Bokblogging? Skrive bok? Hva skjer i 2022?

 Så var vi her igjen da. Desember er på hell og det dags å se på hva som er blitt lest i løpet av året. Jeg er like optimistisk hver januar, og lager meg lister over både det ene og det andre. 

I år som i fjor har jeg feilet i å nå absolutt alle lesemålene som jeg har satt, unntatt to. Alltid de samme to. Hvilke det er?

  • Antall bøker lest. Målet var to bøker i uka. Jeg har totalt lest 115. Fullgodt og innafor.

  • Antall nye norske forfattere lest. Målet var 10. Jeg har lest 16. Fullgodt og innafor dette også.

I stedenfor å dvele ved målene jeg ikke oppnådde så vil jeg heller konkludere med at jeg leser. Mye og variert. Og lesemålsettinger - er ikke det SÅ 2020? Jo, det er nettopp det jeg klarer å overbevise meg selv at det er ;-)

Så til elefanten i rommet. Bokblogging. Det er ikke til å stikke under en stol at jeg har vært skikkelig sløv på bokbloggingen dette året. Jeg kan skylde på både det ene og andre, men det koker vel ned til en ting - jeg begynner å bli litt lei. Ikke av å lese, ei heller å skrive eller å mene. Men bokbloggingen gir meg ikke like mye som den gjorde i 2011 da jeg startet. Jeg har holdt på i 10,5 år. En lang periode for en hobby.

Så - slutter jeg?

Nei ikke egentlig, men 2022 blir ikke året for grundige og gjennomtenkte bokomtaler. 2022 blir i stedenfor året der jeg skriver. Bok. Noen av dere vet jeg har startet. Dette blir ingen bok som skal publiseres. Det blir ei bok for familien og de aller nærmeste. Jeg har nemlig startet på Forfatterskolen og har tatt første steget på veien til å skrive mine memoarer. En selvbiografi som først og fremst skal ha de historiske hendelsene som motiv, hvor  skildringen av miljø og tidshistorie trer frem som det vesentlige.

Jeg har tenkt på det en tid, og gjort en del research. Nå ser jeg at det er akkurat dette jeg har lyst å bruke 2022 til. Ideen til strukturen kom da jeg bladde i første bindet til Ketil Bjørnstad - Verden som var min, Sekstitallet. Her setter Bjørnstad seg selv inn i verdenshistorien. Der er ikke jeg. Men, jeg er et ekte oljebarn fra Stavanger. Født i 1965, året da Stavanger så de aller første spirene til en ny industri som etterhvert skulle sette Norge på det store verdenskartet. Arbeidstittelen ble derfor Stavanger - Byen som var min. Det mangler ikke ambisjoner, hehe.

Det kommer til å bli månedlige bloggoppsummeringer av bøker lest i 2022 og noen ord og sikkert flere om dem som har gjort størst inntrykk. Resten av tiden kommer jeg forhåpentligvis til å gjøre research og skrive. I april starter jeg på Romankurs, også i regi av Forfatterskolen. Det kan bli et interessant år. Og så satser jeg på at ryggoperasjonen 7.januar blir vellykket. Det er igrunnen basisen for det hele. Det skal bli greit å kunne sitte igjen :-)

Om jeg ikke skriver så mange bokomtaler selv neste år - målsetningen er minimum 12 - så kommer jeg ikke til å holde meg unna bokbloggermiljøet. Der skal jeg fremdeles klore meg fast. Bedre sted å gå for å finne inspirasjon til nye bøker å lese finnes ikke.


 




Kommentarer

  1. Eg gler meg til nye eventyr frå din kant, og er takknemlig for at eg muligens får sitte litt på gjerdet og ta del :-) Eg har nyleg sett første sesong av Lykkeland, og der var det mykje Stavanger-historie som eg har hoppa fint over ;-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg gleder meg også :) Lykkeland er en fantastisk flott referanse tilbake til barndommen min. Jeg var faktisk på bedehuset med min mormor, i akkurat de samme lokalene. Stavangeren er der nå. Mer og mer dukker opp etterhvert som jeg studerer detaljene. Jeg jobbet jo også på Esso Motorhotell som stuepike. Hehe. Mye gjenkjennbart der, selv om jeg var der noen år senere. Gleder meg til neste sesong av Lykkeland. Den går jo hånd i hånd med skriveprosjektet mitt!

      Slett
    2. Så artig! Eg og mor og ei venninne av mor var på Holmeegenes ein ettermiddag i sommar. Mors venninne er oppvokst i Stavanger, og på spaseruren på Eiganes og i sentrum fekk eg og mor gratis historietime. Meget interessant!

      Slett
    3. Stavanger har en spennende historie helt fra hermetikkfabrikkenes tid. Min mormor jobbet i hermetikken og veldig mye senere var hun et par år i IBM. Snakker meg om å ha spennvidde i arbeidsplasser. Hun var fast ansatt vaskekone der, men dog. IBM var mitt første skikkelige arbeidssted, og jeg fikk jobben der blant mange andre søkere. Fordi min mormor kjente personalsjefen fra den gang da. Fantastiske sammentreff.
      Jeg skal på guidet byvandring i Stavanger når været blir bedre. Det gleder jeg meg til, selv om jeg kjenner de fleste historiene :)

      Slett
    4. Artige samantreff! Før i verda har eg inntrykk av at det handla meir om kven som kjente kven istadenfor hvilken utdannelse du hadde. Eg og vil på byvandring - kor finner eg informasjon om det?

      Slett
    5. Du har helt rett i hvem-kjenner-hvem og muligheter i arbeidsmarkedet. Jeg hadde utdannelsen jeg behøvde, men de kunne jo valgt alle andre enn meg. Vi var mange om beinet der. Mormor ble inngangsbillett. Urettferdig? Ja kanskje. Men sånn var det da. Som en leder en gang sa til meg den gang Statoil het Statoil. Du vet Marianne, vi to hadde aldri fått jobbene våre om vi hadde søkt på dem nå. HAHA, hun hadde helt rett i det. På papiret var vi "ingenting" i forhold til søkermassen.
      GuideCompaniet på FB. Sjekk opp dem. Jeg vet ikke når det setter igang med guiding igjen, men følger du dem så får du ihvertfall info. De hadde det "litt trangt" i år og i fjor pga corona. De retter seg jo i hovedsak mot turister, men hvorfor ikke være turist i egen by? :-)

      Slett
    6. Takk! Eg kan så absolutt vera turist i egen by. Finner ein del på eiga hand (har surra rundt på ulike kyrkjegarder i Stavanger pga slekt), men er artig med ny input :-)

      Slett
  2. Spennende med bokprosjekt selv om det ikke blir en vanlig utgivelse av det. Lykke til med prosjektet. Når det gjelder måloppnåelser så ble noen innfridd mens andre har jeg litt å gå på, uansett ikke noe jeg stresser med.

    Har det litt på samme måte som deg når det gjelder bokbloggingen, og de to siste årene har det vært relativt få innlegg. Er heller ikke lei av å skrive eller mene noe,og aberet med å ikke skrive omtale på bloggen blir at jeg ikke har noe sted å få det ned "på papiret". Har vurdert både youtube og podcast til formidling men foreløpig blir det bare med tanken.

    Selv om du ikke kommer til å skrive så mye på blogg neste år ser jeg frem til å følge deg likevel.

    Lykke til med operasjon i januar.

    Ha en fortsatt fin romjul, Marianne🙂

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for det Beathe! Og likeså. Romjulen er en fredelig tid her på berget. Januar kommer med et pang og stort jobbprosjekt for han jeg deler avisa med, så det blir nok litt armer og bein i begynnelsen av året. Som vanlig. Jeg kommer til å måtte notere NOE med om hver bok. Kjenner OCD'en vibrere bare jeg tenker tanken på å gi meg med bloggingen. Derfor blir det ihvertfall ett innlegg pr mnd. Det er mer enn ingen ;-)
      Fortsatt fin romjul til deg også.

      Slett
  3. Gratulerer med fin målgang på de viktigste målene, og skitt au med resten :) Jeg holdt pusten da jeg leste videre, livredd for at du skulle forsvinne fra, om ikke jordens, så bloggens overflate. Klor deg fast, et hei og et vink og et, den har jeg lest og, er godt nok.
    Masse lykke til med bokprosjektet, du er en tøffing, som så vidt jeg har forstått ikke står tilbake for en utfordring.
    Se for deg en liten jubelscene her fra Bergen hver gang du trykker publiser, og et kjempesmil hver gang du besøker denne beskjedne bergenseren på bloggen.
    Takk for det gamle Marianne!

    SvarSlett
    Svar
    1. Hehe - du blir ikke kvitt meg så lett Tine ;-) Jeg er definitivt around. Skal se at det blir motsatt av det jeg tror. Jeg må bare ikke sette lista for høyt på alle områder. Det er kjekkere å NÅ mål, enn å bare strekke seg etter mange som sklir unna pga overmot i måtsetningsøyeblikket. Noe har man lært på 56 år ;-) Jeg kommer definitivt ikke til å slippe taket. Biblioteket kommer fremdeles til å være mitt andre hjem. Men også for å skrive. Ikke bare lese. Spennende tider. Skal se du begynner å klore ned noen ord om deg selv og slekta du også. Dette smitter nemlig. Og skrive engasjerende kan du allerede. Så hva venter du på? *stort glis* ...og takk for det gamle Tine!

      Slett
  4. Jeg blir så glad av andres skriveprosjekt. For jeg vet hvor livsendrende det kan være å skrive. Heier på deg, Marianne. Håper du deler med oss om skriveerfarinegene dine.
    Et inlegg i måneden er bedre enn ingen innlegg :)
    God nytt år og takk for innlegg og kommentarer i 2021

    SvarSlett
    Svar
    1. Heisan. Ja du vet jo veldig godt hvordan det er å skrive, og du var en viktig pådriver til at jeg kastet meg uti det. Så langt gir det meg masse energi bare det å ha dette prosjektet foran meg. Det er konkret å ta tak i. Jeg har alltid hatt lyst til å skrive, men har aldri følt at jeg har en historie å fortelle. Men denne, den er jo bare min. Det er kun jeg som kan fortelle den. Kanskje, om jeg fullfører dette prosjektet, så sparker det i gang nye prosjekter etterpå? Det er jo lov å håpe. Uansett er det svært hyggelig med heiagjeng og dele med meg av erfaringer gjør jeg gjerne.
      Enig - ett innlegg er bedre enn ingen. Mye mulig det kommer flere, men med vilje har jeg lagt lista svært lavt på mål for 2022. Det er kjekkere å overgå seg selv enn å hele tiden strekke seg etter noe man ikke når. Som du skrev et annet sted. Dette er ingen konkurranse. Men jeg kjenner jeg konkurrerer likevel. Mot meg selv. Jeg må slutte med det.
      Takk likeså mht både innlegg og kommentarer i 2021. Veldig kjekt å følge deg :)

      Slett
  5. Dette høres ut som et spennende år du har framfor deg! Nå håper jeg at ryggoperasjonen er vel overstått, at den var vellykket og at opptreningen er i full gang! Du er modig og full av guts som setter i gang med et skriveprosjekt. Det blir sikkert både spennende, kjekt og frustrerende, men det er jo en del av det å innta noe nytt. Masse lykke til!

    SvarSlett

Legg inn en kommentar