Bokomtale - "I selskap med fremmede" av Robert Wilson

Dette var en god, gammeldags spionroman av det lange slaget. Robert Wilson er ny for meg, og det ble et nokså trivelig bekjentskap etterhvert. Det ble også et møte med meg selv og spionroman-sjangeren, om man kan kalle den det, fra 1980-tallet. Da slukte jeg nemlig det jeg kom over av den kalde krigen, og Le Carré var den absolutte favoritt.


Litt om boka

Andrea Aspinall ankommer Lisboa under 2. verdenskrig som spion. Som yrke er hun utdannet matematiker, men fristes likevel av tilbudet om å spionere på tyskerne fra en heller mindre interessant dekkjobb som sekretær til en av lederne i Shell Oil. Militærattaché Karl Voss ankommer også Lisboa som en del av den tyske legasjonen. Det viser seg imidlertid at han motarbeider nazistene slik at atombomben ikke skal finne veien til Hitlers bord.

Andrea og Karl møtes og prøver å finne kjærligheten, noe som ikke er spesielt enkelt i krigens Lisboa. Vi følger Andrea og Karl, sammen og hver for seg, gjennom 2. verdenskrig i Lisboa, senere i London og til slutt under den kalde krigen - i Berlin. Det viser seg at de dypeste hemmelighetene ikke holdes av regjeringene, men finnes blant dem som er nærmest til en selv.


Hva mener jeg?

Robert Wilson

Jeg var overlykkelig over å ha funnet ei bok som på papiret hørtes ut som en Le Carré look-alike. Jeg simpelten elsket spionthrillere på 80-tallet.  Jeg ble imidlertid noe skuffet. Det er ikke tvil om at dette er en velskrevet bok. Hva som er mer tvilsomt er om den er spesielt interessant eller engasjerende. Starten var veldig lovende, hvor vi ble introdusert til Andrea og Karl Voss og motivasjonen deres til å bli spioner for eget land. Men så stoppet det på en måte opp, og fremdriften gikk senere og senere. Detaljene ble mer og mer uinteressante, til og med for en detaljfreak som meg, og bi-personene i fortellingen ble mer og mer diffuse og unødvendig forstyrrende siden de ikke bidro til handlingen i noen særlig grad.

Boka er delt opp i det som kalles Bok 1, 2 og 3. Delene tar for seg de tre periodene i livene til Andrea og Karl. Bok 1, som omhandler oppbygningen av karakterer og hendelsene under 2. verdenskrig er interessant og velskrevet. Plottet bygges opp og persongalleriet lover bra. Bok 2 omhandler Andrea og hennes liv i Portugal sammen med sin mann. Denne delen er kjedelig, uten et direkte synlig plot eller interessant kopling til del 1. Del 3 er en slags oppsummering som heller ikke gav meg stort. På dette stadiet var jeg nesten uinteressert i å finne ut hvordan det gikk med både Andrea og Karl. Når til og med hovedpersonene i storyen slutter å engasjere, ja da er jeg nesten til veis ende. Og det var jeg -  heldigvis...

Jeg ser Wilson har gjort en god jobb med å etterlikne stilen til Le Carré. På det området tok jeg ikke feil. Dette er en Le Carré look-alike. En spionroman skal for meg være spennende, detaljrik og omfattende med mange sterke personligheter involvert og ikke minst ha et komplisert plot. Sistnevnte mangler dessverre her. Etter del 1 vaser historien i vei i flere retninger, og jeg tror - at dersom Wilson hadde kuttet ned/bort/ut del 2 og komprimert seg kraftig - så kunne dette blitt en mye sterkere spionroman. Slik som boka endte ut til slutt sitter jeg igjen med følelsen av at, ja - Wilson kan definitivt skrive! Jeg likte godt språket. Det var veldig flytende og engasjerende i del 1 når et definert plot var under oppseiling. Språket klarte likevel ikke å bære boka da engasjementet i handlingen falt ut. Jeg sier ikke at jeg ikke kommer til å lese mer fra Wilson, til det skriver han for godt. Jeg vil imidlertid lese litt flere omtaler og kritikker ;-) før jeg bestemmer meg for hvilken som blir min neste.

Tusen takk til Line som jeg fikk boka av!


Hvor på treet?

Som spionroman lest av en ihuga Le Carré tilhenger

av 5


Kilde: fått av Lines bibliotek
Utgitt: 2009
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 480
ISBN: 9788205388543

Solnedgang i Ryfylke