The Quiet American var nemlig en hyggelig overraskelse, til tross for at temaet var Vietnam-krigen, eller mer korrekt - perioden før amerikanerne kom inn i konflikten. Boka har igrunnen tre hovedaktører - Fowler, som er forteller av historien og britisk korrespondent utstasjonert til Vietnam. Pyle, som er amerikaner og som vi egentlig ikke vet rollen til, men aner konturene av. Og Phoung som er Fowler's vietnamesiske elskerinne. Rammen rundt historien er året 1952 og nord-vietnameserne er i krig med franskmennene. Frankrike er iferd med å tape krigen, og USA begynner så smått å vise interesse for konflikten. Fowler har vært i Vietnam en god stund allerede og prøver med alle midler å finne unnskyldninger overfor sin arbeidsgiver til å bli værende. Han har nemlig forelsket seg i en 18-årig vietnamesisk kvinne, men er gift i hjemlandet.
Pyle dukker opp en dag på Fowlers stamsted og han og Fowler blir etterhvert venner. De diskuterer Vietnam og litteratur og Fowler informerer Pyle om tingenes tilstand sålangt i krigen, forholdet mellom vietnameserne, franskmennene og britenes nøytrale holdning til det hele. Pyle treffer derfor Phuong og faller hodestups for henne. Med argumentet om at han i motsetning til Fowler er ugift og ønsker å ta Phuong bort fra krigen, stifte familie og få barn så klarer han å overbevise henne. Phuong forlater Fowler, og Fowler blir knust. Til tross for dette holder Fowler og Pyle kontakten. Etterhvert mistenker imidlertid Fowler at Pyle lyver til ham når det gjelder hva han egentlig gjør i Vietnam. Fowler har nemlig observert Pyle sammen med den stadig mer populære General Te som også kjemper mot nord-vietnameserne. Når en bombe eksploderer kun noen få ti-talls meter fra ham og dreper mange uskyldige kvinner og barn begynner Fowlers mistanke virkelig å slå rot, og han finner ut at Pyle står bak det hele. Pyle arbeider nemlig for den amerikanske regjeringen og amerikanerne støtter general Te økonomisk i krigen mot nord-Vietnam. Fowler innser at flere amerikanere vil komme og ta over det som han ser på som sitt eget hjem. Istedenfor å være nøytral innser Fowler at han må velge side og gripe inn, noe han også gjør, og sørger for at Pyle blir drept.
Sistnevnte er ingen spoiler av innholdet i boka, for historien begynner mer eller mindre med drapet på Pyle. Boka hopper nemlig veldig frem og tilbake i tid, hvor vi får historien som ligger forut for drapet, og etterforskningen av selvet drapet i etterkant, mer eller mindre samtidig. En snurrig måte å skrive denne historien på, men den fungerer virkelig! Det geniale med romanen er ikke egentlig hva som er skrevet, men imidlertid hvordan den er skrevet. Jeg så det ikke med en gang, men etterhvert så gikk det opp for meg at hver av karakterene representerer hvordan landet de kommer fra håndterte situasjonen under Vietnam-krigen. Britene tok det de kunne og høstet fruktene av konflikten uten å ta noen bestemt stilling til de krigførende partene, nettopp slik som Fowler lever livet sitt. Vietnameserne var veike rent politisk sett, hadde liten kraft og lot andre land bruke seg. Slik er også Phuong, samtidig som hun er vakker - som Vietnam selv. Amerikanerne så at franskmennene mistet mer og mer kontroll over krigen og tok derfor grep om konflikten selv og styrte den slik de trodde ville være nødvendig, uten nødvendigvis å kjenne til de lokale forholdene, de interne konfliktene i Vietnam og lite og ingen oversikt over hva vietnameserne selv ønsket. Slik oppfører også Pyle seg underveis i historien.
 |
| Graham Greene Bildekilde: yasamoykusu.com |
Jeg leste at Graham Greene var i Vietnam helt i begynnelsen av 1950-årene, og det er tydelig ut fra boka at han selv tok et standpunkt. Så sterkt var det standpunktet at det i ettertid er kommet fram at boka var hovedgrunnen til at Greene var under konstant overvåkning av USA's etterretningsorganisasjoner fra 1950-årene til sin død i 1991! Boka ble nemlig fordømt som anti-amerikansk, og det gikk ikke akkurat upåaktet hen.. Avisa The New Yorker kritiserte boka for å portrettere amerikanerne som mordere, ref. seansen om bomben som tok livet av uskyldige kvinner og barn. Avisa likte heller definitivt ikke at USA's destruktive holdning ble portrettert av den engelske middelklasse-snobben Fowler som veldig lett kan identifiseres med Graham Greene selv... Greene ble også i en periode nektet innreisetillatelse til USA på bakgrunn av sitt politiske ståsted. Her var han i godt selskap med andre forfattere, som Gabriel Garcia Marquez, Dario Fo, Pablo Neruda og Carlos Fuentes. Man skal vokte seg for å skrive negativt om amerikanske, politiske holdninger... Jeg kan ikke fri meg fra å tenke - hva om Graham Greene levde nå? Ville vi fått ei bok lagt til USA's involvering i Irak, tro? Ikke en umulig tanke...
Det kan virke som The Quiet American er ei veldig politisk bok, noe den jo i og for seg også er. Man trenger imidlertid ikke være veldig politisk engasjert og belest for å like eller forstå boka. Den er til tross for temaet veldig lettlest, ikke særlig tykk, språket er nydelig (jeg leste den på engelsk) og karakterene er fantastiske - historien likeså. Ei 1001-bok vel verdt å få med seg!
Kilde: Egen pocketbok
Forlag: Penguin Classics
Språk: Engelsk
Antall sider: 180
ISBN: 978-0143039020
Utfordring: 1001-bøker, GoodReads
 |
| Whistler, Canada - YEEYYHH :o) |
.
Eg har sett såvidt på filmen basert på denne romanen, og det var kjedelig! Var overbevist om at denne romanen treng eg ikkje lese før eg dør, men så kom omtalen din. Må visst lese den likevel;-)
SvarSlettDenne boka var en av disse kjekke overraskelsene å få - en av dem som man egentlig ikke helt har tro på, men som viser seg å være nettopp et lite funn. Boka ble kjøpt på Notabene-konkursen, uten at jeg visste så mye mer om akkurat denne enn at den stod på 1001-lista. Jeg leste Graham Greene på VGS i hine hårde dager, men siden så har han ligget brakk hos meg. Dette var et interessant gjensyn med en interessant forfatter, og kan absolutt anbefales.
SlettJeg var ikke klar over at det var laget en film basert på romanen. Dersom du syntes den var kjedelig så trenger jeg ikke lete etter den. Jeg vil sitte igjen med den gode opplevelsen av boka istedenfor :o)
Filmen var ingen høydare. Eg hadde store forventninger til den, men når du seier at historien går frem og tilbake i tid så kan det vera ein årsak til at eg aldri fekk taket på den. Det er ikkje alltid så lett å skildre nåtid/fortid om kvarandre på film, som i bøker.
SlettEg liker små funn, og eg liker 1001 bøker som ikkje har så allvettes mange sider heller, under 200 sider er jo gjort på ein ettermiddag om boka fenger:-) Skal definitivt sjå etter denne neste gong eg er i bokhandelen eller biblioteket, og det er kun fordi du syns den er bra:-D
Får håpe du ikke blir skuffet da ;-) Det skal litt til å holde meg engasjert og konsentrert med ei bok på bråkete fly. Jeg har en tendens til å ende opp med film på lange flyturer, for det er så trøttende. The Quiet American holdt meg imidlertid igang fra start til mål uten annet stopp enn flymiddag (absolutt ingen høydare det heller..) og en beinstrekk og to. Det var dette "noe" som griper fatt i interessen, uten at det er enkelt å sette ord på det i ettertid. Ser fram til omtalen din etterhvert :o)
SlettNokon gonger er skuffelser eit 1001 kryss, også går ein vidare:-)
SlettJepp, så enkelt er det :-) Innrømmer jeg har slitt litt med Storm i Juni. Omtale kommer etterhvert, men jeg tviler på jeg leser ferdig del 2. Jeg syns historien var distansert og tung. Det spennende var heller omstendighetene rundt Iréne, konsentrasjonsleiren og dødsfallet samt boka som dukket opp mange tiår etterpå.. Noen 1001-kryss sliter man mer for ja :o)
SlettNei, se på deg da
SvarSlett, for det er vel deg og ikke en tilfeldig kanadisk sprek ungdomsbabe?
Velkommen hjem, og takk for ny 1001-omtale, for det er jo sånn som Elida sier, at selv om det påståes at vi MÅ lese disse 1001 før vi dør, er det jo noen vi kan spare til etterpålivet, og jeg lurer på om ikke denne er en av de jeg tar med meg og nyter på englevis - på en myk sky mens jeg spiser Phildelphiaost, akkompagnert av funky hunky engletrompetister.
God og overbevisende omtaleskriving til tross -).
Sikkert fordi elskerinne dør i begynnelsen og jeg er ulitterær nok
til at jeg foretrekker mine romankarakterer levende. Det ser også ut til at jeg skyr snikende sykdommer, krig og død mer enn noensinne i 2013.
MÅ JOBBE MED MEG SELV.
, ellers kan jeg like gjerne kjøre meg fast i paranormal og harlequin
og glemme både prisvinnere og 1001. Jobbe, jobbe, jobbe!
Det er ikke sant at bilder sier mer enn tusen ord! For på bildet nevnes ikke mine skrikende lårmuskler etter en hel uke intensiv snowboard-kjøring. Bildet er tatt siste ettermiddagen i bakken. Som du vet så har jeg ikke akkurat vært strålende effektiv når det gjelder opplading og barmark-trening... kremt, kremt... desto festligere er det da å legge ut et bilde der jeg sitter på kne og TILSYNELATENDE ser både hipp og kul ut, når skjelvende og utslitt lårmusklartur egentlig preger hele opplevelsen min der og da.. Flott tur, det var det! Og takk for velkomsten :o)
SlettJeg ser deg igrunnen for meg Philadelphia-spisende på en englesky, dog med skitne joggesko på beina og firbeint-beistet pesende og siklende ved siden av. Du mangler imidlertid glorie! Lurer på hvorfor...(?) Tenker det hadde gjort seg, du. Haha! Det må forresten presiseres at det ikke er elskerinnen som blir drept, men Pyle - amerikaneren som sørget for bombingen av uskyldige individer.. Til tross for at dette er krig så er det en befriende mangel på gørr i boka. Den befinner seg på et helt annet nivå. Takler du krim så takler du denne. Nemmeli! Alt må jo være bedre enn å jobbe?? (..sa jeg, som fikk bakoversveis av jobb-innboksen min igår..*sukk*..den var om mulig lengre enn Line's 1001-bok lister..) Arbeit macht frei..
Vel overstått ferie, Marianne! Jeg blir så glad for disse knakende gode bokomtaler fra din side - du sanker virkelig inn 1001kred-points med høyt tempo! Det er nettopp dette som er så utrolig gull med 1001-listen: Den 1) inneholder 100-vis av bøker jeg aldri vil få lest 2) inneholder 100-vis av bøker andre vil lese og blogge om og vips 3) man blir litt klokere uten å ha rukket å lese alle disse bøkene før man sier takk og farvel.
SvarSlettJeg kunne gjerne tenkt meg å lese noe av Graham Green men usikker på om det blir denne boka. Men interessant tema, og jeg liker at du setter romanpersonene inn en politisk setting. Ha en strålende uke videre!
Takk for det Bokofilia, og så hyggelig at du likte bokomtalen min da :o) Det er ikke alle bøker som krever like grundige omtaler, men jeg må si at jeg har funnet noen virkelige perler i den voksende 1001-hylla mi nå etter at jeg var og shoppet villt og hemningsløst på konkurssalget. Jeg er så enig med deg - det er bare SÅ mange gode bøker der ute som man ikke får lest, og av og til kan det være nok å lese omtalene. Man rekker jo aldri over dem alle likevel, og da er det viktig å kunne velge riktig for seg selv. Jeg skal ærlig innrømme at denne boka ble kjøpt fordi den var en 1001-bok og på salget. Graham Greene har jeg ikke lest siden VGS, så da var det ekstra kjekt at den falt i smak når jeg først plukket forfatteren opp igjen.
SlettJeg er full i jetlag og trøtt som en dupp. Sov 3 timer i natt, så nå er jeg segneferdig. Ennå en del timer å holde seg våken... og nå nytter det ikke med ei bok ;o) Ei flott uke videre til deg også!
Wow! Du er jammen sporty! Skulle ønske jeg var mer interessert i vintersport.
SvarSlettJeg har bare lest "The end of the affair" av denne forfatteren. Ser fint for meg at jeg vil lese "The quiet American" også.
Supert tips! Har liksom glemt ut hele Mr. Greene.
Takk, takk. Sporty og sporty fru Blom - resten av året kan diskuteres, men jeg elsker fremdeles å dra på snowboardtur og rocke en afterski ;o)
SlettJeg hadde også fortrengt hele Mr. Greene, men da jeg fikk lempet 1001-listen min over på Kindle og hadde den med i veska for lesing i hendige øyeblikk så dukket han opp igjen. The End of the Affair har jeg ikke lest. Nok en bok jeg har tilgode. Kjekt!
Det som er helt fantastisk med denne boken, og boken er fantastisk, er at dens 200 sider oppleves som 700 hos andre forfattere - og da på den positive måten. Graham Greene er en ekspert i å skrive slik at du føler du har lest en hel ulidelig fascinerende livshistorie nesten uten at forfatteren bruker ord. Jeg har sammenlignet denne boken med Winter in Madrid av J. S: Sansom, og sammenligningen ligger i at begge bøkene gir samme varme og fylde etter lesning, men at Greenes bok er 400 sider kortere (tror jeg) enn Sansoms. Det sier en del om hva Graham Greene er i stand til. Min yndlingsforfatter.
SvarSlettDu har så fullstendig rett! Greene har en unik måte å skrive på, og jeg kommer garantert til å lese mer av ham. Husker godt første boka jeg leste av Greene på 80-tallet, Our Man in Havanna. Jeg var noe ung for bøkene hans da, men likevel så sitter den forankret. Er glad jeg "gjenoppdaget" Greene! :o)
Slett