning...
På vei mot Botswana, my heaven on earth :-)

.

#5 bokryggpoesi med vri fra ebokhyllami

Det nye? ebokhyllami har prøvd seg som stuntbokryggpoet! Jeg ble inspirert av Garté/Pihl sin bok Bokryggpoesi hvor det - blant mange andre rare avsnitt - ble diskutert den plutselige tilkomsten av nye ord til det norske språk. "Noen av dem er nærmest uforklarlige og er åpenbart produkter innenfor et begrenset miljø." Du sier ikke det, hehe... Bokryggpoesi er et slikt ord. Stuntbokryggpoet er et annet. Det handler rett og slett om en person - i dette tilfellet meg - som besøkte både en bokhandel, en bruktbokhandel og et biblioteket. Poenget er å sette opp bokryggpoesi i full offentlighet med bøker man finner i hyllene der man er - uten å bli fersket. Som sagt så gjort. Jeg fotograferte poesien og rygget ut igjen, uten at noen så meg. Kanskje poesien står der ennå? Eller kanskje ingen la merke til mine kreativiteter? I verste fall, de ansatte så meg og ble irritert på alt rotet og nå er jeg uønsket kunde?  Ikke vet jeg, men morro var det lell!

Ukas stuntbokryggpoesi - oppstilt, forevighet og fragått i andre etasje på Løvås Bruktbutikk i Stavanger - er denne:

DET UTENKELIGE

Munken som solgte sin Ferrari

i Djengis Khans rike

Der det ikke finnes nåde

Haikeren...

Noen andre skapstuntbokryggpoeter der ute som tar utfordringen? Neste uke kommer bidraget mitt fra Stavanger Bibliotek på Kulturhuset.

For flere bokryggpoesier, besøk Pia's Kulturkrok :-) Ha en flott helg!


.



.

1001-boka "The Stranger" av Albert Camus

Så har jeg igjen kommet til Nobelprisvinner Albert Camus. Jeg fant The Stranger på Barnes & Noble i Houston i vår. Til tross for tykkelsen (ei lita lefse) oppdaget jeg raskt at dette definitivt ikke var ferielektyre akkompagnert av Frappuchino Caramel på Starbucks. Nå er imidlertid den lille boka lest og fordøyd. Kort fortalt handler historien om Meursault, en følelsesmessig frakoplet og amoralske ung mann som sjeldent er emosjonell og ser derfor heller ikke nevneverdig berørt ut under sin mors begravelse, ikke tror han på Gud og han dreper en mann han knapt kjenner uten å ha noe direkte motiv. Han bare var der, og så ble det bare sånn... For forbrytelsen så blir Meursault ansett som en trussel mot samfunnet og derfor dømt til døden. Noe som han etterhvert som døden nærmer seg forsåvidt også aksepterer som en rett og rimelig straff. The end...

Så hva leste jeg egentlig her? Klok av skade googlet jeg Camus før jeg startet på boka, og godt var det. The Stranger ble utgitt midt under andre verdenskrig og Camus' syn på verden, eller påstand om man vil, var at livet verken hadde noen rasjonell eller forsonende mening.  Menneskets eksistens virket for ham som temmelig absurd. Camus var ikke alene om denne filosofien, at moral ikke hadde noen rasjonell eller naturlig basis. Likevel var ikke Camus moralsk likegyldig. Han var en vedvarende humanist som var kjent for troen på menneskets verdighet i møte med det han anså som et kaldt og likegyldig univers. Og der er jeg tilbake til Meursault, bokas hovedperson. For selv om Meursault virker temmelig så følelsesmessig frakoplet fra resten av verden så har han sitt moralske kompass i orden, på sett og vis. Og det er nettopp i persongalleriet jeg finner det mest interessante med boka.

Albert Camus
Bildekilde: snl.no

Selv om Meursault virker følelsesmessig avkortet, så er han en bunn ærlig mann. Han prøver ikke å skjule seg bak falske tårer under morens begravelse. Han føler bare ikke for å gråte, og på den måten så utfordrer han derfor samfunnets moralske standard som sier at man som sønn burde sørge = gråte/vise affeksjon i begravelsen til en høyt elsket mor. Siden Meursault ikke sørger så ser samfunnet på ham som en outsider, en trussel, som et monster. Og dette karaktertrekket ødelegger faktisk omdømmet hans under rettssaken mye mer enn det faktum at han har tatt et liv. I Meursault's venn Raymond ligger også en interessant karakter, og det er han som trekker Meursault inn i det som til slutt ender med drapet på araberen på stranda. Raymond er direkte umoralsk, Meursault er underlig amoralsk og Marie - Meursault's kjæreste - er den sentimentale og følelsesmessig kjærlige i trekløveret. Sammen skaper disse en særdeles interessant historie som inneholder så mye mer enn mitt korte sammendrag i starten av omtalen.

Dette er ei bok jeg kunne tenkt meg å virkelig analysere grundig. Som skapt for en bacheloroppgave. Bare så synd at Camus er fransk/algerisk. Jeg kommer nemlig ikke til å studere fransk litteratur på noe tidspunkt i livet. Anbefaler jeg boka? Ja så absolutt, men med forbehold. Dette er ei bok med mange lag. Blir den lest som en quick-fix så gir den lite tilbake. Gi boka tid og tanke, og den blir utrolig interessant.

(Tips: det er flere oversettere av denne boka. Jeg leste den anbefalte oversettelsen til engelsk av Matthew Ward.)

Kilde: Egen bok - Utgitt: 1942 - Forlag: Vintage International - Sider: 123 - Språk: Engelsk

Utfordring: GoodReads, Utenlandske forfattere

"17.15 til tønsberg" av Vigdis Hjorth

Jeg skal spare dere for mer klaging på været her på vestlandet, og konkluderer heller med - at vi er ikke kommet til midten av juli enda, og jeg har lest ferdig 8 bøker så langt denne måneden. Just sayin'...

17.15 til tønsberg av Vigdis Hjorth. Min absolutte favoritt blant norske, kvinnelige forfattere. Jeg er kjip og sparer meg gjennom forfatterskapet. Vigdis skal jeg ikke gå tom for i bokhylla før siste bok er lest!  Det skal alltid stå minst én ulest bok der og vente. Denne lille romanen om kjærlighetssorg er siste bok ut hos meg fra forfatteren. Historiens hovedperson er blitt single, og sorgen hennes er ikke til å bære. Hulk, snørr og ensomhet, galgenhumor og sorte hull. For å pleie seg selv drar hun ut på sommerhytta si utenfor Tønsberg alene for å skifte stue og få orden på tankene sine. Her treffer hun på det homofile paret Thomas og Lasse. Thomas oversetter russisk lyrikk. Lasse er glad i å fiske. I tillegg har begge mennene hver sin slektning som de besøker på institusjoner i nærheten, Thomas sin senile mor og Lasse's sinnsyke søster. Thomas og Lasse blir sporvekslere for hovedpersonen vår og penser henne etterhvert over fra hulk-jeg-er-single sporet til å ta en helt annen retning. Hun har tross alt et valg, å jobbe seg gjennom sakene og forhåpentligvis komme seg styrket ut i andre enden, til forskjell fra den senile moren og den sinnssyke søsteren.

Vigdis Hjorth
Bildekilde: pluto.no

Det er ofte en stor dose selvbiografisk materiell i Vigdis Hjorth sine bøker, men hvor grensen mellom forfatter og forteller i historien går, er ikke alltid like tydelig å få øye på. Ei heller i denne boka. Som "Vigdis-stalker" har jeg googlet forfatteren og registrert at Hjorth er skilt. Hvor mye som er selverfart eller ei er uviktig å spekulere i. Det som er helt sikkert er at boka er riktig så troverdig, selv om tittelen må være særdeles inspirert av Agatha Christie. 17.15 til tønsberg satt meg nemlig rett på sporet av (pun inteded) 4.50 from Paddington. Hjorth på vei til noe med toget, Christie på vei fra. Og jeg forventet meg derfor faktisk et mord i boka. Fikk jeg det? Den som leser får se :-)

I de fleste bøkene fra Hjorth er det også en stor dose alkohol med i bildet. Enten som lykkepille, sovemedisin, trøst, eller som her: rødvin som angstdemper: "Jeg hentet rødvinen og drakk rett av flasken, og så mye på en gang at jeg kjente virkningen med det samme og satte meg i gyngestolen. Snart  kunne jeg tenke... Rødvin, tenkte jeg, får meg til å føle meg sånn jeg burde føle meg uten vin." Det nippes ikke til vinen, det skal være sikkert.

Dette er en veldig kort roman. Knappe 112 sider. Den er også trist, men på en trivelig måte. Ihvertfall ikke sentimental, selv om snørr og tårer skvetter til tider. Når man har nådd nullpunktet, så er det bare en vei å gå. Oppover. Og på det viset konkluderer også Hjorth i slutten av historien: "Vi er i en strøm og kan ikke bli stående. Alt som hender er fortsettelse og begynnelse, og all begynnelse er vakker. Så ikke gjør det vanskeligere, tenker jeg, enn jorden gjør det for våren når den kommer."

Anbefales selvfølgelig - det er Hjorth!

(Fun fact: Agatha Christie's 4.50 from Paddington ligger på youtube her)

Kilde: Egen bok - Forlag: Cappelen - Utgitt: 2004 - Sider: 112 - Utfordring: GoodReads

8.00 from Albuquerque to?
Langs Route 66 i New Mexico på 8-staters turen vår

"Fraværet av Musikk" av Rune Christiansen

Med fare for å gjenta meg selv.. Jeg oppdaget nylig den norske forfatteren Rune Christiansen og leste hans Ensomheten i Lydia Ernemans liv. En aldeles fantastisk roman som grep meg sterkt. Fraværet av musikk er min andre roman fra forfatteren. I denne historien møter vi en mann som har mistet sin far, bisettelsen er akkurat overstått og følelsene overmanner ham. Han må komme seg bort og få tingene på avstand.

"Jeg hadde kun ett ønske: At bildene av far skulle flyte ut og oppløses. Jeg var et hulrom i luften. Jeg ville bli fylt av noe, av noe annet, av hva som helst, og i et ureflektert øyeblikk innbilte jeg meg at jeg husket den dagen jeg ble født."

Men istedenfor å fortrenge hendelsen, preger dødsfallet mannen de kommende ukene og månedene, og vi blir i erindringsglimt tatt tilbake til hans barndoms- og ungdomsår hvor den nå døde faren har en markant rolle. Far og sønn har hatt et ambivalent forhold gjennom hele livet, og familien er vel ikke direkte preget av god kommunikasjon. Gjennom disse tilbakeblikkene får vi en knytning mellom datid og nåtid, mellom far og sønn, mann og kone. Et bilde av hvordan hendelser i barne- og ungdomsår preger oss og danner grunnlaget for hvordan vi bit for bit blir et komplett menneske, og hvordan vi gjennom å miste noen faktisk lærer oss selv bedre å kjenne. Jeg kan skrive under på akkurat det.

Rune Christiansen
Bildekilde: oktober.no

Christiansen benytter seg av en førstepersonsforteller denne gang. Jeg vet at det er viktig å skille mellom forfatteren og fortelleren av slike historier, men det er vanskelig å se på "jeg" som et formelement i denne teksten. For meg som leser blir "jeg" tilnærmet synonym med Rune Christiansen, for her bringes vi virkelig helt inn i "jeg"-personens måte å tenke, føle og oppleve på - igrunnen helt inn i sjelen hans. Og det er så nydelig vakkert. Historien griper meg spesielt siden jeg også mistet min far for drøyt et halvår siden og kan følge mannens ambivalens med hjertet. "Jeg" er forfatter, og flere steder i boka møter vi forfatteren i nuet med refleksjoner over behovet for å skrive akkurat denne romanen, belyse faren fra akkurat denne vinkelen. Disse refleksjonene knytter leseren om mulig enda sterkere til "jeg"-personen.

"Når man helt åpent setter seg fore å skrive en roman som, tross alt, i all hovedsak belyser ens egen identitet, da kan det være på sin plass å understreke at det ikke nødvendigvis dreier seg om en selvbiografisk fremstilling, men like mye en fortolkning, eller et forsøk, med åpen hånd, der man rett og slett leter etter livet... Man kan kanskje si at valget av form som oftest er motivert av et ønske om å vinne tid, og kanskje innebærer dette også, strengt tatt, å utslette tid, men for øvrig også vesentlig i forsøket på å dele et særegent perspektiv med leseren, slik at hun eller han, i sin tur kan hengi seg til sitt eget unike overblikk, for senere, for eksempel i en samtale, eller i et foredrag, eller en artikkel, å henvise til dette overblikket ved å bruke slike uttrykk som "bokens dypeste hensikt" eller "romanens sannhet"."

Jeg hadde hele tiden tittelen på boka i bakhodet da jeg leste. Hva kan fraværet av musikk ha med denne eksistensielle historien å gjøre? Til det slo meg, at en av de få tingene "jeg" og faren hadde til felles, riktignok gjennom korte perioder av livet, var musikken. Den frembragte ikke rare kommunikasjonen mellom dem, men de kunne lytte i stillhet - sammen. 

En vidunderlig vakker roman, som ikke blir sår og vond, heller reflektert og selvransakende. Annette Orre i Dagsavisen sier om språket det jeg selv ikke klarte å fange i ord: "Hver eneste setning er så vakker at du kan klippe den ut og henge den på veggen...". Anbefales varmt!

Kilde: Egen bok - Utgitt: 2007 - Forlag: Oktober - Sider: 205 - Utfordring: GoodReads

Stemningsfull kveld på sjøen

#4 Bokryggpoesi fra ebokhyllami

I denne rundens fjerde bidrag var det naturlig å grave litt i litteraturstudiebøkene mine. Det har nemlig ikke gått meg hus forbi at bokryggpoesi rimer på ebokhyllami. Ikke nok med at ordene rimer på endevokalen, men metrikken/rytmen er også identisk - fordelingen av trykktunge og trykklette stavelser.

Med dette i bakhodet begynte jeg å saumfare bokhyllene, og fant ikke bare endevokalrim i tråd med ebokhyllami/bokryggpoesi. Jeg fant også sammenhengende metrikk - nærmere bestemt korjambe (versefot som består av 1 lang, 2 korte og 1 lang stavelse). Hva gir du meg!

Resultatet fra ebokhyllami sin bokryggpoesi denne fredagen ble derfor denne:

Epidemi

Blindt raseri

Kykelipi

Ren Poesi 

 Da kan jeg ta helg med faglig god samvittighet :-)

For flere fredagspoeter med bidrag, sjekk Pia's Kulturkrok.

"South of the Border, West of the Sun" av Haruki Murakami

I denne for meg ganske så annerledes boka fra Murakami møter vi middelklassegutten Hajime og følger ham fra tidlig barndom og frem til førtiårene. Hajime er enebarn og etterkrigsårene har bragt ham et godt ekteskap, to døtre og en misunnelsesverdig karriere som innehaver av to jazz-klubber. Hajime er likevel ikke lykkelig, og barndomsminnene om en klok, ensom og poliorammet 12-år gammel jente som heter Shimamoto spøker hele tiden bak i bevisstheten. Hun er den eneste som har forstått ham, og er enebarn som han selv. Det uunngåelige skjer, Shimamoto dukker opp på en av Hajime's barer, og fra da av blir livet hans ikke det samme. Men kanskje ikke på den måten Hajime selv har sett for seg? Mer ønsker jeg ikke å fortelle om historien.

Det er ganske vanskelig å karakterisere denne romanen. Jeg har lest Murakami tidligere, og dette er ikke typisk forfatteren. Det er heller ikke en typisk romantisk historie. Det ruver en tung stemning over hele boka, og jeg sitter hele tiden og forventer det uforventede. At noe merkelig eller forunderlig er like om hjørnet. At mysteriet i denne boka er så altomfattende at bare noe fantastisk vil forklare alt som skjer. Istedenfor så slutter historien, og mysteriet forblir - uløst? Musikk spiller også i denne historien en viktig del. South of the Border (down Mexico way) refererer til tittelen til sangen som er gjort berømt av Nat King Cole, men det refereres også til Cole's Pretend you’re happy when you’re blue. Noe som beskriver Hajime veldig godt. Han synes nemlig å tilbringe store deler av livet med å synes synd på seg selv til tross for egen tilsynelatende suksess. Ikke akkurat en tillitvekkende person i mine øyne. Jeg ble også overrasket over at til tross for at Murakami virkelig drøvtygger Hajime's liv og følelsesspekter så kommer det aldri fram noen uoverensstemmelser i ekteskapet. Hajime og kona argumenterer aldri med hverandre, de har aldri en krangel, det passerer faktisk aldri et dårlig ord mellom dem selv om kona en gang investerer alle sparepengene deres i en temmelig lyssky affære. For ikke å snakke om slutten, der Hajime gjør hva han gjør. Der ville ihvertfall jeg forventet et aldri så lite følelsesutbrudd. Er dette troverdig? Neeehhh... Ikke for denne leseren ihvertfall.

Haruki Murakami
Bildekilde: tsunagujapan.com

Jeg tror jeg hadde altfor høye forventninger til denne boka, og så endte jeg opp med å finne den lite engasjerende. Eneste grunnen til at jeg kom meg gjennom hele historien (på 2 uker(!) er at innleseren på Storytel, Eric Loren, var usedvanlig god. Han passet veldig godt til stemningen. For Murakami skriver godt. Språket er godt. Men jeg fant historien noe tynn, sub-plottene var ikke særlig spennende, karakterene var lovende, men ikke særlig troverdige når det kom til stykket, og hvor interessant er det å lese side opp og side ned om en mann som går og småsyter om at han ikke har det helt bra i livet. Problemstillingen er jo troverdig, men skaper ikke akkurat halleluja-stemning her i stua... Jeg er noe lunken til denne ja, men det er en lett tilgjengelig Murakami. Det skal boka ha. Her er Murakami's vanligvis så surrealistiske univers særdeles fraværende.

Kilde: Storytel - Språk: Engelsk - Lydbok utgitt: 2014 - Tid: 6t32min - Utfordring: GoodReads, Utenlandske forfattere

Definitivt South of our Border...
Fra Antigua 2012

"Knølhølet" av Mikael Niemi

Haha! Hvem skulle trodd! En ny sjanger er født. Dette er finsk versjon av Tor Åge Bringsværd paret med Douglas Adams og en sterk dose Terry Pratchett. Halvårets desidert mest absurde surrealist-scifi. Knølhølet er en fantastisk sprø samling noveller/fortellinger som traff meg midt i latterkrampa. En fjern og vill reise fra når fortelleren av historiene damper i badstu ved Levijoki i Finland, via Vertshuset Knølhølet på asteroiden Nugget der verdensrommet ikke bare er beruset, men snydens til matematikklæreren Kuno i Jämtland som blir besatt av en intergalaktisk ånd som ser inn i fremtiden fra en viss vinkel.

Vi møter de ensomme, romantiske og desperate ponoristene som driver intergalaktisk risikosport (ponorist - dem som reiser alene i et romskip og passerer "point-of-no-return"), vi lærer at universet egentlig har formen av en kukprofessor og visste du at Big Bang faktisk blir utløst av en fisk med kommentaren "jøje meg"? Her er veien til Douglas Adams' fjerde bok i Hitchhiker-serien kort, med tittelen So long, and thanks for all the fish. Toppen på kransekaka er imidlertid Floka. Rosinen i pølsa for alle litteraturinteresserte. Floka er nemlig universets internett hvor verdensrommets samlede klokskap og vannvidd er samlet. Floka gjør dessverre alle forfattere depressive, for med Floka's søkemotor så finner de raskt ut - at alle bøker er skrevet tidligere. Homers forfatterskap eksisterte allerede i galaksen Nitin 4 millioner før vår egen Homer, og til og med de dårligste blekkene av noen romaner viser seg å ha blitt skrevet tidligere. Var ikke forfatterne depressive tidligere så synker de nå enda dypere ned i hullet. Likevel ikke så galt at det ikke er godt for noe?

"Men så merket de at de var etterspurt. Det var bruk for dem. Man formelig sugde tak i dem, ga dem lønnsforhøyelser, briller, helsesandaler og skyhøy status. Forfatterne undergikk en forvandling, ut av de stygge brune kokongene deres krøp gylne, øyenstikkeraktige vesener. Plutselig flakset de rundt i samfunnets toppsjikt, hedret, beundret, varmt elsket av alle. De ble rett og slett bibliotekarer." :-)

Er fortellingene i Knølhølet bare tull og spetakkel fra ende til annen? Nei jeg vil ikke si det, egentlig, selv om jeg i enkelte av tilfellene måtte jobbe godt for å finne det sannsynlige poenget. Alle historiene sirkler rundt de store spørsmålene. Hvordan takler vi ensomheten på planeten vår? Er vi alene i universet? Hvis ikke, hvor intelligente er vi i forhold til "de andre" der ute? I hvilken retning vil vitenskapen føre oss ved neste korsvei? Underholder vi oss til døde? Her behandles fordommer om andre kulturer, folkeslag og vesener, samtidig som forfatteren også peker nese til menneskeheten. Er vi nå egentlig så intelligente som vi vil ha det til? Noen av historiene er direkte gode, andre noe mer merkelige og enkelte spant jeg fort gjennom uten å reflektere så veldig over. Boka er oversatt til engelsk, jeg leste den norske versjonen. Jeg lurer jo på hvordan den finske egentlig hørtes ut på originalspråket, for det å oversette mange av disse navnene, ordene og uttrykkene kan ikke ha vært en enkel jobb.

Mikael Niemi
Bildekilde: snl.no

Jeg har ikke lest noe av Niemi tidligere. Hans Populærmusikk fra Vittula vant imidlertid Augustprisen og var såvidt jeg vet innstilt til Nordisk Råds Litteraturpris. Boka ble også filmatisert i 2004. Den skal definitivt leses! Kan Niemi være en verdig arvtaker etter min store helt Douglas Adams som døde så langt tilbake som 2001? Her skal det leses flere bøker! Anbefaler jeg Knølhølet? Definitivt! Men kun til dem som liker absurd surrealist-scifi og hvor man til tider nok må lete litt etter seriøsiteten. Til slutt, et poetisk innlegg sakset fra historien om Floka:

"Jeg er en biologisk atlet
med et himmelrike mellom beina
dette er dårlig poesi
men det skal du drite i"

(Helt i tråd med ebokhyllami sin bokryggpoesi førstkommende fredag ;-)

Kilde: Egen bok - Forlag: Pax - Utgitt: 2005 - Sider: 221 - Utfordring: GoodReads, Utenlandske forfattere 

Is there anybody out there...?
Bilde tatt av min kjære sambo en klar natt på Heia, Strand

.

4 på kjappen

Regn kan brukes til så mangt. Som for eksempel å jobbe seg nedover tårnene av uleste bøker, eller å parkere seg foran PC'en for å kjøpe seg enda flere. Ja takk, a little bit of both! Men med webinaret til Thomas Moen ennå friskt i minnet - Ta blogging til neste nivå - (noe jeg ikke har planer om, men jeg plukket med meg et par tips - som gjeninnføring av Publiseringsplan...) så har jeg bestemt meg for ikke å ligge mer enn fire bøker bak med omtaler. Hårda bud når man leser tett og mye, ser jeg...

4 på kjappen i juli (riktignok lest i juni)

Novellesamling fra 2016. Jeg er glad i absurditeter og fabelprosa. Jeg er derfor glad i Tor Åge Bringsværd. Øyehaug skriver absurdisme, men jeg forstår den ikke. Fortellingene har for meg ingen snert. Ingen humor. Kun få av dem har en knagg. Jeg trenger knagger. Det kan helt klart være meg som er problemet...

 Måtte selvfølgelig få meg denne, siden vi har startet opp med ny bokryggpoesi-runde på bloggene. Ble faktisk forespurt om å levere noen av mine gamle bokryggpoesi-stabler til denne boka, men av en eller annen årsak så kom jeg aldri så langt. Inneholder bokryggpoesi fra kjente og ukjente mennesker, noen gode, noen greie, enkelte forstod jeg ikke - akkurat slik som all annen poesi med andre ord :-) Helt ok bok å ha i hylla. Inspirerende er den ihvertfall.

Vinner av Nordisk Råds Litteraturpris 2014, men... her er det igrunnen jeg som føler meg sveket. Westö skriver veldig godt, de historiske miljøskildringene er sannsynligvis brilliant gode, kvinneskikkelsene spennende, og jeg lærte mye om en borgerkrig i Finland som må ha gått meg hus forbi da jeg satt på skolebenken. Som historisk roman, veldig bra med andre ord. Men så var det tittelen da - Svik 1938. Jeg satt og ventet. Og ventet. Og ventet. På et svik jeg egentlig ikke fikk, eller forstod. Boka ble for meg en lang oppbygning mot ... ikke noe? Hva gikk jeg glipp av her? Jag är blivit blind! Men fortelle, DET kan Westö til gangs!

 Men så - rosinen i 4-på-kjappen-pølsa!

 Poesi skrevet av svensk/iranske Athena Farrokhzad. Oversatt og utgitt på norsk i år. 
Dette er en svært forstyrrende diktsamling. Full av gru, likevel forbausende god og tidvis optimistisk. En innvandrerfamilie gir uttrykk for hvordan krig og maktutøvelse har påvirket dem. Fortelleren av diktene er selv uten stemme. En kvinne. Det er alt vi vet. Hvitt på svart, svart på hvitt - språk som hudfarge. Intelligent skrevet. Anbefales sterkt! Og når du har lest diktsamlingen så forstår du hvorfor jeg ikke kan skrive mer her i omtalen. Må oppleves!

Kilder: Botnen+Hvitverk fått fra Kolon forlag, Svik 1938+Bokryggpoesi er egne bøker
Utfordring: GoodReads, Noveller, Dikt, Prisvinnere 

Kontrasten til været utenfor....
Fløyelskveld på Antigua

Bokryggpoesi #3

Det er fredag og tid for ukas lyriske innslag fra egne bokhyller. Dagens tema er en aldri så liten dose optimisme(?) fra vestlandskysten. Hu hei så det blæs... :-)

Hver morgen kryper jeg opp fra havet

Uten en tråd

Kledd naken

Trist som faen

HYSJ

Tenk positivt

Av jord er du kommet...

Har du noen bokrygger du vil dele med deg? Link til tema-eier Pias Kulturkrok og finn flere kreative forslag :-) Ha en flott helg i været!