1001-lesesirkelen 1/2, "Vanære" av J.M Coetzee

For juli er temaet "Afrika" i Lines 1001-lesesirkel. Godt igang som jeg er, og ganske så glad i afrikanske forfattere, så plukket jeg like så greit med meg to bøker fra lista denne måneden. Først ut er sør-afrikanske J.M Coetzee med Vanære (Disgrace). Det viste seg jeg både hadde norsk og engelsk versjon av boka, norsk i hylla og engelsk på Kindle. Det ble en mix av begge.

52 år gamle og skilte David Lurie jobber som professor ved Cape Technical University. Tidligere med hovedvekt på klassiske og moderne språk, men etter at fakultetet for språk ble nedlagt som et ledd i en større rasjonalisering er han nå degradert til hjelpelærer i kommunikasjon. Selv om han er skilt, lever han nokså tilfreds med seg selv. Sex får han dekket av den unge horen Soraya, og livet er forsåvidt på stell.

"På det erotiske området har hans temperament, om enn heftig, aldri vært lidenskapelig. Skulle han velge seg et seksualsymbol, måtte det bli slangen. Han tenker seg at et samleie mellom Soraya og ham nærmest må ligne slangers paringsakt: omstendelig, fordypet, men ganske fjernt, ganske tørt, selv på det heteste."

Tilværelsen, og sex'en, endrer seg imidlertid drastisk når han faller for en av sine studenter. Melanie. En svært, svært ung Melanie. David's hormoner går i taket, og han forgriper seg på henne flere ganger. Det går som det må gå, David blir meldt til universitetsledelsen og blir bedt om å ta seg en særdeles lang "ferie". Oppsagt i vanære. Han flykter til sin datter Lucy som har levd i et forhold med en annen kvinne på en farm ute på bondelandet der hun har dyrket jord og tatt seg av hjemløse hunder. Datterens lesbiske venninne har nettopp flyttet tilbake til byen igjen, så David må hjelpe til på gården når han kommer på besøk. Uvant som han er med kroppsarbeid møter han på flere utfordringer. Den største er imidlertid mørkhudede Petrus, hjelpemannen, som har fått bygget seg et eget krypinn sammen med sin gravide kone i et hjørne av farmen. Det er her ute i ødemarken størstedelen av historien utspiller seg, i et Sør-Afrika etter apartheid i en overgangstid full av løfter om en positiv fremtid, men også med store og alvorlige tilbakeslag. Relasjonene mellom hvite og svarte er ennå turbulente, konflikter kan uten forvarsel eksplodere og forhold man har stolt på kan rakne på et øyeblikk. Ære og vanære, stolthet og fordommer, forgripelser, fortielse, tilgivelse og uforklarlige beslutninger. Dette er sterk kost.

J.M. Coetzee
Bildekilde: nobelprize.org

Coetzee mottok sin andre Booker-pris for denne boken som er et usedvanlig skarpt bilde av datidens Sør-Afrika. Romanen er svært pessimistisk, nesten nihilistisk på sitt verste, men forfatteren evner likevel å skildre den ekstremt komplekse problemstillingen av det nye Sør-Afrika på en forståelig og spiselig måte, og det gjennom øynene og opplevelsene til en frustrert og avsatt akademiker. Ved å benytte Lurie som antihelten i historien så får Coetzee oss til å se mennesket slik det egentlig er. Høyt henger de, og faller ned fra sine pidestaller gjør de. Nettopp fordi de ikke er feilfrie, men fulle av mangler alle sammen. Det er likevel håp i historien, gjennom offer, medfølelse og kjærlighet. Skrivestilen er minimalistisk og presis og uten overdrivelser. Ei heller moraliserende pekefingre eller sentimentalitet. Istedenfor benytter Coetzee seg av hentydninger, utrolig sterke hentydninger som er umulige å overse og som mer enn bare pirker i samvittigheten og gjør leseropplevelsen til tider temmelig ubehagelig. Men du verden så bra. Denne boka omfavner virkelig det meste, og anbefales uten forbehold.

Kilde: Egen bok - Forlag: Cappelen - Språk: Norsk - Utgitt: 2000 - Sideantall: 219

Utfordring: GoodReads, Utenlandske forfattere, Prisvinnere

Nord for Johannesburg a misty morning...
På vei mot Botswana, my heaven on earth :-)

.