"17.15 til tønsberg" av Vigdis Hjorth

Jeg skal spare dere for mer klaging på været her på vestlandet, og konkluderer heller med - at vi er ikke kommet til midten av juli enda, og jeg har lest ferdig 8 bøker så langt denne måneden. Just sayin'...

17.15 til tønsberg av Vigdis Hjorth. Min absolutte favoritt blant norske, kvinnelige forfattere. Jeg er kjip og sparer meg gjennom forfatterskapet. Vigdis skal jeg ikke gå tom for i bokhylla før siste bok er lest!  Det skal alltid stå minst én ulest bok der og vente. Denne lille romanen om kjærlighetssorg er siste bok ut hos meg fra forfatteren. Historiens hovedperson er blitt single, og sorgen hennes er ikke til å bære. Hulk, snørr og ensomhet, galgenhumor og sorte hull. For å pleie seg selv drar hun ut på sommerhytta si utenfor Tønsberg alene for å skifte stue og få orden på tankene sine. Her treffer hun på det homofile paret Thomas og Lasse. Thomas oversetter russisk lyrikk. Lasse er glad i å fiske. I tillegg har begge mennene hver sin slektning som de besøker på institusjoner i nærheten, Thomas sin senile mor og Lasse's sinnsyke søster. Thomas og Lasse blir sporvekslere for hovedpersonen vår og penser henne etterhvert over fra hulk-jeg-er-single sporet til å ta en helt annen retning. Hun har tross alt et valg, å jobbe seg gjennom sakene og forhåpentligvis komme seg styrket ut i andre enden, til forskjell fra den senile moren og den sinnssyke søsteren.

Vigdis Hjorth
Bildekilde: pluto.no

Det er ofte en stor dose selvbiografisk materiell i Vigdis Hjorth sine bøker, men hvor grensen mellom forfatter og forteller i historien går, er ikke alltid like tydelig å få øye på. Ei heller i denne boka. Som "Vigdis-stalker" har jeg googlet forfatteren og registrert at Hjorth er skilt. Hvor mye som er selverfart eller ei er uviktig å spekulere i. Det som er helt sikkert er at boka er riktig så troverdig, selv om tittelen må være særdeles inspirert av Agatha Christie. 17.15 til tønsberg satt meg nemlig rett på sporet av (pun inteded) 4.50 from Paddington. Hjorth på vei til noe med toget, Christie på vei fra. Og jeg forventet meg derfor faktisk et mord i boka. Fikk jeg det? Den som leser får se :-)

I de fleste bøkene fra Hjorth er det også en stor dose alkohol med i bildet. Enten som lykkepille, sovemedisin, trøst, eller som her: rødvin som angstdemper: "Jeg hentet rødvinen og drakk rett av flasken, og så mye på en gang at jeg kjente virkningen med det samme og satte meg i gyngestolen. Snart  kunne jeg tenke... Rødvin, tenkte jeg, får meg til å føle meg sånn jeg burde føle meg uten vin." Det nippes ikke til vinen, det skal være sikkert.

Dette er en veldig kort roman. Knappe 112 sider. Den er også trist, men på en trivelig måte. Ihvertfall ikke sentimental, selv om snørr og tårer skvetter til tider. Når man har nådd nullpunktet, så er det bare en vei å gå. Oppover. Og på det viset konkluderer også Hjorth i slutten av historien: "Vi er i en strøm og kan ikke bli stående. Alt som hender er fortsettelse og begynnelse, og all begynnelse er vakker. Så ikke gjør det vanskeligere, tenker jeg, enn jorden gjør det for våren når den kommer."

Anbefales selvfølgelig - det er Hjorth!

(Fun fact: Agatha Christie's 4.50 from Paddington ligger på youtube her)

Kilde: Egen bok - Forlag: Cappelen - Utgitt: 2004 - Sider: 112 - Utfordring: GoodReads

8.00 from Albuquerque to?
Langs Route 66 i New Mexico på 8-staters turen vår