Skuffende avslutning på klimakvartetten - Drømmen om et tre av Maja Lunde

Med fare for å fornærme de fleste lesende i inn- og utland. Jeg må innrømme det først som sist - jeg ble ingen fan av Drømmen om et tre som er Maja Lundes avslutning på bokserien hun har kalt klimakvartetten. Serien startet med Bienes historie som tok for seg hva som kan skje med verden om biene dør ut, videre med Blå hvordan mangelen på ferskvann kan komme til å prege kloden vår, i Przevalskis hest er det miljø og levekår for både dyr og mennesker som står i fokus og med denne siste boka belyser forfatteren det alvorligste - fortjener menneskene å være herre over naturen, eller er vi selv en truet art?

Jeg elsker hva/hvis premisset for klimakvartetten. Det er et svært spennende utgangspunkt. Med blikk både bakover i tid og med hendelser fra nåtiden som legger grunnlaget for en potensiell dystopisk fremtid dersom menneskene turer på som vi gjør i samme tempo på denne lille knollen som er kloden vår. Så hva var det jeg ikke klarte å fordøye i boka?

Bienes historie var ufattelig bra. Konseptet var nytt, synsvinklene var spennende, koplingen fortid, nåtid og potensiell fremtid var skremmende og ikke minst øyeåpnende. I Blå kjente jeg oppskriften, men ble fengslet av boka likevel. Przevalskis hest var helt ok, men begynte å flate ut. I Drømmen om et tre håpet jeg at forfatteren hadde funnet en ny og briljant måte å avslutte serien på, men så viser det seg at den ble mer av det samme. I utgangspunktet er frøhvelvet på Svalbard og oppvarmingen av Arktis spennende i seg selv. Hva skjer om frøene forsvinner? Hvem finner dem, har dem og hvordan kan eller vil de bli forvaltet og eller skuslet bort? Hva kan komme til å skje om vi ikke klarer å stoppe den globale oppvarmingen? Jeg fant språket uengasjerende, karakterene merkelig flate til Lunde å være og fremdriften var altfor laber. Jeg var klar for the grand finale, men den kom aldri. Forfatteren mistet meg på veien over havet mellom Svalbard og Kina et sted. Der ligger jeg fremdeles og vaker. Jeg klarte nemlig ikke fullføre boka. Det kommer jeg nok til å gjøre, men bare fordi.

Har jeg hatt en dårlig lesedag? Forventet jeg meg for mye? Er boka blitt altfor hypet? Jeg vet ikke. Les selv og gjør deg opp en mening. Alle bøkene i serien er verd å lese. Jeg har nok forventet meg så mye mer enn jeg fikk, og da falt jeg fra svært stor høyde. Det kan nok være meg, for de fleste anmeldere roser boka opp i skyene..

Kilde: Biblioteket - Utgitt: 2022 - Forlag: Aschehoug - Sider: 481
Tags: Biblioteket, Sølvberget, Klima, 2022

Ikke ennå, men snart
Juletrær

Hjemmekontoret av Lars Saabye Christensen og 9 flere forfattere

La meg innrømme helt i starten her, denne boka var mye bedre enn jeg hadde forestilt meg selv om jeg ser Dagbladet har trillet en sekser på terningen. Ikke nok med det, men de har jammen plukket ut samme sitatet som meg fra boka, og det er definitivt ikke i mangel på sitatvennlige kommentarer.

I Hjemmekontoret møter vi ti forskjellige norske forfattere som forteller om eget liv som skribent. Hvor de skriver, hva som påvirker dem, hvor produktive de er, om talismaner som hjelper dem med inspirasjon, om behovet for stillhet og et eget room with a view for kunne konsentrere, eller den andre ytterligheten - Vigdis Hjorth som ser ut for å kunne skrive bok mens hun står i kø for å betale kjøttboller en hektisk fredag ettermiddag på Rema1000 med laptopen på tralla.

Under pandemien fikk mange av oss kontakt med hvordan det er å ha hjemmekontor - på godt og vondt. En forfatter lever hele sitt arbeidsliv på hjemmekontoret. Hvordan påvirker dette motivasjonen og kreativiteten, avskåret fra alle andre i skriveprosessen? Boka er forunderlig privat, og forfatterne åpner seg virkelig opp for leserne sine. Som her, Jan Kjærstad:

"Det velsignede med et hjemmekontor er at ingen ser meg avkledd, at ingen ser hvor mislykket jeg er. At ingen ser hvor lite jeg får til på en dag, og hvor gudsjammerlig dårlig det er. Det er også̊ godt å vite at ingen er vitne til hvor lite jeg jobber. Eller hvor irriterende ofte jeg står fast. Hvor mye jeg ligger på sofaen og stirrer i taket."

Følelsen jeg sitter igjen med er at forfatterlivet må være temmelig ensomt til tider. Når idéene ikke kommer, teksten ikke flyter, inspirasjonen dabber av og det virker som om prosjektet aldri kommer i mål. Når det å sette på en maskin med klær, luke i bedet og bake boller eller intens internettsurfing kamuflert som research ikke er annet enn prokrastinering. 

Stor takk til alle forfattere der ute som holder ut og finner gnisten, idéene og inspirasjonen igjen og igjen så vi andre dødelige kan stikke av fra egen hverdag med nok ei bok mellom hendene.

Forfattere: Lars Saabye Christensen, Cecilie Enger, Jan Kjærstad, Vigdis Hjorth, Kjartan Fløgstad, Selma Lønning Aarø, Olaug Nilsen, Agnes Ravatn, Dag Solstad, Thorvald Steen.

Anbefales!

Kilde: Biblioteket - Forlag: CappelenDamm - Utgitt: 2022 - Sider: 170 - Tags: Personlige beretninger

My room with a view

Agnes Ravatn - Gjestene

Haha, herlig!!

Ravatn er like fornøyelig i denne romanen som når hun skriver essays og plotter krim. 

Juristen Karin og mannen snekker Kai får tilfeldigvis låne sommerhytta til Karins nemesis fra ungdomsårene, skuespilleren Iris som er gift med en svært rik programvareutvikler. Misunnelsen og mindreverdighetskompleksene til Karin gjør seg gjeldende i samme øyeblikket som de entrer hytta. Etter en liten løgn overfor de nærmeste hyttenaboene, som tilfeldigvis er Karins favorittforfatter Hilma Ekhult og forfatterektemannen Per Sinding, tar det helt av. 

Skarpe dialoger, herlig skadefryd, nevrotiske reaksjoner og med en herlig tvist på slutten sitter jeg igjen og flirer av boka. Dette er bare så deilig dyneløftende digg. For hvem kan ærlig si å ikke ha hatt et snev av Karins tankegang iblant? Skadefryd er som kjent den beste fryd, eller? 

Beste setningen i boka? "Per svarte slagordaktig og fiffig og liksom-klokt, som om han var fanga i eit evig bokbad." 

Ravatn, you made my rainy day! :-)

Kilde: Biblioteket - Utgitt: 2022 - Sider: 174 - Forlag: Samlaget - Tags: Roman

En annen båt og i feil fjord,
men boka har jeg med :-)

Julian Barnes - The Sense of an Ending

Det måtte en Man Booker Prize-vinner fra 2011 til å vende meg mot blogg igjen. Ei av de tynneste bøkene jeg har lest i år, men som jeg er nokså sikker på kommer til å sitte igjen som den aller beste av året - selv om vi har et par måneder til å gå på. 

Dette er nemlig ei av disse sjeldne bøkene man kommer over gjennom livet, hvor forfatteren klarer å trenge helt inn til beinet. I The Sense of an Ending får Barnes meg som leser til a) å filosofere over eget liv og hukommelsens upålitelighet  gjennom hovedpersonen i boka, Tony som forsøker å forstå sin egen situasjon i nåtid sett i lys av egen fortid, og b) utforske hvilke mekanismer som settes igang både hos Tony og oss selv dersom vi prøver å få en dyper innsikt i eller forsøker å beskytte oss selv mot den vi er. For hvem er vi, egentlig? Og er min sannhet det samme som din når vi ser tilbake på samme episode?

 Fornemmelse for Slutten som den heter på norsk - er rett og slett ei forunderlig tankevekkende og svært velskrevet bok. Barnes har valgt å dele den i to, hvor første parten beskriver Tony som ung mann og en av fire kamerater i en vennegjeng som vokser opp i London. Siden treffer vi ham et sted i 60årene - skilt, med en datter og et godt forhold til sin ekskone - der han reflekterer over livet og forsøker å finne ut hvordan det er gått med kameratgjengen og hans tidligere kjæreste Veronica. 

Boka høres kanskje triviell og ordinær ut, som hvilken som helst oppvekstroman, men det er den definitivt ikke. Jeg er en temmelig rask leser, men jeg har brukt over ei uke på denne 192 sider lange boka. Så absolutt ikke fordi den er tunglest eller kjedelig, men fordi den satte igang så mange tanker og funderinger over eget levd liv. Og språket. Nevnte jeg språket?

"History is that certainty produced at the point where the imperfections of memory meet the inadequacies of documentation."

Anbefales!

Kilde: Egen bok - Utgitt: 2011 - Sider: 192 - Forlag: Vintage -
Tags: 1001lesesirkel2022, ManBookerPrize2011, 1001books

 

 The White Cliffs of Dover
Det nærmeste jeg kom Barnes' London i sommer :-)

Tildeling

Heisan alle.

Jeg har bevilget meg en aldri så liten bloggpause, ser det ut for. Etter snart elleve år på diverse boknett - med egen blogg og andres blogger der jeg har skrevet og kommentert, snappet og presentert litteratur på inn- og utpust ukedager som i ferier tar jeg nå en tidlig vårpause. Kommer jeg tilbake hit? Mulig. Er jeg lei? Nei. Jeg har bare lyst å være en vanlig leser igjen for en periode.

Jeg er likevel så absolutt til stede under navnet ebokhyllami på Instagram der jeg jevnt og trutt deler mine leseerfaringer. Så lett blir dere ikke kvitt meg :-)

Sees der?

Bokblogging? Skrive bok? Hva skjer i 2022?

 Så var vi her igjen da. Desember er på hell og det dags å se på hva som er blitt lest i løpet av året. Jeg er like optimistisk hver januar, og lager meg lister over både det ene og det andre. 

I år som i fjor har jeg feilet i å nå absolutt alle lesemålene som jeg har satt, unntatt to. Alltid de samme to. Hvilke det er?

• Antall bøker lest. Målet var to bøker i uka. Jeg har totalt lest 115. Fullgodt og innafor.
  
  
• Antall nye norske forfattere lest. Målet var 10. Jeg har lest 16. Fullgodt og innafor dette også.

I stedenfor å dvele ved målene jeg ikke oppnådde så vil jeg heller konkludere med at jeg leser. Mye og variert. Og lesemålsettinger - er ikke det SÅ 2020? Jo, det er nettopp det jeg klarer å overbevise meg selv at det er ;-)

Så til elefanten i rommet. Bokblogging. Det er ikke til å stikke under en stol at jeg har vært skikkelig sløv på bokbloggingen dette året. Jeg kan skylde på både det ene og andre, men det koker vel ned til en ting - jeg begynner å bli litt lei. Ikke av å lese, ei heller å skrive eller å mene. Men bokbloggingen gir meg ikke like mye som den gjorde i 2011 da jeg startet. Jeg har holdt på i 10,5 år. En lang periode for en hobby.

Så - slutter jeg?

Nei ikke egentlig, men 2022 blir ikke året for grundige og gjennomtenkte bokomtaler. 2022 blir i stedenfor året der jeg skriver. Bok. Noen av dere vet jeg har startet. Dette blir ingen bok som skal publiseres. Det blir ei bok for familien og de aller nærmeste. Jeg har nemlig startet på Forfatterskolen og har tatt første steget på veien til å skrive mine memoarer. En selvbiografi som først og fremst skal ha de historiske hendelsene som motiv, hvor  skildringen av miljø og tidshistorie trer frem som det vesentlige.

Jeg har tenkt på det en tid, og gjort en del research. Nå ser jeg at det er akkurat dette jeg har lyst å bruke 2022 til. Ideen til strukturen kom da jeg bladde i første bindet til Ketil Bjørnstad - Verden som var min, Sekstitallet. Her setter Bjørnstad seg selv inn i verdenshistorien. Der er ikke jeg. Men, jeg er et ekte oljebarn fra Stavanger. Født i 1965, året da Stavanger så de aller første spirene til en ny industri som etterhvert skulle sette Norge på det store verdenskartet. Arbeidstittelen ble derfor Stavanger - Byen som var min. Det mangler ikke ambisjoner, hehe.

Det kommer til å bli månedlige bloggoppsummeringer av bøker lest i 2022 og noen ord og sikkert flere om dem som har gjort størst inntrykk. Resten av tiden kommer jeg forhåpentligvis til å gjøre research og skrive. I april starter jeg på Romankurs, også i regi av Forfatterskolen. Det kan bli et interessant år. Og så satser jeg på at ryggoperasjonen 7.januar blir vellykket. Det er igrunnen basisen for det hele. Det skal bli greit å kunne sitte igjen :-)

Om jeg ikke skriver så mange bokomtaler selv neste år - målsetningen er minimum 12 - så kommer jeg ikke til å holde meg unna bokbloggermiljøet. Der skal jeg fremdeles klore meg fast. Bedre sted å gå for å finne inspirasjon til nye bøker å lese finnes ikke.

 

Rykter...

 ...om min død er sterkt overdrevet. Men selv jeg kjente for å gi et livstegn nå, så godt i gang med lesing og skriving (!) som jeg er :-)

Som flere av dere vet så sliter jeg med å sitte. Ryggen trøbler, operasjon er påkrevd. Ingen krisetilstand, men det må gjøres. Ventetiden er lang. Jeg vurderer å gå privat. Nok om det.

Samtidig så vet også flere av dere at jeg har begynt å skolere meg i retning av å forfatte en bok/novellesamling/noe annet, og det opptar det meste av den sittende tiden jeg har til rådighet. Det er spennende, engasjerende og krevende. Så hva gjør jeg?

Starter dagen med morning pages, deltar på Skriv ditt liv-kurset i regi av Forfatterskolen og har meldt meg opp på romankurs til våren - fordi.. canadaturen vinter 2022 e gått rett i dass, for å si det på godt stavangersk. De av dere som kjenner meg vet at det er årets nedtur. Større enn ryggen ;-) Nuvel, da får man forfatte noe i stedenfor. Optimismen er det ihvertfall ikke noe å si på.

Kiropraktor med kraftige never og stålkontroll på knekk og brekk har klart å få meg på beina og i noenlunde oppegående form nå, så jeg blir nok mer synlig igjen ila helgen/neste uke. Until then my friends - have ein goe førjulstid. Kommer snart til et kommentarfelt near you ;-)

Kos dere i snøen!

Jeg har definitivt lest mye godt i november (16)

Høsten har rast forbi i full fart, og i forgårs kom og gikk vinteren. Den tok to timer. Effektiviteten er på topp på vestlandet. Piggdekkene ble skremt et lite øyeblikk, men nå kan de puste lettet ut igjen i garasjen. Ett år til neste gang. Våren er i sikte. Tre årstider på én dag. Business as usual. Det samme gjelder lesegleden. November fortsatte i samme spor som september og oktober. Uten noen flere dikkedarer - her er bøkene som kan anbefales og/eller med fordel unngås. En litt kortere presentasjon denne gang. Jeg har en isjasnerve som forhindrer meg fra å sitte for lenge. Ikke spør...

Havets Kirkegård av Aslak Nore. Krim/Familiedrama. November startet med et smell. Nore er tilbake på topp. Les omtalen av denne svært så gode boka HER. Gedigent JA!

 

Hjernen er Stjernen av Kaja Nordengen. Sakprosa. Dette var rett og slett en utrolig fin, lettfattelig og lærerik bok om hjernen og hva som - og hvordan - det skrangler rundt oppi der. Kan man spise hjernemat for å huske bedre? Kan hjernen trenes opp? Kan du smile deg glad? Les omtalen min HER. Dette er årets sakprosabok for min del.

 

 

Ritual av Mo Hayder. Thriller. Afrikanske stammer og ritualer, amputerte lemmer som beskyttende amuletter, narkotiske stoffer og forsvunne unge gutter. Jack Caffery med ny makker, dykkeren Flea. Oh yes. Britisk over-the-top makaber thriller. Anbefales. 

 

Den svarte boksen av Jennifer Egan. En spionthriller i twitter-format? Ja så absolutt! All tekst er nemlig skrevet ned i Twitter-vennlige tekstbolker med maks 140 tegn hver. I 2017 økte Twitter makslengde på innlegg til 280 tegn, men siden boka er gitt ut tilbake i 2013 så er tekstbolkene derfor mindre. Var boka lesbar og forståelig, eller endte den opp altfor fragmentert? Ser du gliset mitt? Herrrrrlig sær og fantastisk kul. Jennifer Egan ass... :-)

 

Soga om Fråid av Mona Høvring. Roman.

"Tenåringen Fråid styrer huset i Urskogen 13 saman med storebroren Terje Eddipus og veslesøstera Eva, medan skipperfaren Vulgaris er ute på sine seilasar. Men ein dag kjem faren heim med ei stemor til ungane, Demona de Sjavy. Ho rokkar ved familiedynamikken, og alle må forholde seg til hennar labile humør."

Tjah. Surrealistisk så det holdt. Sprelsk og lettere fabel-språkaktig som Bringsværd kan være, men traff meg ikke helt. Men er det noe annerledes du er på jakt etter, ja da er dette boka.

Samtykket av Vanessa Springora. Selvbiografisk. Dette er another cup of tea. Les boka! Dette er den intelligente hevnromanen med stor H. Få med deg omtalen min HER. Ja - ja - ja!

 

Rød Stjerne av Ørjan N. Karlsson. Thriller. Dette er siste bok ut fra Karlsson, og han klarer fantastisk nok å holde den samme høye kvaliteten, tempoet og troverdigheten som i alle sine foregående thrillere. Jeg har framsnakket ham så mye i det siste, og klarer ikke dy meg denne gang heller. Les Karlsson! Kan det sies tydeligere? :-)

The Crossing og The Wrong Side of Goodbye av Michael Connelly. Krim. Jeg fortsetter stødig i lydbokserien min om Harry Bosch, politietterforskeren som gjør livet til de kriminelle i Los Angeles utrygg. Dette er bok 18 og 19 i serien, og hele universet finner du listet på Fantastic Fiction HER. Forøvrig go-to siden min for å finne bøker og serier i kronologisk rekkefølge. Noe som kan være skikkelig vanskelig til tider. Connelly er en long time favoritt, og nå er det Titus Welliver som leser inn de siste bøkene. Fantastisk deilig innleserstemme. Og snart kommer flere sesonger på Netflix, basert på samme bokserie. Herlig! Jepp, jeg har valgt meg mange favoritter i november. Da er det enkelt å garantere seg suksess i bokvalgene.

Hun Reiste Alene av Mari Ann Augestad. Roman. Denne lille romanen har jeg spandert en egen omtale på. Etter å ha lest debutromanen hennes nølte jeg ikke da hun kontaktet meg for å lese oppfølgeren. Den er like fin som den første. Les gjerne om begge HER.

 

How to Stop Time av Matt Haig. Roman. Jeg likte svært godt The Midnight Library av samme forfatter (omtale HER) så hvorfor ikke teste ut forfatterens foregående bok? Ble den en like stor suksess?

"Tom Hazard has a dangerous secret. He may look like an ordinary 41-year-old history teacher, but he's been alive for centuries. From Elizabethan England to Jazz-Age Paris, from New York to the South Seas, Tom has seen it all. As long as he keeps changing his identity he can keep one step ahead of his past - and stay alive. The only thing he must not do is fall in love."

Jeg likte premisset, og Matt Haig - ja, han skriver godt. Men denne? Mmmhhh... Her ble det mye poengløs vandring frem og tilbake i tid for å forklare at Tom har levd i 350 år og hvem han har truffet på sin vei. Boka ble langdryg så det holdt, og da hjelper det ikke at språket er godt. Boka ble kjedelig. Og premisset for tynt, etterhvert. Skygg unna. Les The Midnight Library i steden for. Den vant GoodReads-prisen for fiction i 2020 av en årsak.

KRIMKVINTETT - KUN ANBEFALINGER, JØSS!

Det Ellevte Manus fra Anne Holt. En knasende god krim og for min del den første bokskildringene av covid-19  som løper samtidig med opprullingen av saken.

"En pandemi har slått inn over verden, til sorg og uro for de aller fleste – men til stor glede for Hanne Wilhelmsen. Hun er for lengst pensjonert fra politiet og har levd i indre eksil i leiligheten sin i en årrekke. Da Norge stenges ned, opplever hun endelig å kunne ta byen sin tilbake. Hun nyter stillheten i folketomme gater."

Jeg skal være ærlig å si at jeg ikke har falt for Anne Holt tidligere. Det har vært "noe" der som ikke har fenget. Men denne? Knallbra!! Til dere som liker og har lest Anne Holt tidligere - kanskje Det Ellevte Manus topper alle de foregående bøkene hennes? Og til dere som ikke har lest noe fra forfatteren eller vært lunken i utgangspunktet - les mer om boka HER. Anbefales!

Langsom Ild av Paula Hawkins. Denne er skrevet av forfatteren bak suksessen Piken på Toget som toppet listene i 2015. Jeg syns Langsom Ild var bedre.

"Da en ung mann blir funnet drept på en husbåt i London, utløser det en rekke spørsmål rundt tre kvinner. Laura er den ustabile unge jenta som har hatt et forhold til offeret, som sist ble sett vaklende ut fra husbåten. Carla, tanten til gutten, som har mistet et annet nært familiemedlem og sørger over den trøblete nevøen. Og den innesluttede Miriam, som bor i husbåten ved siden av."

Det er noe med stemningen, de ufordragelige karakterene og plottet som tiltaler meg her. Ekstra morsomt var det at jeg leste tre bøker mer eller mindre på rad som hadde et manuskript/bok/tekst som omdreiningspunkt, som denne boka her. Det kan en bokelsker like ;-) Anbefales!

Kastanjemannen av Søren Sveistrup. Oh yes. Denne traff også blink. Og her må jeg innrømme et nederlag. Jeg hadde nemlig lest ca 1/4 av boka før jeg ikke klarte vente lenger. Det gikk for seint å lese. Jeg la boka fra meg og så resten som serie på Netflix :-)

"I en av Københavns forsteder blir en ung kvinne funnet drept på en lekeplass. Den ene hånden hennes er skåret av. Over henne henger en liten kastanjemann.
Etterforsker Naia Thulin settes på saken. Snart oppdager hun og makker Mark Hess at det er et fingeravtrykk på den lille kastanjemannen. Avtrykket stammer fra en jente som politiet tror er blitt drept, sosialminister Rosa Hartungs forsvunne datter. En mann har tilstått drapet på jenta, og saken regnes for oppklart.
Kort tid etter blir enda en kvinne funnet drept. På stedet finner politiet en ny kastanjemann, med de samme fingeravtrykkene. Thulin og Hess begynner å lete etter en sammenheng mellom sosialministerens forsvunne datter og de myrdede kvinnene. Drapene skaper angst over hele landet, og de to etterforskerne frykter at morderen har en plan og at flere liv står i fare."

Svært bra krim! Både i bokform (så langt som jeg kom) og ikke minst filmatisert. Jeg digger Nordic Noir, både i papir og på boks. Anbefales!

Siste Spiker av Ahnhem. Dette er den sjette boka i serien med Fabian Risk i hovedrollen. Har du ikke lest noen av de forutgående? Les dem! Boka her står støtt på egne bein, men du får mye mer ut av historien om du leser serien kronologisk. Dette er nemlig serien du (heller) ikke vil gå glipp av.

"Han har utpresset. Han har mishandlet. Han har voldtatt. Han har gått over lik for å nå helt til topps. Han er foraktelig på alle vis. Han heter Kim Sleizner og jobber som politisjef i København.
Dunja Hougaard har gått under jorda for på eget initiativ å etterforske sin tidligere sjef. I månedsvis har hun og teamet hennes samlet inn informasjon. Da en høyt ansett mann innenfor den danske etterretningstjenesten blir funnet sammen med en naken, ukjent kvinne i en bil på havbunnen utenfor Refshaleøen, begynner det endelig å bli klart for å utløse fellen. Spørsmålet er bare for hvem.
Samtidig, på den andre siden av sundet, får den svenske politimannen Fabian Risk en beskjed som forandrer alt."

Slakt av Espen Skjerven. Og rosinen i pølsa kommer til slutt. En brakdebut som fremdeles gjaller i Stavangers gater, og bok nr 2 ligger på nattbordet mitt. Mer om den ved en senere anledning. Slakt er nemlig noe så sjelden som en vannvittig solid, gjennomarbeidet og til de grader så troverdig debut-roman. Jeg er fullstendig enig med advokat John Christian Elden som sier at dette kunne vært true crime. Utrolig realistisk og svært godt fortalt. Selv om jeg leser forsåvidt raskt så er det ikke hverdagskost å pløye gjennom nesten 500 sider på ett døgn for etterpå å ville ha mer. Litt om boka:

"Investor Erik Hoff kjemper for sin uskyld i en brutal dobbeldrapssak i Sandnes. Når politibetjentene Tom Grayston og Dagny Stokka undersøker nye tips i saken, vikles de inn i en mørk underverden av prostitusjon, overgrep og grov menneskehandel. Sannhet og tillit settes på prøve, og grensen mellom skyld og uskyld viskes ut. Slakt er første bok i en krimserie om Tom Grayston. Han er ung og sporty, med en sterk rettferdighetssans og dyp lojalitet til familien."

Det skader selvfølgelig heller ikke at historien er lagt til Sør-Vest Politidistrikt og Stavanger m/omegn. Endelig kan også jeg vandre i kjente gater og på puber sammen med politi og gjerningsmenn. Du verden denne var god. Anbefales!

***

Og dett var var november oppsummert. I løpet av november har jeg også klart å runde lesemålet mitt for året med god margin. Det var 104 bøker, altså i snitt to bøker i uka. Antallet er ikke noe mål i seg selv, men det er alltid kjekt å ha en viss oversikt. Jeg ser det har vært mye krim og thrillere i det siste. Det beror mye på at jeg som i starten nevnt ikke kan sitte noe særlig lenge av gangen. Krim er kjekt i lydbokformat, så det har blitt noen timer med headset langs fjorden her. Jeg klager ikke :-)  Desember er her. Det blir mindre lesing denne måneden. Det er som det skal være. 

Ha en fin førjulstid alle!

.

.

Samtykket av Vanessa Springora

Det er ikke ofte jeg sitter igjen etter endt bok og er både opprørt, provosert og sint over innholdet samtidig som jeg er forbløffet og svært imponert over forfatteren. Dette er nemlig hevnromanen med stor H, og aldri har den vært mer passende. Springora har min fulle støtte og trampeklapp etter utleveringen. Å fortelle denne historien var virkelig på sin plass.

Temaet i boka kan hektes på #metoo-knaggen, og min første tanke var - ok, dette her har jeg sikkert hørt før. Ikke fordi jeg overhode aksepterer menn i overordnede posisjoner som tafser og forgriper seg på jenter,  men historiene er mange, vanskelige og såre. Er dette "bare" nok en av dem? 

Nope. Overhode ikke. Dette er nemlig forfatteren, og hovedpersonen i sin egen fortelling, som endelig gjør et fullblods oppgjør mot det hun er blitt utsatt for. Dette er den sjokkerende #metoo-boken som endret Frankrike og som satte svære lyskastere på kulturbransjen i landet. Dette er boka som endret fransk lov. Dette er forfatteren som forteller om sitt forhold fra hun var barn til den berømte mannlige forfatteren og hvordan dette maktskeive forholdet fikk lov å utfolde seg i offentlighetens lys.

Vanessa Springora
Bildekilde: Dagbladet

For å toppe det hele har den mannlige forfatteren - kun kalt G i boka, men alle som kjenner saken vet at det gjelder Gabriel Matzneff - gitt ut flere bøker om hvordan han har lært opp unge jenter til sex og han har også utlevert store deler av forholdet han hadde med V (selvfølgelig Vanessa) i detalj. UTEN å bli anholdt for noen ting. Jentene hadde nemlig gitt sitt samtykke. Men hvor sannsynlig er det at en tidlig tenåring under seksuell lavalder vet hva hun gjør når hun "samtykker" til et forhold med en 50+ år gammel mann?

Dette er Vanessa Springoras første utgivelse, og den slo ned som en formidabel bombe i Frankrike da den kom ut ifjor. Samtidig som den er en hjerteskjærende ærlig fortelling om en ung jente og hennes misforhold til en mye eldre mann (også godkjent av hennes mor??) så kaster den lys over en haug med spørsmål til lovgivningen, både i Frankrike og andre land. Utgivelsen av boka førte til at Matzneff i en alder av 83 rømte landet. Han etterforskes nå for seksuelt samkvem med jenter under den seksuelle lavalder.

Det var prologen til boka som fikk meg til å lese. Den er sterk kost. Her skriver Springora:

«I årevis har jeg gått i ring i buret mitt, med drømmer fylt av drap og hevntanker, helt til den dagen løsningen endelig dukker opp rett foran øynene på meg, som det mest innlysende av verden: Fang jegeren i hans egen felle, steng ham inne i ei bok.»

Unødvendig å nevne, kanskje. Boka anbefales på det sterkeste!

Kilde: biblioteket - Utgitt på norsk: 2021 - Forlag: Oktober - Sider: 175 - Sjanger: Selvbiografisk

.

Hun reiste alene av Mari Ann Augestad

En sjelden gang treffes innertieren når forlag kontakter meg for å lese en ny, lovende forfatter. Da Mari Ann Augestad gav ut sin første roman Tre Kvinner (omtale her) oppstod et slikt øyeblikk. Det som solgte meg den gang var det ble sagt at forfatteren minnet veldig om Anna Gavalda, noe som viste seg å være helt riktig. Jeg rett og slett elsket debutromanen.

Mari Ann Augestad har nå gitt ut den såkalt vanskelige andreboka i forfatterskapet og jeg var ikke vanskelig å be, selv om jeg ble litt smånervøs. Ville Hun reiste alene holde mål?

Jeg hadde ikke behøvd å bekymre meg. Augestad fortsetter i samme fine språkdrakt og drar meg videre inn og bakover i familiehistorien hun har startet på. 

I den kronologiske fortsettelsen av Tre Kvinner er Marias mor død. Begravelsen er over og Maria er i ferd med å rydde i dødsboet etter henne når hun finner ei bok datteren har gitt til sin mormor. Ei gi-og-få-tilbake-bok hvor det var meningen at mormoren skulle skrive ned sin egen historie og returnere til barnebarnet sitt ferdig utfylt.

Maria har ingen tro på at moren har skrevet noe i boka. For det første var hun alltid sær og bestemt og lite villig til å fortelle om sin egen fortid og for det andre, hva skulle hun nå skrive? Stor blir derfor overraskelsen når Maria finner ut at hennes egen mor har levd et ungdoms- og tidlig voksenliv som ingen andre har kjent historien til. Et liv som setter moren i et helt annet lys og som kanskje forklarer hvorfor moren ble som hun ble. Og kanskje at de tilsynelatende demente uttalelsene hennes den siste tiden faktisk ikke var et utslag av demens likevel?

Jeg vil ikke si  noe om det videre innholdet i boka. Det er nemlig altfor lett å spoile denne fine historien. Det jeg kan si er at Augestads bok igjen tar tak i meg og rører ved det de aller fleste begynner å kjenne på når man glir over i de voksnes rekker. Tilhørighet til familien, tiden som går, vår egen plass i historien og at man kanskje ikke kjenner sine nærmeste så godt som man tror?

Språket er nydelig, enkelt og usentimentalt. Begge historiene i nåtid og i fortid er skrevet i jeg-formatet og gjør at jeg som leser på merkelig vis sitter der og føler at historien blir fortalt kun til meg. Både av Maria og moren. Det ligger en nostalgi over hele teksten, samtidig som den både er lettlest, underholdende og overraskende. Dette er en virkelig fin roman som jeg enkelt kan anbefale videre. Les gjerne Tre Kvinner først også. Bøkene gjør noe med deg.

Et av livets merkelige sammenfall er at jeg selv julen 2020 fikk gi-og-få-tilbake-boken Min Mamma av min egen datter. Da Augestad tok kontakt med meg satt jeg faktisk og skrev i min egen bok. Den skal jeg legge under juletreet i år og gi tilbake til min egen datter. Kanskje hun finner noen historier der som hun ennå ikke kjenner til?

Kilde: fått av forfatter - Utgitt: 2021 - Forlag: Liv - Sider: 157 - Sjanger: Roman